Gå til innhold
Hundesonen.no

Evnen til å takle motgang


Nirm
 Share

Recommended Posts

Hvor går skillet mellom arv og miljø? Alle menn i familien min håndterer motgang med å slite seg fysisk ut, enten det er 8 timer overtid hver dag, bygge et hus eller bare vandre opp og ned en gate mange timer i strekk.

Hvis jeg starter å gjøre det samme, vil det være et resultat av arv eller at jeg opplever det som en metode å bruke gjennom oppveksten?

Det er nettopp det som er det store spørsmålet, og som mange forskere bruker hele livet sitt på å finne ut av. Generelt er det vel ganske akseptert at det meste er en kombinasjon av arv og miljø, i forskjellig grad. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nei, det er jo da man må i kjelleren og hente krefter ....

Hva er sterk psyke? Er en som tør å kjenne på vonde følelser sterk? Er en som skjelden viser følelser sterk? Er en som manipulerer og "tråkker" på andre sterk? Er en som alltid har en skulder å gråte

Det tror jeg ingen klarer å se for seg, men de fleste klarer å gå videre likevel, heldigvis...

Jeg merker veldig godt i min familie hvor godt arv spiller inn. Jeg og min søster har bare samme mor, vi gikk på samme ungdomskole og opplevde akkuratt det samme på samme skole, dog 5 års mellomrom. Hun satte seg på soverommet og stengte seg selv inne i nesten et år, jeg tok oppgjør med de folkene, hevet meg over det og tenkte ikke så mye mer over det.

Vi har vokst opp i samme hus, jeg var hos min far innimellom, hun var hos sin far annenhver uke.

Jeg har vært borti ufattelig mye motgang gjennom hele oppveksten min, alt fra helse, venner, familie og kjæreste. Men har alltid klart å se det positive i det og kommet sterkere ut av alt sammen. Og har selv alltid sett på meg selv som sterk. Min far er sterk mentalt og min mor er sterk mentalt. Og har generelt hatt sterke folk rundt meg, og selv lært at man skal være sterk, selv i dårlige tider. Jeg har også sett at det er lov å vise følelser og si ifra når nok er nok.

Mtp det miljøet jeg var i som ungdom så ser jeg godt at rundt 70% er arvelig. Hvis ikke hadde det nok gått down hill med meg for lenge siden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man bruker egentlig ikke løvetannbarn så mye lengre. Men resiliens (selv om det er noe litt annet, men mye av det samme, bare mer nyansert). Dette retter seg mot barn som har levd eller lever under vanskelige forhold i hjemmet, men som utvikler seg normalt psykisk, til tross for en vanskelig oppvekstsituasjon. Tidligere brukte man begrepet løvetannbarn om de som tilsynelatende klarte seg fint under vanskelige forhold, slik som løvetannen som kan blomstre nesten hvor enn det skal være. Men etter hvert kunne man likevel se at de lider under dette i voksen alder, og en stor del blir uføretrygdet, sliter med angst, depresjoner, lav selvfølelse og lavere grad av livskvalitet (mye fordi man bare gikk ut i fra at det gikk bra med dem).

Resiliente barn har hatt beskyttelsesfaktorer som har hjulpet dem til å takle et ellers vanskelig liv, dette kan være alt fra en omsorgsfull lærer som har sett barnet, til et eldre søsken. For noen er dette nok, men for andre er det ikke det. Det er et stort og spennende tema som det er forsket mye på. Man kan vel si det slik at det er en god blanding indre og ytre beskyttelsesfaktorer.

Det som skjer i barndommen og de verdiene, handlingene og holdningene foreldrene formidler til barna sine gir grunnlag for indre arbeidsmodeller som i mer eller mindre grad vil følge barnet resten av livet, og er med på å gjøre oss til dem vi er. Mønster kan selvsagt brytes, og vi utvikler oss hele livet, men barndommen er utrolig viktig og legger grunnlaget, mye ubevisst, på hvordan vi blant annet takler motgang.

Ja, jeg vet at det ikke brukes så mye lengre :) Tenkte vel egentlig at det var en (litt for) enkel måte å illustrere samspillet mellom gener og miljø på :) Kjempespennende tema, spesielt dette med beskyttelsesfaktorene, og at indre beskyttelsesfaktoer (som et personlighetstrekk) vil kunne påvirke hvor stor effekt en miljømessig beskyttelsesfaktor har. Masse god og spennende forskning på dette temaet! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis den arvelige komponenten er en statisk størrelse, ja. Jeg er ikke sikker på det, med all ny kunnskap om genuttrykk, epigenetikk, osv. Noen vil mene det er fånyttes å lete etter prosentmessige fordelinger av arv og miljø på individnivå, og gener utgjør jo ingen stimuli for atferd. Et eksempel på en som vil hevde dette, fra kronikk hos forskning.no: «Arv er ingen håndterlig gjenstad for atferdsvitenskapelige undersøkelser.» Så jeg betviler prosenten som et godt svar på dette. Det blir litt som før da man antok at mennesket kun brukte en liten del av hjernen—nå vet vi at det er bare tull, vi bruker hele hjernen (slik atferd bruker hele kroppen, tar i bruk hele organismen, og organismen interagerer med en ansamling gener, slik den interagerer med et miljø, hvis ikke hadde det ikke vært noen organisme). Så derfor syns jeg ikke tallet var overraskende høyt, men da underforstått at jeg ikke anser det som konstruktivt å operere med en dualisme mellom arv og miljø, eller at arv skal være statisk (gitt) og miljø dynamisk (stadig i forandring). Men dette blir jo teori, og her har vi ikke klare svar, og vi må forholde oss til de studiene som er :)

Det er uenighet hvorvidt epigenetik annses å være en del av arv, som er den medfødte startpakken. Epigenetikk omhandler først og fremst endringer i genutrykk, som en effekt av miljøpåvirkning og annet, gjennom et individs liv. Det er trolig en av grunnene til at eneggede tvilinger blir mer ulike med økt alder. Genene endres ikke, men hvordan de brukes kan gjøre det.

Merkelig kronikk, jeg forsto ikke forfatterens hovedbudskap. Beregning av arvelighet er statistikk, som igjen er estimert sannsynlignet, så det burde ikke være noen overraskelse at det ikke kan overføres med 100% sikkerhet på individbasis? Og ja, atferd er en respons på stimuli, men det er uten tvil arvelige komponenter i atferdstrekk som eks. frykt og agresjon som viser svært høy arvelighet i studier på hund. Det russiske reveforsøket, viser også at man "enkelt" gjennom selektiv avl kan påvirke responser, som økt "tamhet" og reduset frykt og aggresjon.

Nei, arv og miljø er ikke annsett å være adskilt i fagmiljøet, derav bør modellen helst inkludere gen x miljø effekter, som gjenspeiler samspillet mellom gener og miljø, her kommer epigenetikk inn. I dette studiet er det beregnet "narrow sense" arvelighet (additativ genetisk effekt), som er et mål på det rene genetiske bidraget fra mor og far (ikke inkludert interaksjon mellom gener (epistasi), og domianseffekter).

Om den nøyaktig estimerte arveligheten (70 og 77% i dette tilfellet) gjennspeiler virkeligheten kan alltid diskuteres, med argumenter som størrelsen på studien, metoder brukt, modellen lagt til grunn, osv. og estimert arvelighet kan alltid kunn begynnes i den populasjonen det er målt i, i den alder .. , men hovedbudskapet er at dette er egenskaper som viser høy arvelighet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

[...]

Jeg forstår ikke kronikkforfatteren slik at det ikke er arvelige komponenter i atferdstrekk, langt der ifra. Jeg forstår han slik at han forsøker å rydde opp i hvordan vi snakker om arv (og miljø), fordi vi ofte snakker om arv som om arv er stimuli for atferd.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
    • Haha, jeg skjønner ikke at folk takler det. Hadde en venninne som bodde i 5. etg med valp, uten heis. Hvordan går det an, liksom? Vi bodde i leilighet med én trapp ned/ut da vi fikk Odin, med Kovu hadde vi hus og hage så døren stod stort sett åpen ut. Og uten mulighet for inngjerding hadde jeg ikke vurdert en gang. Selv om man kommer langt med langline da. Men å kunne ha hagedøra åpen og bare la hundene gå inn og ut som de vil er så deilig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...