Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hvor går skillet mellom arv og miljø? Alle menn i familien min håndterer motgang med å slite seg fysisk ut, enten det er 8 timer overtid hver dag, bygge et hus eller bare vandre opp og ned en gate mange timer i strekk.

Hvis jeg starter å gjøre det samme, vil det være et resultat av arv eller at jeg opplever det som en metode å bruke gjennom oppveksten?

Det er nettopp det som er det store spørsmålet, og som mange forskere bruker hele livet sitt på å finne ut av. Generelt er det vel ganske akseptert at det meste er en kombinasjon av arv og miljø, i forskjellig grad. :)

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nei, det er jo da man må i kjelleren og hente krefter ....

Hva er sterk psyke? Er en som tør å kjenne på vonde følelser sterk? Er en som skjelden viser følelser sterk? Er en som manipulerer og "tråkker" på andre sterk? Er en som alltid har en skulder å gråte

Det tror jeg ingen klarer å se for seg, men de fleste klarer å gå videre likevel, heldigvis...

Skrevet

Jeg merker veldig godt i min familie hvor godt arv spiller inn. Jeg og min søster har bare samme mor, vi gikk på samme ungdomskole og opplevde akkuratt det samme på samme skole, dog 5 års mellomrom. Hun satte seg på soverommet og stengte seg selv inne i nesten et år, jeg tok oppgjør med de folkene, hevet meg over det og tenkte ikke så mye mer over det.

Vi har vokst opp i samme hus, jeg var hos min far innimellom, hun var hos sin far annenhver uke.

Jeg har vært borti ufattelig mye motgang gjennom hele oppveksten min, alt fra helse, venner, familie og kjæreste. Men har alltid klart å se det positive i det og kommet sterkere ut av alt sammen. Og har selv alltid sett på meg selv som sterk. Min far er sterk mentalt og min mor er sterk mentalt. Og har generelt hatt sterke folk rundt meg, og selv lært at man skal være sterk, selv i dårlige tider. Jeg har også sett at det er lov å vise følelser og si ifra når nok er nok.

Mtp det miljøet jeg var i som ungdom så ser jeg godt at rundt 70% er arvelig. Hvis ikke hadde det nok gått down hill med meg for lenge siden..

Skrevet

Man bruker egentlig ikke løvetannbarn så mye lengre. Men resiliens (selv om det er noe litt annet, men mye av det samme, bare mer nyansert). Dette retter seg mot barn som har levd eller lever under vanskelige forhold i hjemmet, men som utvikler seg normalt psykisk, til tross for en vanskelig oppvekstsituasjon. Tidligere brukte man begrepet løvetannbarn om de som tilsynelatende klarte seg fint under vanskelige forhold, slik som løvetannen som kan blomstre nesten hvor enn det skal være. Men etter hvert kunne man likevel se at de lider under dette i voksen alder, og en stor del blir uføretrygdet, sliter med angst, depresjoner, lav selvfølelse og lavere grad av livskvalitet (mye fordi man bare gikk ut i fra at det gikk bra med dem).

Resiliente barn har hatt beskyttelsesfaktorer som har hjulpet dem til å takle et ellers vanskelig liv, dette kan være alt fra en omsorgsfull lærer som har sett barnet, til et eldre søsken. For noen er dette nok, men for andre er det ikke det. Det er et stort og spennende tema som det er forsket mye på. Man kan vel si det slik at det er en god blanding indre og ytre beskyttelsesfaktorer.

Det som skjer i barndommen og de verdiene, handlingene og holdningene foreldrene formidler til barna sine gir grunnlag for indre arbeidsmodeller som i mer eller mindre grad vil følge barnet resten av livet, og er med på å gjøre oss til dem vi er. Mønster kan selvsagt brytes, og vi utvikler oss hele livet, men barndommen er utrolig viktig og legger grunnlaget, mye ubevisst, på hvordan vi blant annet takler motgang.

Ja, jeg vet at det ikke brukes så mye lengre :) Tenkte vel egentlig at det var en (litt for) enkel måte å illustrere samspillet mellom gener og miljø på :) Kjempespennende tema, spesielt dette med beskyttelsesfaktorene, og at indre beskyttelsesfaktoer (som et personlighetstrekk) vil kunne påvirke hvor stor effekt en miljømessig beskyttelsesfaktor har. Masse god og spennende forskning på dette temaet! :)

Skrevet

Hvis den arvelige komponenten er en statisk størrelse, ja. Jeg er ikke sikker på det, med all ny kunnskap om genuttrykk, epigenetikk, osv. Noen vil mene det er fånyttes å lete etter prosentmessige fordelinger av arv og miljø på individnivå, og gener utgjør jo ingen stimuli for atferd. Et eksempel på en som vil hevde dette, fra kronikk hos forskning.no: «Arv er ingen håndterlig gjenstad for atferdsvitenskapelige undersøkelser.» Så jeg betviler prosenten som et godt svar på dette. Det blir litt som før da man antok at mennesket kun brukte en liten del av hjernen—nå vet vi at det er bare tull, vi bruker hele hjernen (slik atferd bruker hele kroppen, tar i bruk hele organismen, og organismen interagerer med en ansamling gener, slik den interagerer med et miljø, hvis ikke hadde det ikke vært noen organisme). Så derfor syns jeg ikke tallet var overraskende høyt, men da underforstått at jeg ikke anser det som konstruktivt å operere med en dualisme mellom arv og miljø, eller at arv skal være statisk (gitt) og miljø dynamisk (stadig i forandring). Men dette blir jo teori, og her har vi ikke klare svar, og vi må forholde oss til de studiene som er :)

Det er uenighet hvorvidt epigenetik annses å være en del av arv, som er den medfødte startpakken. Epigenetikk omhandler først og fremst endringer i genutrykk, som en effekt av miljøpåvirkning og annet, gjennom et individs liv. Det er trolig en av grunnene til at eneggede tvilinger blir mer ulike med økt alder. Genene endres ikke, men hvordan de brukes kan gjøre det.

Merkelig kronikk, jeg forsto ikke forfatterens hovedbudskap. Beregning av arvelighet er statistikk, som igjen er estimert sannsynlignet, så det burde ikke være noen overraskelse at det ikke kan overføres med 100% sikkerhet på individbasis? Og ja, atferd er en respons på stimuli, men det er uten tvil arvelige komponenter i atferdstrekk som eks. frykt og agresjon som viser svært høy arvelighet i studier på hund. Det russiske reveforsøket, viser også at man "enkelt" gjennom selektiv avl kan påvirke responser, som økt "tamhet" og reduset frykt og aggresjon.

Nei, arv og miljø er ikke annsett å være adskilt i fagmiljøet, derav bør modellen helst inkludere gen x miljø effekter, som gjenspeiler samspillet mellom gener og miljø, her kommer epigenetikk inn. I dette studiet er det beregnet "narrow sense" arvelighet (additativ genetisk effekt), som er et mål på det rene genetiske bidraget fra mor og far (ikke inkludert interaksjon mellom gener (epistasi), og domianseffekter).

Om den nøyaktig estimerte arveligheten (70 og 77% i dette tilfellet) gjennspeiler virkeligheten kan alltid diskuteres, med argumenter som størrelsen på studien, metoder brukt, modellen lagt til grunn, osv. og estimert arvelighet kan alltid kunn begynnes i den populasjonen det er målt i, i den alder .. , men hovedbudskapet er at dette er egenskaper som viser høy arvelighet.

  • Like 1
Skrevet

[...]

Jeg forstår ikke kronikkforfatteren slik at det ikke er arvelige komponenter i atferdstrekk, langt der ifra. Jeg forstår han slik at han forsøker å rydde opp i hvordan vi snakker om arv (og miljø), fordi vi ofte snakker om arv som om arv er stimuli for atferd.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...