Gå til innhold
Hundesonen.no

Import av Amerikansk Shepalute / Alsatian.


gedde570
 Share

Recommended Posts

Har du vurdert Sibirsk Husky?

Har du is i magen, og venter på en i "rette farger", så er de ganske så "ulveaktige" disse også. Samtidig får du en kjent rase, der det er godt dokumentert hva du går til, og du kan kjøpe fra gode og seriøse oppdrettere, som ikke bare driver for profitt. Du vil få oppfølging fra oppdretter, slik at du altså har en erfaren person i ryggen, som kan hjelpe og støtte deg gjennom valpens oppvekst.

Du vil også ha mulighet til å sjekke ut rasen godt på forhånd, møte masse forskjellige individer, treffe valpens foreldre, osv. Dette kan være kjempe nyttig, fremfor å bare "hoppe i det" og håpe på det beste.

tanja.jpg

Siberian-Husky-11.jpg

siberian-huskies-with-blue-eyes-pictures

Den var helt nydelig da :) Noen som vet om desse er flinke med barn? Har ikke barn selv, men man vet aldri når man får besøk, for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 168
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har lyst til å si litt om det å leve med en veldig selvstendig rase (som du trekker fram som noe positivt) som på individnivå er mer eller mindre domestisert: Det er ikke sånn at når du kommer h

Det virker som at du forsøker å finne minimumskravet en polarhund kan leve med, rent aktivitetsmessig. Da tror ikke du burde kjøpe deg en hund du må "strekke" deg til å kunne aktivisere nok. Kjøp deg

Vel - jeg er alltid skeptisk til en beskrivelse av raser som er så eksepsjonelt fantastiske - og man må huske på at disse rasebeskrivelsene oftest er et ØNSKE om hvordan rasen skal være - ikke en besk

Posted Images

Den var helt nydelig da :) Noen som vet om desse er flinke med barn? Har ikke barn selv, men man vet aldri når man får besøk, for eksempel.

Polarhunder er perfekt i barnefamilie, stødige, tolmodige, milde og liker barn.

Her er min, eller han var min, bodde 4 år hos meg uten særlig hyppig omgang med barn, her er et par dager etter at han flyttet til et vennepar av meg.

66151_10152201659600074_524483753_n.jpg

Edit: Om du ønsker deg en polarhund så vil jeg anbefale deg og snakke med noen som har rasen, gjerne noen som har rasen som en "vanlig hund" og ikke en hundekjører som har 20 stk ute i hundegård, og få høre hva de sier og hvordan de opplever rasen, og få omgåes levende individer og se hvordan du opplever dem. Gjerne snakk med flere. Ikke noe galt med de som har mange og ute i hundegård altså, men det blir gjerne et litt annet hundehold og det påvirker hundene litt annerledes enn om de er med på alt, bor sammen med familien, så viss det er det du ønsker så vil lignende eksempler gi et mer riktig bilde på hva du kan forvente deg i en slik hund.

Jeg husker selv min jakt på malamute, jeg leste mye og så omtrent for meg monster som måtte løpe minst ei mil om dagen, trekke og jobbe og måtte styres med jernhånd for og være kontrollerbare, det kunne ikke blitt mer feil. Polarhunder er ikke for alle, definitivt, man må like typen, men det står mye rart på nettet som ikke henger på greip over hodet.. Derfor, skaff deg heller egen erfaring fra hunder du møter og fra samtaler med folk som har rasen og vet hva de snakker om.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hunder er flinke med barn kommer helt an på individet. Men slik jeg kjenner huskyer (både alaska og sibirsk) så er de vennlige mot både hunder og mennesker. Opplever dem som greie hunder med godt språk.

Det kan kanskje være greit å lese deg litt opp på polarhunder og spisshunder generelt? :) @Malamuten har allerede skrevet mye bra :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om det er noe konkret du lurer på så må du bare sende en PM, om det er oppdrettere eller hvor du skal lete etter info eller andre ting. Har en del kunnskap etter noen år med Malamute, også om noen av de andre polare rasene, og om ikke jeg kan svare direkte så kjenner jeg mange i miljøet og kan kanskje sende deg i riktig retning, til noen som kan svare :)

@Elisabeth00 problemet med og lese seg opp er at det står så utrolig mye tull på nett. Som jeg skrev i editen over her så husker jeg godt selv det inntrykket jeg satt igjen med da jeg satt og leste og leste om malamute før jeg kjøpte min første. Heldigvis er jeg ikke lettskremt så jeg bestemte meg for og gå for den rasen og inntrykket mitt kunne ikke vært mer feil. Og når jeg da i ettertid kom i snakk med oppdrettere og eiere så sier jo de noe helt annet de også enn det jeg hadde lest på nett først..

TS, du kan jo ta en titt på polarhundforumet også www.vov.no :) der er det mange flinke folk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lyst til å si litt om det å leve med en veldig selvstendig rase (som du trekker fram som noe positivt) som på individnivå er mer eller mindre domestisert:

Det er ikke sånn at når du kommer hjem fra jobb og er sliten, så vil den selvstendige hunden hilse på deg, tisse i hagen, og så komme og ligge på sofaen resten av kvelden. Nettopp fordi den ofte ikke får så mye ut av mental trening som lydighetstrening eller triksetull, krever den å få se verden og henter stimuli eksternt heller enn sammen med deg, og har ofte et ganske høyt aktivitetsnivå hvor den ønsker å få bruke kroppen. En selvstendig hund lever ikke for deg, så det er du som må fasilitetere så livet dens blir innholdsrikt. Det er heller ikke sånn at selvstendige hundraser eller de du nevner i førsteinnlegget ditt krever en hard hånd og fokus på "dressur" i større grad enn andre raser. Sannheten er at nettopp fordi de er så selvstendige, så nytter det sjelden å være så streng og hard, de hører ikke likevel. :P

Det å velge hund ene og aleine basert på utseende er mildt sagt risikabelt. Jeg har rødulv i miniformat, så jeg forstår fascinasjonen din, men bruk litt sunn fornuft mtp hva som loves: Å krysse raser med sjukdommer (noe ALLE raser har) gjør at den genetiske pakka blir mer breispektra på godt og vondt, heller enn at "sjukdomsgenene" forsvinner. At det å krysse en mengde raser med ulike bruksområder plutselig skal føre til at det blandingsbarnet de sitter igjen med er bærer av helt nye egenskaper, er science fiction. At malamute, schäfer og diverse mastiffer ++ tilsammen skal bli en superlettlært og behagelig selskapshund er jo ikke mulig, ferdig snakka. Hverken mastiffer eller malamuter er kjent som de kjappeste kvigene på garden mtp førerorientering og læringsinteresse, og sjøl om schäfere flest lever som nettopp selskapshunder, er det jo ofte mye drifter i dem som ikke tas i bruk, men som heller gir seg utslag i bæljing på forbipasserende og diverse.

Jeg har ingen erfaring med hunder avla fram for å se ut som ulver, men tenker at det med at disse inuit-hundene (er det ikke bare helt vanlig grønlandshunder blåst opp digitalt som var med i GoT, da? Det er jo trekkhunder, ikke spesielt trenbare) og andre spisshunder iblanda litt gjeter skal være så himla trenbare, MÅ tas med stor spade salt. For all del, jeg har en shiba som en kan hel haug med lydighetsøvelset, men hun er ikke spesielt trenbar (og særdeles lite førerorientert) likevel.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for konstruktive svar :)

Jeg tror jeg bare må legge planen om anskaffelse av en slik hund på hylla...

Når jeg tenker meg om så er det en energetisk hund jeg er vant med. Kanskje det er for det beste. Jeg titta derimot på en "Nordisk Inuitt", noe som tror det kan være et godt alternativ? Nydelige hunder som er veldig intelligente og lette å trene. Som sagt, jeg er blodfan av "Game of Thrones" og det var slike hunder som ble brukt i serien for å spille skrekkvargen.

Noen som vet noe om denne hunden? Hvordan det er å få tak i en, eller oppdra en?

Hva i all verden er en "nordisk inuitt"? Aldri hørt om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Jeg har ingen erfaring med hunder avla fram for å se ut som ulver, men tenker at det med at disse inuit-hundene (er det ikke bare helt vanlig grønlandshunder blåst opp digitalt som var med i GoT, da? Det er jo trekkhunder, ikke spesielt trenbare) og andre spisshunder iblanda litt gjeter skal være så himla trenbare, MÅ tas med stor spade salt. For all del, jeg har en shiba som en kan hel haug med lydighetsøvelset, men hun er ikke spesielt trenbar (og særdeles lite førerorientert) likevel.

Jeg har, og derfor er jeg så negativ som det ser ut som jeg er :) I tillegg finns det endel andre momenter som ikke er trukket fram i denne diskusjonen men som absolutt er relevante i f t ulvelike hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(er det ikke bare helt vanlig grønlandshunder blåst opp digitalt som var med i GoT, da? Det er jo trekkhunder, ikke spesielt trenbare)

Jeg vet! (eller GoT wiki vet, men jeg visste det fra der!)

  • In Season 1, the production team used adult dogs to stand in for the juvenile direwolf puppies. Northern Inuit Dogs from Mahlek Kennels were used.[1] In interviews they have stated that this was done to allow the audience to grow attached to them, which would have been more difficult had the dogs been created by special effects. As the direwolves continue to grow, however, more special effects are going to be used.
  • When Season 1 wrapped up, the dogs used as direwolves were offered to the young actors who played their owners in the show. Sophie Turner (Sansa) took the dog who played Lady. Isaac Hempstead-Wright (Bran) wanted to take Summer, but his family already had two dogs at home.
  • In Season 2, real wolves were used to portray the adolescent direwolves. Using a variety of camera tricks and techniques, the shots were augmented to make the wolves appear larger, and then composited with the background and actors for the final shots. The result is that in Season 2 the direwolves are played by real-life wolves that have been super-sized in post-productio

Også for å late som jeg har noe vettig å si: Jeg har jo lyst til å si at det ikke er så lurt å velge hund basert på utseende alene, men når man ikke har noen veldig sterke krav verken i ene eller andre retninga så blir jo det en viktig faktor. (Men man skal jo ikke kjøpe en energibunt om man f.eks er en sofagris)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har, og derfor er jeg så negativ som det ser ut som jeg er :) I tillegg finns det endel andre momenter som ikke er trukket fram i denne diskusjonen men som absolutt er relevante i f t ulvelike hunder.

Jeg veit, og det er så fint at vi har deg til å komme med litt realitetsorientering overfor både dem som har lyst til å danse med ulver og dem som "bare" vil ha noe som ligner. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@gedde570 Har lest litt om "nordisk inuitt" nå og må si at den neppe er spesielt annerledes enn de registrerte spisshundene, og i tillegg til at det er "samme greia" så vil du ha mindre utvalg fordi den er sjeldnere, noe som vil gjøre det vanskeligere og finne bra hunder og du må antagelig reise utenlands der det kan være enda vanskeligere og navigere i jungelen av oppdrettere, rykter, fakta osv. Da er det nok mye tryggere enn feks en Siberian Husky.

Nå sliter jeg litt med og få tak i hva du ønsker i en hund utover ulveutseende. Hvor viktig er str? Kunne du tenkt deg en annen spisshund som ligner litt på ulv, om enn ikke like mye som feks husky? Eller er det slik at viss du først ikke skal ha en ulvelignende hund så vil du ha noe helt annet, en rase som er mer lettrent og opptatt av fører?

Du har jo feks eurasier, de er mye mindre krevende enn trekkhundene, lavere aktivitetsnivå fortsatt litt ulvelike, ihvertfall de som kommer i gråtoner. Du har også buhund, den er en del mindre, men veldig pen og hakket mer trenbar og førbar enn trekkrasene. Shiba, disse er også mye mindre, pene og alsidige hunder, dog er disse ganske sære igjen, som Sandra skriver om over her. eller finsk/svensk lapphund. Du kan jo sjekke de rasene også om du ikke har gjort det alt, og se om du får en bedre følelse med noen av de :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Shiba, disse er også mye mindre, pene og alsidige hunder, dog er disse ganske sære igjen, som Sandra skriver om over her.

Ikke sære, bare ulvelike. ;) De krever nok generelt mye mer aktivitet og oppfølging mtp håndtering/veiledning enn hva det virker som trådstarter har kapasitet for.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En Nordisk Inuitthund er jo bare en blandingsrase av Husky, Malamute og Shchæfer, så jeg ser ikke hvorfor de ikke skal være et godt alternativ til en Husky, for eksempel. Er det fordi de kan arve en rekke helseproblemer, eller? :huh:

Det virker kanskje litt barnslig og naivt av meg å gå etter en hund bare for utseendet, men jeg skal ikke benekte det; Det er en ganske viktig faktor for min del. Som sagt, har i hele mitt liv hatt en fascinasjon for ulver, så en domestisert ulveliknende hund er noe jeg virkelig har lyst på. Den trenger ikke å ha selve "ulvegenet" i seg.

Jeg er nå mest interessert i hvordan det vil være å eie en Nordisk Inuitthund når man bor alene. Denne tråden starta jo med Atlasianen, som visstnok skulle være en relativt enkel hund å eie.

Jeg har hatt hund i 13 år totalt nå, så jeg vet hva slags forpliktelser det innebærer å være en hundeeier. Jeg har ikke planer om å komme hjem fra jobb, hive hunden ut i 4 minutter for å gjøre fra seg, slenge ham på tredemølla i 30 minutt og deretter ta kvelden. Så uansvarlig er jeg ikke.

Og noe som jeg kanskje bør legge til; dette er et framtidig prosjekt. Jeg har ikke planer om å skaffe meg noen hund helt enda, jeg bare ser etter alternativ til den dagen jeg ikke har hund lenger.

Redigert:

@Ninja, hele ulvefaktoren er viktig. De eneste hundene som treffer mitt "nivå" er de jeg har nevnt. Jeg ser etter en tøff kamerat som er ganske stor. Det var egentlig derfor jeg forelska meg i "Alsatian".

Eurasier er pene hunder, men de treffer ikke liksom det jeg ser etter. De hundene som har det utseendet jeg virkelig leter etter er Utonagan, (samme som tamaskahund om jeg ikke tar helt feil?), Nordisk Inuitt, Sarloos Wolfhound og kanskje Husky. Der er sikkert flere alternativ, jeg kommer bare ikke på noen. Kanskje en grå Shæfer? :) (Bilde du la ut var utrolig fint, forresten :) )

Det er viktig for meg at de ser litt unike ut. Spisse ører, lang snute og en atletisk kroppsbygning er viktige faktorer. '

En ting til; La oss stryke hele denne "lett å dressere" greia. En hund er en hund. Jeg må bare akseptere at jeg ikke kan slappe av og la hunden lære ting selv, man har tross alt forpliktelser når man skaffer seg et slikt dyr. Jeg er en ansvarlig hundeeier, og jeg har ikke tenkt å la det forandre seg. Jeg ble bare ganske sikker på at Alsatianen var meget enkel å trene og at den ville være enkel med tanke på hundens stressnivå og slike ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sære, bare ulvelike. ;) De krever nok generelt mye mer aktivitet og oppfølging mtp håndtering/veiledning enn hva det virker som trådstarter har kapasitet for.

Hehe, ja. Ja, jeg sliter som sagt litt med og få tak i akkurat hva det er TS vil ha, derfor var det ingen anbefalning, men et forslag til raser man kan sjekke ut og så gjøre seg opp en mening om det er yay or nay deretter. Selv om jeg kanskje tror at TS er på utkikk etter noe annet enn shiba, men det skader jo ikke og lese litt om dem :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

En Nordisk Inuitthund er jo bare en blandingsrase av Husky, Malamute og Shchæfer, så jeg ser ikke hvorfor de ikke skal være et godt alternativ til en Husky, for eksempel. Er det fordi de kan arve en rekke helseproblemer, eller? :huh:

Ikke bare kan arve men har. I tillegg er Husky, Malamute og Schäfer raser som er avlet for spesielle formål. Nordisk inuit er ikke det, det er en blandingsrase av ulike raser med egenskaper som når du samler dem i en hund tildels kolliderer med hverandre og tildels forsterker egenskapene til hver av rasene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke bare kan arve men har. I tillegg er Husky, Malamute og Schäfer raser som er avlet for spesielle formål. Nordisk inuit er ikke det, det er en blandingsrase av ulike raser med egenskaper som når du samler dem i en hund tildels kolliderer med hverandre og tildels forsterker egenskapene til hver av rasene.

Det er litt synd, da.

Er desse egenskapene positive eller negative? Kanskje begge deler?

Jeg har lest at Inuittene er veldig lite aggressive og er meget intelligente. Den største bekymringen jeg har når det gjelder desse hundene er vel egentlig helseproblemene de medfører.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@gedde570 Hvorfor en nordisk inuitt skulle være mer usikkert enn feks en husky.

1. Det er mindre utvalg, da er det også vanskeligere og finne gode oppdrettere og gode individer, fordi genpoolen er liten og evt problemer rasen måtte ha vil antagelig gå igjen i de fleste linjene som finnes, fordi alle er relativt nært beslektet.

2. Husky har generelt lite problemer med samkjønns/hundeaggresjon, malamute har en del og sch skal jeg ikke uttale meg for mye om da jeg ikke vet helt hvordan de er på det punktet(innbiller meg dog at det er litt blandet, litt 50/50), ergo vil det være str sjanse for at du får heftigere temperament på en hund som er iblandet malamute kontra bare husky.

3, Sch er jo en litt annen type hund en de to andre, vanskelig og si hva innblanding av det vil ha og si for gemytt og oppførsel mtp vokt/stress/drifter osv.

4. Vanskeligere og navigere rundt mtp og finne ut av helse og mentalstatus iom at de ikke registreres i nkk/fci og mtp at du antagelig må ut av landet for og finne en.

5. Enda fler mulige sykdommer/helseproblemer. Hudlidelser/allergier er jo feks noe som er tilstedeværende på sch, det er ikke noe som polarhundene er plaget med.

Om du veldig gjerne vil ha en blanding, så ta heller en titt på Alaska husky. Der er variasjoner i utseende, alt fra de som ser ut som Siberian til de som ser ut som små korthårete fuglehunder, men det er ingen problem og finne en type som du liker. Det er også store forskjeller i aktivitetsbehov her, alt fra de som er helt loko til mer passende turbikkjer. Fordelen med denne blandingen er at det er organisert og dokumentert avling slik at det er ganske forutsigbart så lenge du gjør litt research og finner en som avler slik hund som du vil ha.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leste du det malamuten skrev tidligere? :)

@gedde570 Har lest litt om "nordisk inuitt" nå og må si at den neppe er spesielt annerledes enn de registrerte spisshundene, og i tillegg til at det er "samme greia" så vil du ha mindre utvalg fordi den er sjeldnere, noe som vil gjøre det vanskeligere og finne bra hunder og du må antagelig reise utenlands der det kan være enda vanskeligere og navigere i jungelen av oppdrettere, rykter, fakta osv. Da er det nok mye tryggere med feks en Siberian Husky.

Dette kan du egentlig overføre til de fleste raser. Det vil være tryggere å gå for en av de mer populære spisshundene, en som ikke er avlet kun for utseende. :)

Velger du en kjent rase er det godt dokumentert hva du går til, du kan kjøpe fra gode og seriøse oppdrettere, du vil ha oppfølging, du har mulighet til å treffe mange individer på forhånd, treffe valpens foreldre, osv. Det er mye mer risky og bare hoppe i det, og velge en blanding som er avlet kun for utseendet.

Et annet alternativ du har, som ikke så risky som å kjøpe en "eksotisk" blanding, er jo å velge alaska husky, og følge med slik at du får fargekombinasjonen og pelstypen du ønsker deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Er desse egenskapene positive eller negative? Kanskje begge deler?

Jeg har lest at Inuittene er veldig lite aggressive og er meget intelligente. Den største bekymringen jeg har når det gjelder desse hundene er vel egentlig helseproblemene de medfører.

Jeg aner ingen ting om inuit dogs i det virkelige liv. Jeg vet ikke om de finns i Norge. Helseproblemer er en sak for seg, men jeg tror at slik blanding med så mange "mentale" kollisjoner og instinkter bli en utfordring for noen og enhver. Men bevars, valget er ditt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@gedde570 Hvorfor en nordisk inuitt skulle være mer usikkert enn feks en husky.

1. Det er mindre utvalg, da er det også vanskeligere og finne gode oppdrettere og gode individer, fordi genpoolen er liten og evt problemer rasen måtte ha vil antagelig gå igjen i de fleste linjene som finnes, fordi alle er relativt nært beslektet.

2. Husky har generelt lite problemer med samkjønns/hundeaggresjon, malamute har en del og sch skal jeg ikke uttale meg for mye om da jeg ikke vet helt hvordan de er på det punktet(innbiller meg dog at det er litt blandet, litt 50/50), ergo vil det være str sjanse for at du får heftigere temperament på en hund som er iblandet malamute kontra bare husky.

3, Sch er jo en litt annen type hund en de to andre, vanskelig og si hva innblanding av det vil ha og si for gemytt og oppførsel mtp vokt/stress/drifter osv.

4. Vanskeligere og navigere rundt mtp og finne ut av helse og mentalstatus iom at de ikke registreres i nkk/fci og mtp at du antagelig må ut av landet for og finne en.

5. Enda fler mulige sykdommer/helseproblemer. Hudlidelser/allergier er jo feks noe som er tilstedeværende på sch, det er ikke noe som polarhundene er plaget med.

Om du veldig gjerne vil ha en blanding, så ta heller en titt på Alaska husky. Der er variasjoner i utseende, alt fra de som ser ut som Siberian til de som ser ut som små korthårete fuglehunder, men det er ingen problem og finne en type som du liker. Det er også store forskjeller i aktivitetsbehov her, alt fra de som er helt loko til mer passende turbikkjer. Fordelen med denne blandingen er at det er organisert og dokumentert avling slik at det er ganske forutsigbart så lenge du gjør litt research og finner en som avler slik hund som du vil ha.

En husky virker egentlig som det mest realistiske alternativet. Hva er forskjellen på Alaska Husky og Sibirisk?

Og de har jo kanskje de råeste øynene noensinne, da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare skumlest. Men jeg må bare påpeke at alle rasebeskrivelser er positive. Alle raser er veldens beste fordi det er raseentusiastene som skriver beskrivelsene, og de færreste tør eller klarer å være erdruelige nok til å være objektive om rasens feil og mangler (alle raser har de også). Det aller beste du kan gjøre er å kommer deg ut og møte de rasene du er interessert i. Ta på de, se på de, kos med de, spør eierne om deres praktiske hverdag. Gjør deg opp din egen mening.

Ja, det er temmelig upraktisk når det ikke finnes mange av de. Min forrige rase fantes det to av i landet da jeg forelsket meg, og det var mye reising i både inn og utland for å besøke hunder og faktisk se med egne øyne om virkeligheten matchet rasebeskrivelsene.

Det var det verdt, for realiteten var lik men ulik. For meg var den lik nok, men jeg er veldig glad jeg tok meg tiden og bryet med å gjøre grundig og hands on research. Jeg fikk ikke den hunden jeg hadde sett for meg med hverken første eller andre individ av rasen, jeg måtte vente på min tredje. :)

Jo, og så må jeg si at når man blander mange raser, så er utfallet veldig ufortusigbart. Raseavl er i realiteten innavl over lang tid på å selektere på egenskaper og utseende. Innavl gjør avkommet mer forutsigbart fordi man dobler opp på de gener man ønsker mer av. Når man blander så vil avkommet bli veldig lite homogent. Så hvordan de kan si at en blanding av så mange raser er ditt eller datt ville jeg stilt meg veldig skeptisk til. Bare fordi det er veldig vanskelig å få til forutsigbarhet i hundeavl, også når man avler rasehunder hvor det er utrolig mye mer lagt til rette for det.

Så ja, kom deg ut og se om hundene holder det eierne lover. Det tror jeg er mitt beste råd. Ta tiden til hjelp og vær kildekritisk.

Lykke til på ferden! Det er utrolig spennende å skulle finne seg en hund, prøv å nyt forarbeidet også. :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare skumlest. Men jeg må bare påpeke at alle rasebeskrivelser er positive. Alle raser er veldens beste fordi det er raseentusiastene som skriver beskrivelsene, og de færreste tør eller klarer å være erdruelige nok til å være objektive om rasens feil og mangler (alle raser har de også). Det aller beste du kan gjøre er å kommer deg ut og møte de rasene du er interessert i. Ta på de, se på de, kos med de, spør eierne om deres praktiske hverdag. Gjør deg opp din egen mening.

Ja, det er temmelig upraktisk når det ikke finnes mange av de. Min forrige rase fantes det to av i landet da jeg forelsket meg, og det var mye reising i både inn og utland for å besøke hunder og faktisk se med egne øyne om virkeligheten matchet rasebeskrivelsene.

Det var det verdt, for realiteten var lik men ulik. For meg var den lik nok, men jeg er veldig glad jeg tok meg tiden og bryet med å gjøre grundig og hands on research. Jeg fikk ikke den hunden jeg hadde sett for meg med hverken første eller andre individ av rasen, jeg måtte vente på min tredje. :)

Jo, og så må jeg si at når man blander mange raser, så er utfallet veldig ufortusigbart. Raseavl er i realiteten innavl over lang tid på å selektere på egenskaper og utseende. Innavl gjør avkommet mer forutsigbart fordi man dobler opp på de gener man ønsker mer av. Når man blander så vil avkommet bli veldig lite homogent. Så hvordan de kan si at en blanding av så mange raser er ditt eller datt ville jeg stilt meg veldig skeptisk til. Bare fordi det er veldig vanskelig å få til forutsigbarhet i hundeavl, også når man avler rasehunder hvor det er utrolig mye mer lagt til rette for det.

Så ja, kom deg ut og se om hundene holder det eierne lover. Det tror jeg er mitt beste råd. Ta tiden til hjelp og vær kildekritisk.

Lykke til på ferden! Det er utrolig spennende å skulle finne seg en hund, prøv å nyt forarbeidet også. :)

Rasebeskrivelsene kommer fra samme kilde, noen er godt omtalt og noen er mindre. Jeg tar ikke de gode ordene fra de som avler selve hundene selv, da det er et selvfølge at alle vil reklamere for sitt "produkt" positivt :)

Og tusen takk også. Jeg nyter det som bare det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rasebeskrivelsene kommer fra samme kilde, noen er godt omtalt og noen er mindre. Jeg tar ikke de gode ordene fra de som avler selve hundene selv, da det er et selvfølge at alle vil reklamere for sitt "produkt" positivt :)

Hva mener du samme kilde? Wiki? Wiki er ikke samme kilde i det hele tatt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...