Katter og tilknytning til eier sammenliknet med hunder

[Gjest]

https://www.youtube.com/watch?v=AEepVLQjDt8

Interessant video, men må vel strengt tatt sees med en humoristisk vri... he he

[Tabris]

Nå er det kanskje mange faktorer man må ta høyde for i en slik undersøkelse, og 20 katter er kanskje ikke et representativt utvalg. Men hvis vi tar høyde for at resultatene er reelle, så synes jeg egentlig det er ganske logisk.

Barn trenger sine foreldre, og vil instinktivt søke mot dem - ellers ville de ikke overlevd. Hunder er jo også avlet til å være mer "valpete" enn ulver, og det er jo diskusjoner om de har stoppet mentalt på et litt tidligere stadie enn ulver. I så fall vil deres trang til å søke til oss for trygghet også kunne forklares med samme instinktet som hos barn.

Katter, derimot, er voksne rovdyr som ikke har verken den type flokkmentalitet eller "regression" som hunder har. Som voksne individer med instinktene i behold så er de mer selvstendige og har ikke behov for oss på samme måte som en hund eller et barn har.

[Emilie]

Virker fullstendig logisk i min bok Tror nok katter evner å sette pris på eieren sin, men de "trenger" oss liksom ikke.

[AnnChristin]

Oh crap! Terho hadde nok vært en blanding mellom katt og hund haha!

[Guest Klematis]

Jeg har absolutt opplevd en nær tilknytning til flere av mine katter, men de er ikke avhengige av meg slik som hunden.

Kattene viser også glede når de ser meg, men det er bare hunden som tar helt av, spretter rundt og viser med hele seg at han er overlykkelig.

Kattene kommer og går som de vil gjennom sin egen dør. Hunden sitter hjemme å venter på meg hele dagen.

Likevel har jeg nå en katt som mer enn gjerne vil være med på tur med meg og hunden, og det har jeg ikke opplevd før.

Katten med den største personligheten av dem alle, der hadde vi virkelig en spesiell tilknytning følte jeg. Han gav veldig mye av seg selv hele tiden, kom løpende for å hilse når jeg kom hjem, og var minst like kosete som hunden. Nesten litt slitsomt kosete var han, til tider.

Samtidig, så var han såpass selvstendig, at da jeg hentet han fra forrige eier, oppførte han seg som om han alltid hadde vært min etter få minutter. Det samme gjorde han da jeg etter flere år omplasserte han. Da glemte han nok meg temmelig fort:) Han elsket alle mennesker, og var like fornøyd uansett, bare folk var snille med han.

Hunden har reagert litt av og til når jeg har gått i et annet rom når vi har vært borte på besøk. Han har kommet med noen lyder, og gått for å se etter meg. Selv om han overhodet ikke har separasjonsangst.

[MaritaS]

Jeg og Kuma var med på en versjon av dette forsøket i Budapest. De trengte flere urhunder for å kunne sammenligne reaksjoner på urhund vs jakthund vs selskapshund. Vet ikke hva/om de kom fram til noe, men hun sa at så langt virka det som at urhundene var litt mer "care" til at eieren gikk ut enn f.eks en golden. Ikke en overraskelse det kanskje, men artig at folk faktisk kjører slike tester.

[TullBull]

Ikke overraskende, det er jo stor forskjell på katter og hunder generelt sett. Men så har du jo stor variasjon innenfor artene også, noen hunder er mer selvstendige og trygge på omgivelsene, mens noen katter er mer knyttet til eierne sine.

Er ganske sikker på at Frøyapusen min hadde kommet hylende til meg hvis vi hadde gjort en slik test Hun er veldig knyttet til meg og reagerer mer som en hund når vi kommer hjem. Ikke ulikt andre orientalertype katter

[Tabris]

Ja, katter er også veldig forskjellige. Min hannkatt vil mjaue og klore på døren hvis jeg går inn i stua eller på badet og lukker døra. Der er han og Ozu helt lik. Mens hunnkatten bryr seg lite. Men jeg tror det også har å gjøre med at hannkatten ble kastrert i ung alder samt har også alltid vært innekatt. Så han har aldri fått utvikle den naturlige selvstendigheten hos et voksent dyr som går ute.

[Frisbee]

Den ene katten min hopper, spretter, henger rundt halsen på bikkja, og er helt fra seg av lykke, hvis jeg og bikkjene har vært borte i flere timer. Hun er jeg veldig knyttet til, men hun har jo ingen forventninger om å få være med, slik bikkjene har. Hun er med av og til, men det er jo heller untaket enn regelen. Å bli gått i fra, opplever hun nesten hver dag. Og hver dag kommer vi tilbake. Hverdag.

Frisbeebikkja har enda ikke, i en alder av åtte år, forstått at JEG KOMMER JO TILBAKE !

De andre kattene hadde ikke merket av jeg var borte, før matskåla hadde blitt tom... "Du... hadde ikke vi et sånt menneske??"

[Emilie]

Nå skal det også sies at en gang fulgte pus etter meg til jobben en dag og rotet seg bort i fjøset mens jeg drev på å melket. Jeg fant henne ikke da jeg skulle hjem igjen og ikke dagen etter det igjen. Tredje dagen var det en bitteliten pus som kom i full fart løpende mot meg da jeg var på vei mot fjøset, med mjauing og klaging. Så tror nok hun hadde savnet meg ja, men terskelen er nok litt annerledes hos henne enn hos hundene