Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor godt må man kjenne rasen før man kan avle på den?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg er litt nysgjerrig på dette, og hva folk tenker. Hva er ting man MÅ vite om rasen før man velger å avle eller drive oppdrett på en rase? Hva er minste kravene dere setter? Og har dere noen tanker om hvor mange år det eventuelt tar å få denne kunnskapen som skal til for å drive avl?

Er det greit å avle på sin første tispe/hannhund av rasen?

Skrevet

Nå er det jo store forskjeller mellom raser, på noen raser ville det vært ok for meg at man avler så lenge man har fokus på helse, på andre raser ville jeg foretrukket litt mer. Men hvor mange år, hvor mange hunder osv, for min del kommer det an på hvilken innsats man gjør, hva man kan og hvem man evt har til og hjelpe seg. Igjen, noen er langt mer interessert enn andre og skaffer seg lærdom på et par år som andre ikke får ila et helt liv med hund. Noen har jo også andre flinke folk i ryggen, feks oppdrettere som kan støtte og veilede. Så for min del, ingen fasit, det kan være greit og avle på sin første hund og det kan være at jeg ikke synes det er greit, kommer an på eier/oppdretter.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tenker litt sånn; om man har en god hund for rasen som første hund, er interessert i å ha et kull på tispa og har noen gode folk i ryggen, så er det vel greit? :) Det handler for min del om eierens motivasjon og tispas kvalitet fremfor hvor lenge eier har hatt hund/rasen. Så klart er det også veldig positivt om personen kjenner noen erfarne innen avl/rasen som kan bidra med tips og hjelp.

  • Like 5
Skrevet

Jeg vil påstå at det har mer å si hvilken type person man er, hvilket syn man har og evt hvilke folk som står bak deg og hjelper deg enn nødvendigvis hvor mange år man har hatt den rasen..

30 års erfaring med en rase behøver faktisk ikke å bety mer enn at man har hatt 3 forskjellige hunder av den rasen, og det betyr heller ikke at man har noen stor erfaring med hvordan rasen generelt er hvis man ikke er noe aktiv i det hele tatt…

  • Like 2
Skrevet

Jeg avlet på min første basenji- Da jeg var 16.
Da var det riktignok hennes oppdretter som bestemte hannhund og hele tiden veiledet meg og min mor.
Det var en viktig forutsetning, uten hennes hjelp tror jeg ikke vi hadde gjort det.

Skrevet

Jeg er litt nysgjerrig på dette, og hva folk tenker. Hva er ting man MÅ vite om rasen før man velger å avle eller drive oppdrett på en rase? Hva er minste kravene dere setter? Og har dere noen tanker om hvor mange år det eventuelt tar å få denne kunnskapen som skal til for å drive avl?

Er det greit å avle på sin første tispe/hannhund av rasen?

Ting jeg mener er viktig å vite før man setter i gang er:

- å ha møtt en del hunder av samme rase, slik at man har et bredt bilde av mentaliteten i rasen, og hva slags problemer som er vanlige å få, om det er noen.

- å kjenne til raserelaterte helseproblemer, også på de linjene man har selv. (og ja, alle linjer har noe)

- å ha satt seg inn i et minimum av kunnskap om parring, fødsel og valpestell

-å ha satt seg inn i hva som gjelder ang registrering og salg av hund.

- at man er villig til å evt sitte igjen med valper eller å måtte ta tilbake valper om nødvendig.

Om man er interessert nok så leser man seg opp, man er nysgjerrig, man reiser rundt for å bli bedre kjent med rase osv.

Om man har en erfaren oppdretter i ryggen er jo det flott, men aldri en unnskyldning for ikke å sette seg inn i ting selv.

For min det er i allefall det noe av moroa med å være oppdretter, alt man lærer, hele tiden :)

  • Like 4

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...