Gå til innhold
Hundesonen.no

Katter og tilknytning til eier sammenliknet med hunder


Recommended Posts

Skrevet

Nå er det kanskje mange faktorer man må ta høyde for i en slik undersøkelse, og 20 katter er kanskje ikke et representativt utvalg. Men hvis vi tar høyde for at resultatene er reelle, så synes jeg egentlig det er ganske logisk.

Barn trenger sine foreldre, og vil instinktivt søke mot dem - ellers ville de ikke overlevd. Hunder er jo også avlet til å være mer "valpete" enn ulver, og det er jo diskusjoner om de har stoppet mentalt på et litt tidligere stadie enn ulver. I så fall vil deres trang til å søke til oss for trygghet også kunne forklares med samme instinktet som hos barn.

Katter, derimot, er voksne rovdyr som ikke har verken den type flokkmentalitet eller "regression" som hunder har. Som voksne individer med instinktene i behold så er de mer selvstendige og har ikke behov for oss på samme måte som en hund eller et barn har.

Guest Klematis
Skrevet

Jeg har absolutt opplevd en nær tilknytning til flere av mine katter, men de er ikke avhengige av meg slik som hunden.

Kattene viser også glede når de ser meg, men det er bare hunden som tar helt av, spretter rundt og viser med hele seg at han er overlykkelig.

Kattene kommer og går som de vil gjennom sin egen dør. Hunden sitter hjemme å venter på meg hele dagen.

Likevel har jeg nå en katt som mer enn gjerne vil være med på tur med meg og hunden, og det har jeg ikke opplevd før.

Katten med den største personligheten av dem alle, der hadde vi virkelig en spesiell tilknytning følte jeg. Han gav veldig mye av seg selv hele tiden, kom løpende for å hilse når jeg kom hjem, og var minst like kosete som hunden. Nesten litt slitsomt kosete var han, til tider.

Samtidig, så var han såpass selvstendig, at da jeg hentet han fra forrige eier, oppførte han seg som om han alltid hadde vært min etter få minutter. Det samme gjorde han da jeg etter flere år omplasserte han. Da glemte han nok meg temmelig fort:) Han elsket alle mennesker, og var like fornøyd uansett, bare folk var snille med han.

Hunden har reagert litt av og til når jeg har gått i et annet rom når vi har vært borte på besøk. Han har kommet med noen lyder, og gått for å se etter meg. Selv om han overhodet ikke har separasjonsangst.

Skrevet

Jeg og Kuma var med på en versjon av dette forsøket i Budapest. De trengte flere urhunder for å kunne sammenligne reaksjoner på urhund vs jakthund vs selskapshund. Vet ikke hva/om de kom fram til noe, men hun sa at så langt virka det som at urhundene var litt mer "care" til at eieren gikk ut enn f.eks en golden. Ikke en overraskelse det kanskje, men artig at folk faktisk kjører slike tester.

  • Like 1
Skrevet

Ikke overraskende, det er jo stor forskjell på katter og hunder generelt sett. Men så har du jo stor variasjon innenfor artene også, noen hunder er mer selvstendige og trygge på omgivelsene, mens noen katter er mer knyttet til eierne sine.

Er ganske sikker på at Frøyapusen min hadde kommet hylende til meg hvis vi hadde gjort en slik test :P Hun er veldig knyttet til meg og reagerer mer som en hund når vi kommer hjem. Ikke ulikt andre orientalertype katter ;)

Skrevet

Ja, katter er også veldig forskjellige. Min hannkatt vil mjaue og klore på døren hvis jeg går inn i stua eller på badet og lukker døra. Der er han og Ozu helt lik. Mens hunnkatten bryr seg lite. Men jeg tror det også har å gjøre med at hannkatten ble kastrert i ung alder samt har også alltid vært innekatt. Så han har aldri fått utvikle den naturlige selvstendigheten hos et voksent dyr som går ute.

Skrevet

Den ene katten min hopper, spretter, henger rundt halsen på bikkja, og er helt fra seg av lykke, hvis jeg og bikkjene har vært borte i flere timer. Hun er jeg veldig knyttet til, men hun har jo ingen forventninger om å få være med, slik bikkjene har. Hun er med av og til, men det er jo heller untaket enn regelen. Å bli gått i fra, opplever hun nesten hver dag. Og hver dag kommer vi tilbake. Hverdag.

Frisbeebikkja har enda ikke, i en alder av åtte år, forstått at JEG KOMMER JO TILBAKE !

De andre kattene hadde ikke merket av jeg var borte, før matskåla hadde blitt tom... "Du... hadde ikke vi et sånt menneske??"

Skrevet

Nå skal det også sies at en gang fulgte pus etter meg til jobben en dag og rotet seg bort i fjøset mens jeg drev på å melket. Jeg fant henne ikke da jeg skulle hjem igjen og ikke dagen etter det igjen. Tredje dagen var det en bitteliten pus som kom i full fart løpende mot meg da jeg var på vei mot fjøset, med mjauing og klaging. Så tror nok hun hadde savnet meg ja, men terskelen er nok litt annerledes hos henne enn hos hundene :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...