Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg regner med du vet det at klikkertrening og aggressiv hund ikke har noen sammenheng i seg selv? Det var en tåpelig insinuasjon.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Det var ingen insinuasjon. Det var bare en beskrivelse av hvordan den hunden var oppdratt, slik at ingen skulle la seg forlede til å tro at han knurret og var aggressiv fordi han ble "korrigert". Han hadde ingen "ekstern" grunn til å vise den adferden han viste, hvilket var MITT poeng. Du er litt vel hårsår ift dette med positiv dressur noen ganger :huh: …og drar dermed slutninger litt for raskt.

  • Svar 114
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Damer damer: slik jeg leser dere så rumler/knurrer både Mim sine og Kaja sine hunder like skummelt. Noe sier meg at mim sin bare "rumler" når han blir jagd ned fra sofaen. Han stiller seg ikke opp på

Anser som knurring som helt naturlig, og alle hunder som knurrer er ikke dust i hodet nei. Men å ta vekk språket hos en hund, anser jeg ikke som naturlig. Om man ikke tar med den prating og bromlingen

Knurring er stort sett greit. Det er språk, noe jeg ønsker at de skal ha! Ingen av mine knurrer mot meg, med unntak av da Tuf gikk på kortison og spiste ALT han fant og jeg prøvde å ta det fra han. Da

Skrevet

Synes ikke det er rart jeg er litt hårsår slik mange innlegg formuleres her inne. En kan bli på tuppa av mindre. Men glad jeg misforsto. :)

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Skrevet

Jeg har hatt en hund som har knurret til meg pga usikkerhet. Det var en drittbikkje.

Jeg fikk vekk absolutt all knurring etc mot meg og oppnådde full tillit ved hjelp av å ikke presse han eller gå i konflikt.

Og så har jeg hatt en som kom uoppdragen og med litt for mye meninger ( annkom 4 dager etter tidligere nevnte drittbikkje tok en tur over regnbuebroen) , på han ga jeg jevnt beng i lyd og protester og kjørte på med mitt.

Det funket det også.

Fort.

Jeg har aldri møtt knurring med korrigering.

Hverken verbalt eller fysisk.

Jeg nedlater meg ikke til å krangle med uoppdragne bikkjer.

Skrevet

Tjq min likte ikke besøk, hun knurra og bjeffa (usikker). Nå ligger hun hjerne på fanget til besøk. Hun bjeffet på tur, nå kan hun hilse på tur, evnt ikke fly bort å bjeffe. Det fungerte for henne. Positiv trening fungerte ikke.

Ellie har aldri knurret, men bruker bjeffing på samme måte. Vi brukte kun belønning, og hadde en litt "stakkars deg som er redd" holdning de første leveårene, hun ble overhode ikke bedre. Etterhvert som jeg har fått mer erfaring har jeg blitt mer bestemt og Ellie har blitt eldre. Nå får hun streng beskjed om å kutte ut. Det har ført til at hun har blitt mye mer sosial. Bjeffer aldri på folk vi møter på tur lenger, kan ha menn og barn på besøk og hun er helt seg selv. Før måtte vi sette henne bort om vi skulle ha besøk. Tror hun fikk for mye ansvar i situasjonene og at når vi er tydelige nå så har hun blitt mer trygg. Og hun trives mye bedre med å være sosial og få kos, og slippe å være så usikker. Hun tør mye mer nå.

Så den milde metoden med å belønne på god avstand bare for å se på det skumle f.eks, økte bare frykten - mens det å være streng (i det ligger det jo en trussel om at hvis hun ikke hører så kommer det straff) viste seg å faktisk være den "snilleste" metoden...

Skrevet

Siden jeg skrev nedenstående quote så føler jeg meg truffet. Har akkurat nå kommet hjem fra besøk på sykehjemmet til modern der vi har tilbragt hele lørdagskvelden. Vi er der to/tre/fire ganger i uka. Bikkjene mine er med og storkoser seg. Det er 18-20 gamle snupper som bor på avdelingen, de bruker rullator og rullestol og et par er ikke helt orientert i dagene som går. Alle beboerne og de ansatte elsker dem og klapper og koser og prater med dem, bikkjene går akkurat hvor de vil på hele avdelingen, på alle rommene og begge oppholdsrommene. Bikkjene mine er noe av det mest stødige og sosiale og omgjengelige hundene jeg vet om. Ikke bare på sykehjemmet, jeg kan ta dem med overalt. Selv om eldstemann er som jeg har beskrevet nedenfor. Overfor meg.

Så derfor reagerer jeg på at du bastant kan skrive at "Hunder som knurrer på mennesker er ikke helt bra mentalt i mitt hode. Ei heller hunder som knurrer på eier fordi en må ned fra sofa."

Bastant og bastant. Mine meninger er da mine meninger. Så få du ha dine. Mine hunder får ikke knurre til meg, eller andre. Begge romler om jeg må flytte de når de sover, men de knurrer ikke. Vesentlig forskjell (i mitt hode).

  • Like 1
Skrevet

Bastant og bastant. Mine meninger er da mine meninger. Så få du ha dine. Mine hunder får ikke knurre til meg, eller andre. Begge romler om jeg må flytte de når de sover, men de knurrer ikke. Vesentlig forskjell (i mitt hode).

Er det virkelig det? Både "rumling" og knurring er da lyd som markerer protest på det du gjør? Når går "rumlingslyd" over til å bli knurring og ikke akseptabelt i ditt hode?

  • Like 2
Skrevet

Er det virkelig det? Både "rumling" og knurring er da lyd som markerer protest på det du gjør? Når går "rumlingslyd" over til å bli knurring og ikke akseptabelt i ditt hode?

Mine lager sånn lyd som vi gjerne lager "øhmhmhmm" (ha ha ha veldig vanskelig å skrive.. :P) knurring er for meg når de er ordentlig sure. Jeg hører hvertfall en skikkelig forskjell, ser forskjell i kroppen. Romlingen gjør de i søvne. Ikke i våken "klar til å ta deg" tilstand.

Skrevet

Mine lager sånn lyd som vi gjerne lager "øhmhmhmm" (ha ha ha veldig vanskelig å skrive.. :P) knurring er for meg når de er ordentlig sure. Jeg hører hvertfall en skikkelig forskjell, ser forskjell i kroppen. Romlingen gjør de i søvne. Ikke i våken "klar til å ta deg" tilstand.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener og mine hunder har også forskjellige måter å knurre på, men jeg mener fortsatt det er knurring. Og med knurring trenger de vel ikke alltid å være klar til å ta deg?

Skrevet

Jeg tror jeg skjønner hva du mener og mine hunder har også forskjellige måter å knurre på, men jeg mener fortsatt det er knurring. Og med knurring trenger de vel ikke alltid å være klar til å ta deg?

Nei det trenger de ikke, men jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle forklare det :lol:

  • Like 1
Skrevet

Mine lager sånn lyd som vi gjerne lager "øhmhmhmm" (ha ha ha veldig vanskelig å skrive.. :P) knurring er for meg når de er ordentlig sure. Jeg hører hvertfall en skikkelig forskjell, ser forskjell i kroppen. Romlingen gjør de i søvne. Ikke i våken "klar til å ta deg" tilstand.

Det er jo like vel en muntlig protest på det som skjer, sant?

Skrevet

Det er jo like vel en muntlig protest på det som skjer, sant?

Ja?

Hvis du spør meg om jeg kan ta oppvasket og jeg svarer nei. Så er det en muntlig protest.

Hvis du spør meg om jeg kan ta oppvasken og jeg brøler NEI, Så er det også en muntlig protest.

Den ene er verre enn den andre. Jeg ignorerer bromling, fordi det aldri fører noen vei og det neste gang fortsatt bare er bromling.

Hunden blir flyttet på og sover videre.

Jeg ignorerer ikke knurring, for av min erfaring så kan det fort eskalere om de kommer noen vei med det. Jeg sier ikke at min erfaring og min måte å gjøre det på er det eneste rette. Jeg handler utifra egne erfaringer. Jeg trener mine hunder etter metoder jeg selv har sett og prøvd har fungert. Det er ikke noe i veien at andre gjør det på sin måte, dersom det fungerer for dem.

Skrevet

Damer damer: slik jeg leser dere så rumler/knurrer både Mim sine og Kaja sine hunder like skummelt. Noe sier meg at mim sin bare "rumler" når han blir jagd ned fra sofaen. Han stiller seg ikke opp på fire stive, stiv kropp, hardt blikk rett på Mim og tunga som en slange og knurrer fra haletippen. DET er en krappy bikkje! Asti kan fint finne på brumle og snakke litt om sin mening om ting, men han bruker det ikke for å regulere avstand. Det er rett og slett når han får beskjed om gjøre seg litt mindre i sofaen. Nei det synes han ikke noe om, jeg kan sitte på gulvet om jeg trenger så mye plass. Han gjør seg mindre, men slettes ikke uten protester. Eller kloklipp, han må prate seg gjennom kloklipp, men jeg er ikke redd han. Redd hadde jeg blitt om resten av kroppen fortalte meg at her er det en trussel. Knurring i seg selv er ikke farlig, knurring inkludert skummelt kroppsspråk er farlig.

Så om jeg møter en hund som knurrer til fremmede som ikke engang har prøvd å ta kontakt og stadig søker avstand, med tilhørende kroppsspråk, tenker jeg skrap. Reserverthet er jo også rasebetinget, jeg tenker at om f.eks en ovtcharka knurrer til meg fordi jeg går rett mot og skal hilse, så vil jeg ikke si at det er skrap, men kanskje litt for mye ovtcharka. Møter jeg en hund som stiller seg med fire stive og stirrer på meg med lyd; uæ, tør ikke! Møter jeg tufs av en hund som brummer litt fordi jeg tilfeldigvis sto for nære, men han ikke har kroppspråk som sier at jeg bør passe meg, vel da flirer jeg av dusten med meninger, men provoserer jo ikke. Den har jo gitt meg en beskjed uten kroppsspråk at den ikke vil ha meg så nære. Det er så himla mange nyanser i knurring som man må ta hensyn til.

Knurrer bikkja til unger, da er det klar beskjed om å kutte ut og fjerne dyret. Hadde bikkjene mine vært truende mot familiens barn når de var mindre, så tenker jeg faktisk skrap eller skikkelig drittalle foreldre/eiere som ikke sørger for at bikkja ikke blir plaget så den MÅ gå til språk for å slippe. Da er det ikke noen andres feil enn eier/foreldre som ikke følger med i timen. Bruker hunden språk bare fordi barnet kommer over gulvet, vel da er det brått skrap.

  • Like 9
Skrevet

Her har jeg lite fornuftig å komme med, kjenner jeg. Minstehunden knurrer masse fordi vi har forsterket det. Hun knurrer kjempehøyt og nilogrer i håp om en godbit. Akk ja. Når vi sier med pusestemme: "Nei og nei, er du aggressiv, du da", blir det enda mer lyd. Schempeskummel, er hun. Skikkelig crappy! Neida, bare tull. Men hun kan snappe litt til hunder hun syns leker for voldsomt eller er for intense i å snuse henne her og der. Altså, når jeg syns primadonnanykkene hennes er urettferdige, får hun beskjed, når jeg syns det er på sin plass, får hun da lov til å si fra. Hun har ganske lav terskel for å si fra, fordi hun er en liten prinsesse og alle andre hunder kan oppføre seg sånn hun syns er passende rundt henne. Nå har hun bodd hos oss i, tja @SiriEveline , er det 2,5 år, eller noe? Hun enda aldri bitt noen, eller sloss med en annen hund. Når du er 6 kilo, stort sett går løs og er rimelig sosial, regner jeg med at hun har hodet på ganske rett plass.

Han andre vi har, knurrer en masse. Han leker med lyd. Senest i går, måtte en liten irsk setter (fire mndr) fyke litt att og fram, før han fant ut at den onkelen med mye lyd, egentlig var dødskul. Eieren til setteren måtte også få et lite kurs i grekersisten :P Det kunne ikke ramle meg inn å avlære ham å bruke lyd mens han leker. Scilos og Tinka kan dra i hver sin ende av en pinne og det høres ut som om de vil drepe hverandre. Men de har aldri vært sure på hverandre, noensinne, ever. Tinka vinner forresten alltid.

Scilos tåler forresten lite håndtering. Han dopes ned når vi skal ta pels og poter. Han går rett i panikk og det er ikke noe poeng med pedagogiske tilnærminger. Han bærer nok på en del traumer og har noen arr som tilsier at alle fire beina har vært bundet sammen. Velkommen i heimen for å prøve å stelle ham :) Men at han er iddiot når han skal stelles, eller friker helt ut i dødsangst når han bindes til et tre i skogen (bare i skogen), betyr da ikke at bikkja er en drittbikkje i andre situasjoner.

Jeg har hatt drittbikkje. Det er noe helt annet. Ja, en ting til. Alle mine hunder har prøvd meg ut ved å knurre, hvis jeg vil ha den plassen de ligger på i sofaen. Jeg har bare måkt dem ned med et "særlig" (jfr. 2ne), så har de slutta med det. Nå er det flere år siden sist, èn gang er nok, liksom :lol:

  • Like 1
Skrevet

Her har jeg lite fornuftig å komme med, kjenner jeg. Minstehunden knurrer masse fordi vi har forsterket det. Hun knurrer kjempehøyt og nilogrer i håp om en godbit. Akk ja. Når vi sier med pusestemme: "Nei og nei, er du aggressiv, du da", blir det enda mer lyd. Schempeskummel, er hun. Skikkelig crappy! Neida, bare tull. Men hun kan snappe litt til hunder hun syns leker for voldsomt eller er for intense i å snuse henne her og der. Altså, når jeg syns primadonnanykkene hennes er urettferdige, får hun beskjed, når jeg syns det er på sin plass, får hun da lov til å si fra. Hun har ganske lav terskel for å si fra, fordi hun er en liten prinsesse og alle andre hunder kan oppføre seg sånn hun syns er passende rundt henne. Nå har hun bodd hos oss i, tja @SiriEveline , er det 2,5 år, eller noe? Hun enda aldri bitt noen, eller sloss med en annen hund. Når du er 6 kilo, stort sett går løs og er rimelig sosial, regner jeg med at hun har hodet på ganske rett plass.

Ja guri som tida flyr, 2.5år snart 3 høres ganske riktig ut!

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...