Gå til innhold
Hundesonen.no

Vurderer å skaffe meg en italiensk mynde, men ..


minikenta
 Share

Recommended Posts

Hei,

Nå som jeg skal flytte fra samboer har jeg vurdert en liten tass, har ikke kunnet skaffe meg hund før da samboer er allergisk. Nå åpner det seg nye muligheter og jeg har falt helt for italiensk mynde. Og lurer litt på hvordan håndteringen av den er og diverse sånne ting. Har hørt at dem skal kles på om vinteren da det er for kaldt ute, er dette sant? Tihi :D

Har hatt hund i mange år da jeg bodde hjemme med familien, alt fra rottweiler til husky til amerikansk akita, og driver hundepass for en bekjent på gården hennes, opptil ti huskyer, så hund i seg selv er ikke noe problem. Men da lurer jeg på hvordan er det å ha en av de små? Er det noen her inne som vil gi meg noen gode råd og tips rundt denne lille tassen? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De må nok kles på om vinteren slik som mange korthårsraser :-) De har kort pels og mangler underull noe som ikke gir dem det beste utgangspunktet i nordisk klima. Det samme gjelder rasen jeg har (dalmatiner) når det blir mange kuldegrader ute...

Har ingen erfaringer i forhold til italiensk mynde selv eller små hunder :-) men noen med rasen svarer nok snart! Av myndene så er det whippet jeg har mest erfaring med. hehe

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du bør i alle fall ikke henge deg opp i at den er liten. Den kan være med på akkurat det store hunder kan, og bør behandles som en stor hund også. :)

Jeg har inntrykk av at det er enkle hunder, veldig glad i familien sin, kan være noe vanskelig å få husren, og liker ikke dårlig vær. :P


Utrolig imponerende å se dem løpe lure coursing, så skaffer du deg en italiener, så anbefaler jeg deg å bli med på sånne treninger. Givende og gøy både for deg og hunden. :D


Klær må den ha når det er kaldt. De har som nevnt liten pels, i tillegg er de små, noe som gjør at de fryser raskere (stor overflate i forhold til volum).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De må absolutt ha klær når det er kaldt! De fryser veldig lett. De eeeelsker lange turer i fint vær, helst turer der de kan løpe litt løs.

Vær oppmerksom på hvor du kjøper valp fra, det finnes noen nervøse individer, det finnes patellaluksasjon på rasen, og det finnes øyesykdommer.

Lure Coursing er KJEMPEGØY for hundene, og for oss eiere som får se hundene gjøre det de er skapt for å gjøre, nemlig jage.

Italiensk mynde ser liten og søt ut, og det er de også, men de er heftige jegere! De kan fint ta livet av mus, rotter og småfugl, og de jager gjerne katter som løper fra dem!

De har ganske spinkle bein, og er veldig glade i å ligge høyt og varmt. En venninne sin italienske mynde brakk beinet da hun hoppet ned fra kjøkkenbenken der hun hadde ligget i solstrålene som kom inn gjennom vinduet. Maks uflaks, men sånt må man være forberedt på at KAN skje med dem, da de ikke alltid er like flinke til å ta hensyn til seg selv. (Man bør likevel ikke være overbeskyttende, de ELSKER å få bruke kroppen og hodet!)

De er supre agilityhunder hvis man klarer å motivere dem. Pleier ikke å være vanskelig da de fleste er glade i mat, men også i leker av kaninskinn o.l.

De kan være litt bjeffete/gneldrete, det må man av og til jobbe litt med.

De kan være vanskelige å få husrene. Trooor tispene kan være litt lettere enn hannhundene, og jeg har hørt noe om at det kan ligge litt i slekta, men det vet jeg ikke om er sant.

Det beste er nok å få valp på våren/sommeren så de faktisk synes det er kult å gå ut mens de er små. Vintervalper på små raser er ofte vanskeligere å få husrene da de ikke vil ut, fordi de fryser. :P

Masse lykke til iallefall hvis du bestemmer deg for italiener, de er kjempesøte hunder. :ahappy: Men sjekk ut forskjellige oppdrettere, hva slags aktiviteter de driver med med hundene sine, hva de legger vekt på i forhold til helse og gemytt, og hva slags hundehold de har. :ahappy: (går alle hannhundene med bellyband/hannhund-truse inne fordi de skvetter og markerer inne? Er de mye i bur? Er de aldri alene hjemme pga bjeffing? Er de kun i hagen? Er de aktive med hundene på utstilling, lure coursing, agility, andre ting?)

Om du vurderer noe litt større kan du også kikke på etnahund, det er min rase. (Så jeg anbefaler dem såklart til alle ;) ) Men synes etnahunden er en fin rase å også kikke på om man tenker på italiener eller whippet, da de er ganske like i væremåte, kanskje bare litt mindre "myndete" i gemytt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har ganske spinkle bein, og er veldig glade i å ligge høyt og varmt. En venninne sin italienske mynde brakk beinet da hun hoppet ned fra kjøkkenbenken der hun hadde ligget i solstrålene som kom inn gjennom vinduet. Maks uflaks, men sånt må man være forberedt på at KAN skje med dem, da de ikke alltid er like flinke til å ta hensyn til seg selv. (Man bør likevel ikke være overbeskyttende, de ELSKER å få bruke kroppen og hodet!)

Dette er det punktet som gjør meg skeptisk til rasen. En del av dem kan ha FOR spinkle bein. En tidligere kollega av meg hadde en italiensk mynde. Han hadde vel omtrent rundet året da han brakk det eine beinet. Det ble ukevis med stell, ligge i bur, ikke kunne gå tur eller løpe osv. Etter flere uker med dette klarte han å brekke det andre beinet. Hunden endte opp med å bli avlivet da han bare vare litt over ett år gammel. Det var ikke noe liv om han hele tiden skulle ligge i ro og være i rekonvalens, og brekke beina for det minste hopp.

Jeg kjenner ikke rasen spesielt godt, men jeg ville vært obs på og kanskje gjort litt research på om dette er et utbredt problem i rasen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er det punktet som gjør meg skeptisk til rasen. En del av dem kan ha FOR spinkle bein. En tidligere kollega av meg hadde en italiensk mynde. Han hadde vel omtrent rundet året da han brakk det eine beinet. Det ble ukevis med stell, ligge i bur, ikke kunne gå tur eller løpe osv. Etter flere uker med dette klarte han å brekke det andre beinet. Hunden endte opp med å bli avlivet da han bare vare litt over ett år gammel. Det var ikke noe liv om han hele tiden skulle ligge i ro og være i rekonvalens, og brekke beina for det minste hopp.

Jeg kjenner ikke rasen spesielt godt, men jeg ville vært obs på og kanskje gjort litt research på om dette er et utbredt problem i rasen.

Nå skal det sies at den tispa jeg nevnte er en aktiv hund altså, skulle starte sin første agilitykonkurranse to uker etter, så der var jo ekstra kjedelig at hun brakk beinet da. Og jeg tror de bare hadde maks uflaks.

Jeg tror ikke de fleste egentlig er såå svake i beina, men, når en italiener hopper fra kjøkkenbenken, så blir jo det som om en whippet hopper fra et par meter oppe i forhold til størrelse og benstamme? Så sånn sett kan det nok være lurt å begrense italienerne litt i forhold til hvor høyt de får lov til å gå/hvordan underlaget er der de ligger høyt (er ikke noe særlig å lande på glatt underlag fra et høyt hopp ned).

Men at det bør fokuseres på i avl er helt klart. For svak benstamme er ingen tjent med. Det blir jo som korsbåndsruptur på gordon setter, som de ser at kan være en svakhet på rasen? Bør nok settes fokus på. Jo spinklere bein de har (og jo dårligere muskelmasse til å støtte opp benstammen), jo større sjanse er det jo for at noe skjer. :aww:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt italiensk mynde i 5 år. De er en snedig rase, men har aldri møtt noen små vesener som er så elskverdige!

De elsker å kose, i fanget, i sofaen, vil ofte være klin inntil eierne sine. Syns også de har en hendig størrelse, kan være med over alt, som i kabinen på et fly. Jeg hadde opptil 10 tur-retur reiser et år, og var skikkelig enkelt og greit å ta med meg hunden :) Det tar ofte lengre tid å få dem husreine. Jeg hadde aldri noe problem med lyd på min hund, var som regel veldig stille, men hun kunne finne på å "boffe" på nye ting.

Om vinteren må de ha klær på, og de ser gjerne litt puslete ut, men de er ganske tøffe hunder for det om, og trenger tur og aktivisering slik som andre hunder.

Jeg ville vært oppmerksom på å finne en bra oppdretter, ser at det ligger ganske mange "uhell" valper på finn, og useriøse selgere. Det er viktig å finne en stabil linje, med god helse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...