Gå til innhold
Hundesonen.no

Pippin begynner å bli gammel


Recommended Posts

Jeg har nevnt det noen ganger før at jeg synes Pippin har endret seg litt i det siste, Jeg vakler mellom å ha lyst til å lufte det her, og å ikke tenke på det, det blir så reelt når jeg ser det på trykk. Jeg håper at han bare begynner å bli litt preget av alderen (9,5 år), at det ikke er så farlig, men samtidig tenker jeg mye på det enten jeg vil eller ikke.

Han virker litt forvirret av og til, særlig når vi står opp om morgenen. Da forstår han liksom ikke helt hva jeg vil når jeg prøver å få han ut av sengen, og så går han gjerne inn på gjesterommet i stedet for ned trappa, der vi har gått hver eneste morgen i ni og et halvt år! Han virker også litt mer engstelig og på vakt enn før, både inne og ute. Hittil i sitt liv har han vært en kosegris som helst vil ligge inntil meg i sofaen, nå ligger han så å si alltid i sofaen på spisestua, der jeg aldri sitter. I tillegg er han stort sett ganske treg og langsom, han kan fortsatt få en slags raptus, og han kan gå rimelig raskt på tur, men da er han sliten etterpå.

Og så tisser han plutselig lenge, særlig om morgenen. Står liksom og tisser ferdig, som om han plutselig har glemt at han alltid har brukt å småskvette.

Han er min første hund, og jeg vet ikke så mye om hva man kan forvente av en hund på den alderen. Han skal få en sjekk hos veterinær veldig snart, men hva tenker dere folkens, er dette bare vanlige aldringstegn, eller skal jeg få panikk synes dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forvirring og reaksjoner er ofte ett tegn på at syn/hørsel eller begge deler er i endring. Han har vel vært litt småskvetten før også?

Mange hunder kan ha overdrevene reaksjoner ved sanse tap, spesiellt i perioden det er i endring også stabiliserer det seg igjen.

Jeg har jo selv en som ikke hører en dritt. Det er ikke mye jeg merker til det, men noe er det. Feks kommer noen borti henne når hun sover så skvetter hun noe voldsomt, knurrer og hopper bort også orienterer hun seg og er normal igjen.

Når jeg trener med henne og hun ikke helt skjønner hva jeg vil så blir hun usikker (dette er jo igjen fra den fasen hvor jeg ikke skjønnte at hun hørte dårlig og trodde hun var ulydig), og ser ut som jeg har tatt ordentlig i henne og røsket (nei jeg gjor ikke det i den fasen, men noe urettferdig korrigering ble det jo desverre).

Så ja, gamle hunder med feks sansetap kan bli snåle, virke usikre o.l.

Tissingen derimot har jeg ingen forklaring på, men det kan feks være prostata eller at han rett og slett tisser slik nå? Så lenge han ikke småtisser og har mistet kontroll på urineringen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldringstegn. Ting går litt tregere med alderen.Også i hodet. Og sansene reduseres. Og "trykket" på urinstrålen har nok også gått litt ned slik at han nå i større grad heller vil tømme blæra enn å småskvette flere steder. (Han må nok bruke litt mer kraft og fokus enn før for å tømme blæra).

En av mine tidligere hunder virket også litt forvirret innimellom på sine eldre dager. Hun så dårligere og hørte dårligere, og en dag kjente hun meg plutselig ikke igjen og knurret til meg med ragget rett opp da jeg tok tak i henne. Den dagen innså jeg at nå gikk det mot slutten - men det kan godt ta tid før det kommer til et slikt punkt (om det i det hele tatt kommer dit - hunder eldes ulikt - de som mennesker).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine foreldre har en blandingshund av liten rase (faren var renraset havanais), og lille gutten som vi fikk når jeg var 10 år er nå rukket å blitt 13,5 år! Han har i noen år nå hadd aldringstegn, og pr nå så ser og hører han veldig dårlig. Min mor forteller nå at han ikke tør å gå ned trappa, da det virker som han har tunellsyn. Han kan ligge å sove i gangen, uten å høre at vi kommer inn døren, går i trappen eller går forbi han. Han merker dog vibrasjoner i gulvet :) Han har det på langt nær dårlig, og jeg vil si at det er livskvalitet igjen i kroppen. Han viser en enorm turglede når matmor tar han med på tur, og alt eller som matmor gjør sammen med han (han er en skikkelig mammadalt - går i helene hennes overalt hvor hun går). Og alt ser ut til å virke som det skal ifht avføring og urinering, og ingen tegn til at verken hofter eller ledd er skråle og vonde. Og når han møter et velkjent fjes (eller lukta av oss kjente) så blir han så glad atte! :)

Tror du må vurdere aldringstegnene etterhvert, så lenge han ikke har det vondt, så vil han nok sikkert at livet skal fortsette så lenge det kan :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...