Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrere eller ikke...?


simira
 Share

Recommended Posts

Er det slik at om veterinær mener hunden kan bli "friskere/bedre" av kastrering/sterilisering så dekkes det av forsikring?

For for hvermannsen i gata som gjerne ikke har det, så koster det vel litt å få det gjort?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Her betaler man ca 4000 for kirurgisk kastrering, og ca 1500 for en chip som varer i ett år

Jeg har brukt 6 mnds-chipen, så rechippet når man ser testosteronnivået stiger. Har tatt mellom 9 og 12 mnd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 113
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det finnes gode eksempler på at kastrering fungerer, og det finnes skrekkeksempler på at det ikke fungerer. Førstnevnte de definitivt en fordel for de som har problemer som er relatert til hormoner og

De fleste vellykkede kastreringer av hannhunder kommer når man tar det tidlig, dvs før atferd får befestet seg. På godt voksne? Not so much.. Noe bedring vil man nok se, men det er på ingen måte en mi

Virkelig?? Sent from my iPhone using Tapatalk

 

 

Til gjengjeld kan man oppleve et himla avlsproblem etterhvert, iom at de færreste vil få gjennomgå normal hormonsyklus, og de få som ikke kastreres kan man da ikke stole på er normalen for *linjene*/ rasen, da de er statistisk sett for få i antall. 

 

Hva er grunnen til at det skal bli et stort problem på hund, kontra andre arter der kastrering er vanlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det slik at om veterinær mener hunden kan bli "friskere/bedre" av kastrering/sterilisering så dekkes det av forsikring?

For for hvermannsen i gata som gjerne ikke har det, så koster det vel litt å få det gjort?

Det koster av egen lomme, ja, og dekkes ikke av forsikringen hvis det er "psykiske" og hormonelle årsaker som gir atferdsendringer og som gjør at man vil kastrere. Kanskje fordi det er vanskelig å bevise og diagnostere bestandig? Men f.eks. kreft i pungen er lett å bevise, og da dekkes kastreringen av forsikringen, fordi det da er en håndfast sykdom. Atferdsendringer er ikke det.

Mener det sto spesifikt i mine papirer fra Agria at atferdsendringer ikke gir rett tilbakebetaling ved kastrering.

Jeg betalte av egen lomme, tror det ble rundt 3500 kr på vår lokale klinikk (kastrering av hannhund er billigere enn tispe, da), hvis jeg ikke husker feil. Litt over 3000,- iallefall, men ikke så mye som 4000. Man har jo medisinsk utstyr også, som body eller krage til å beskytte stingene etter inngrepet, smertestillende og forebyggende antibiotika.

Gikk forøvrig helt problemfritt her, han var knapt interessert i stingene overhodet. Kunne la han gå uten body hjemme, han lot det stort sett være. Grodde på få dager, helt problemfritt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er grunnen til at det skal bli et stort problem på hund, kontra andre arter der kastrering er vanlig?

Matadoravl har gitt store problemer både i hunde, katte og hesteverden, kom ikke å si noe annet. Og matadoravl vil bli et større problem når det er færre å ta av, både tisper og hanner. Når det da etter to-tre generasjoner viser seg store hormonelle issues (som feks hyperseksualitet som er et reelt problem på labrador) skal det mye mer til for å avle seg ut av det.

Hunden har vi tross alt med oss overalt hvor vi ferdes, i motsetning til okser, hester og katter.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liker man ikke hannhund så burde man kjøpt seg tispe?

Jeg føler ikke jeg sitter med nok kunnskap rundt dette til å ta et standpunkt, men dette argumentet ser jeg kommer frem i alle "kastrere eller ikke"-diskusjoner, og jeg har aldri skjønt det?

Jeg kunne godt hatt en hannhund uten drifter, altså synes du jeg burde ha kjøpt tispe. Men jeg lot være å kjøpe tispe fordi jeg vil slippe unna løpetiden. Jeg vil ikke ha tispe. Hadde jeg kjøpt meg tispe hadde jeg mest sannsynlig kastrert henne på et tidlig tidspunkt (fordi alle tidligere tisper vi har hatt har slitt med innbilt og livmorbetennelse).

Hva sier du da? "Liker man ikke tispe (med løpetid) burde man kjøpt seg hannhund".. ?

Jeg får bare ikke det argumentet til å henge på greip :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liker man ikke hannhund så burde man kjøpt seg tispe? Det er bare tåpelig å gjøre et kirurgisk inngrep og fjerne friske kroppsdeler på en hund uten grunn??

er kineserne dine kastrerte Julnil?

Gjentar til det kjedsommelige:

Man trenger ikke gjennomføre et kirutgisk inngrep for å kastrere en hannhund. Man får satt inn chip som varer 6-12 mnd. På den måten fjerner man ingen "kroppsdeler" som egentlig er en feil betegnelse. Og i tillegg går virkningen ut etter kort tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men ser du ikke at matadoravl og således innskrenket genetisk populasjon KAN bli et problem om man skal kastrere alt og alle som ikke er kjøpt inn for avl "sånn i tilfelle" og fordi man ikke liker at hunder har drifter? Eksempelvis når jeg kjøpte min hannhund var verken avl eller utstilling i tankene mine engang, men jeg skulle helseteste for oppdretters skyld, that's it, ellers skulle han være familiehund og turselskap. Men, oppdaget etterhvert at utstilling var artig, LP var artig, vips hadde jeg en hannhund som gjorde det godt på utstilling, han ble helsesjekket fri for det han skulle, og det begynte etterhvert å komme forespørsler fra tispeeiere om han kunne være noe å avle på, og etterhvert har det også blitt flere og flere forespørsler. Men sett at kastrering hadde vært mer normalt så kunne nok jeg fort tenkt at her snipper vi baller eller setter i chip (som forøvrig kan gjøre hunden steril, man er ikke garantert reproduksjonsevne når den er gått ut) når han var 9 mnd, og vips hadde jeg ikke engang hatt mulighet til å bruke ham. Sett at dette skjer med veldig mange hannhunder og tisper i tillegg til min, hunder som ikke er tenkt å være avlsdyr men som etterhvert viser seg å være godt egnet og som viser seg å kunne tilføre noe godt til rasen. Hvis alle disse hadde blitt kastrert kunne det fort blitt innskrenket genetisk populasjon. Det sies jo av genetikere at for å opprettholde en genetisk sett sunn rasepopulasjon bør den beste halvdelen av rasen bli brukt i avl. Det er ikke alltid man vet om hunden sin, innkjøpt for avl eller ikke, er av den beste halvdelen av rasen før hunden er voksen, og hvis da alle hunder som ikke er planlagt i avl kastreres når de er året gamle, så kan det ha store konsekvenser for rasen, på sikt.

Jeg syns at kastrasjon er noe man bør ha mulighet til, for for enkelte hunder er det en stor hjelp, eksempelvis hyperseksuelle hunder som virkelig er fanget av sine hormoner, da er de jo syke, og kastrering er en behandlingsform. Men kastrasjon "for sikkerhets skyld" på hund syns jeg bare er tull.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjentar til det kjedsommelige:

Man trenger ikke gjennomføre et kirutgisk inngrep for å kastrere en hannhund. Man får satt inn chip som varer 6-12 mnd. På den måten fjerner man ingen "kroppsdeler" som egentlig er en feil betegnelse. Og i tillegg går virkningen ut etter kort tid.

Men hvorfor gå å stappe i en chip som ikke er nødvendig da? Friske og normale hunder trenger ikke chip. Jeg forsto deg slik at du tidligere i tråden mente at alle hunder som ikke skal gå i avl bør rutinemessig kastreres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor gå å stappe i en chip som ikke er nødvendig da? Friske og normale hunder trenger ikke chip. Jeg forsto deg slik at du tidligere i tråden mente at alle hunder som ikke skal gå i avl bør rutinemessig kastreres.
Vi kastrerer ikke hester heller fordi de er syke eller unormale Ja, jeg synes kastrering av hunder bør være vanlig
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kastrerer ikke hester heller fordi de er syke eller unormale

Det er forklart flere ganger i tråden at det er ikke hestedyr vi har inni huset. Hest og hund er forskjellige arter. Bare rull tilbake i tråden, så ser du dette forklart godt.

Argumentet om å kastrere hunder rutinemessig fordi det finnes andre dyrearter hvor det ofte er hensiktsmessig, det synes jeg ikke er holdbart når vi diskuterer hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg eier begge deler, så vet hva som bor hvor. Men mange hundefolk tror visst at de som driver med hest er minimalt sammen med disse dyrene, og kontakten med mennesket og hest foregår mellom noen få personer (hest og eier/rytter), og at hestene står der i innhegningen sin, ut av syne ut av sinn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg eier begge deler, så vet hva som bor hvor. Men mange hundefolk tror visst at de som driver med hest er minimalt sammen med disse dyrene, og kontakten med mennesket og hest foregår mellom noen få personer (hest og eier/rytter), og at hestene står der i innhegningen sin, ut av syne ut av sinn.

Jeg har har aldri sett den holdningen du skriver der verken innenfor eller utenfor verken hunde- eller hestemiljø, jeg. Faktisk så forstår jeg ikke helt engang hva du sikter til. Kanskje du misforsto det at jeg skrev om at det ikke var hestedyr vi har inne med at en ikke er like engasjert i dem eller noe? Vel, i så fall det var IKKE det jeg mente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikkert mange hingster som kunne levd flott som hingster, med riktig tilrettelegging. Men slik ting er i dag så er det vanskeligere å ha hingtst enn vallak og hoppe. De kan ikke stå med "hvemsomhelst", de må ha sterkere gjerder, alle staller/uteganger tar ikke i mot hingster, og ikke minst - det er vanvittig mye vanskeligere å kontrollere 300-700 kg hingst enn 10 - 50 kg hund.

Katter er mer aktuelt å sammenligne med. Men vi har ikke hundeholdet på samme måte som vi har kattehold. Hunder slippes ikke løs for å fange mus. Vi har ikke et stort problem med overpopulasjon av løshunder, slik vi har med katter. Noe de har i blant annet usa, som da er hovedårsaken til at de vil at alt som ikke skal i planlagt avl, skal kastreres.

Det er definitivt fordeler med kastrering, absolutt. Men også ulemper. Ville aldri rutinemessig kastrert en hund på samme måte som jeg rutinemessig kastrerer alle katter som skal bo her.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjentar til det kjedsommelige:

Man trenger ikke gjennomføre et kirutgisk inngrep for å kastrere en hannhund. Man får satt inn chip som varer 6-12 mnd. På den måten fjerner man ingen "kroppsdeler" som egentlig er en feil betegnelse. Og i tillegg går virkningen ut etter kort tid.

Jeg føler også at jeg gjentar til det kjedsommelige, HVORFOR skal man kastrere friske, velfungerende hanhunder? (som potensielt blir litt kåt iblant?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnen til at man kastrerer hanndyr, er for å minimere testosteron-betinget adferd.

Om man har et hanndyr som ikke viser testosteronbetinget adferd, er det jo ingen grunn til kastrering.

Testosteronbetinget adferd er ikke feil, en sykdom, eller "farlig", verdinedsettende eller hva nå enn går igjennom hodene på folk når de tenker på kastrering.

Ofte er det greit å kastere når hanndyr kommer så langt at de trer inn i aldrene hvor teststeroet begynner å påvirke mentalitet, adferd og omgivelser. Men det er heller ingen problem å kastere på et senere tidspunkt, gjerne etter et aktivt liv i avl. Man vil ikke få samme effekt som ved tidlig kastrering, men effekten vil komme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor rutinemessig kastrere (kirurgisk eller med chip) før man vet om det faktisk blir et problem?

Det gjelder jo forsåvidt alle dyr som kastreres - på kattene vet jeg at det blir et problem, vil ikke ha kattunger i hytt og vær - det er mer enn nok hjemløse katter. Ergo allerede et problem. Det problemet har vi da ikke på hanhunder?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jo en litt frekk og sur måte å si det på, men ja, det er faktisk det man gjør med kastrering. Og siden dette er noe som er gjort å så utrolig mange år, så kan man forutsi i ganske god grad effekten. Blir ikke som å teste ut en ny og ukjent medisin

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er kjemisk kastrering gjort i så utrolig mange år? Er ikke mer enn 10 år siden jeg med sikkerhet vet at det ble brukt perlutex på hanhunder, ti år før der igjen burkte vi det midleritidig på hankat mens vi ventet på godkjenning for å kastrere han (forvert). Og de regnes vel som svært kreftfremkallende i dag - såpass kreftfremkallende at vet. ikke ville skrive ut det til hunkattene mine om jeg hadde mulighet til å holde dem inne til de kunnekastreres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...