Gå til innhold
Hundesonen.no

Vurderer å skaffe meg en italiensk mynde, men ..


minikenta
 Share

Recommended Posts

Hei,

Nå som jeg skal flytte fra samboer har jeg vurdert en liten tass, har ikke kunnet skaffe meg hund før da samboer er allergisk. Nå åpner det seg nye muligheter og jeg har falt helt for italiensk mynde. Og lurer litt på hvordan håndteringen av den er og diverse sånne ting. Har hørt at dem skal kles på om vinteren da det er for kaldt ute, er dette sant? Tihi :D

Har hatt hund i mange år da jeg bodde hjemme med familien, alt fra rottweiler til husky til amerikansk akita, og driver hundepass for en bekjent på gården hennes, opptil ti huskyer, så hund i seg selv er ikke noe problem. Men da lurer jeg på hvordan er det å ha en av de små? Er det noen her inne som vil gi meg noen gode råd og tips rundt denne lille tassen? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De må nok kles på om vinteren slik som mange korthårsraser :-) De har kort pels og mangler underull noe som ikke gir dem det beste utgangspunktet i nordisk klima. Det samme gjelder rasen jeg har (dalmatiner) når det blir mange kuldegrader ute...

Har ingen erfaringer i forhold til italiensk mynde selv eller små hunder :-) men noen med rasen svarer nok snart! Av myndene så er det whippet jeg har mest erfaring med. hehe

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du bør i alle fall ikke henge deg opp i at den er liten. Den kan være med på akkurat det store hunder kan, og bør behandles som en stor hund også. :)

Jeg har inntrykk av at det er enkle hunder, veldig glad i familien sin, kan være noe vanskelig å få husren, og liker ikke dårlig vær. :P


Utrolig imponerende å se dem løpe lure coursing, så skaffer du deg en italiener, så anbefaler jeg deg å bli med på sånne treninger. Givende og gøy både for deg og hunden. :D


Klær må den ha når det er kaldt. De har som nevnt liten pels, i tillegg er de små, noe som gjør at de fryser raskere (stor overflate i forhold til volum).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De må absolutt ha klær når det er kaldt! De fryser veldig lett. De eeeelsker lange turer i fint vær, helst turer der de kan løpe litt løs.

Vær oppmerksom på hvor du kjøper valp fra, det finnes noen nervøse individer, det finnes patellaluksasjon på rasen, og det finnes øyesykdommer.

Lure Coursing er KJEMPEGØY for hundene, og for oss eiere som får se hundene gjøre det de er skapt for å gjøre, nemlig jage.

Italiensk mynde ser liten og søt ut, og det er de også, men de er heftige jegere! De kan fint ta livet av mus, rotter og småfugl, og de jager gjerne katter som løper fra dem!

De har ganske spinkle bein, og er veldig glade i å ligge høyt og varmt. En venninne sin italienske mynde brakk beinet da hun hoppet ned fra kjøkkenbenken der hun hadde ligget i solstrålene som kom inn gjennom vinduet. Maks uflaks, men sånt må man være forberedt på at KAN skje med dem, da de ikke alltid er like flinke til å ta hensyn til seg selv. (Man bør likevel ikke være overbeskyttende, de ELSKER å få bruke kroppen og hodet!)

De er supre agilityhunder hvis man klarer å motivere dem. Pleier ikke å være vanskelig da de fleste er glade i mat, men også i leker av kaninskinn o.l.

De kan være litt bjeffete/gneldrete, det må man av og til jobbe litt med.

De kan være vanskelige å få husrene. Trooor tispene kan være litt lettere enn hannhundene, og jeg har hørt noe om at det kan ligge litt i slekta, men det vet jeg ikke om er sant.

Det beste er nok å få valp på våren/sommeren så de faktisk synes det er kult å gå ut mens de er små. Vintervalper på små raser er ofte vanskeligere å få husrene da de ikke vil ut, fordi de fryser. :P

Masse lykke til iallefall hvis du bestemmer deg for italiener, de er kjempesøte hunder. :ahappy: Men sjekk ut forskjellige oppdrettere, hva slags aktiviteter de driver med med hundene sine, hva de legger vekt på i forhold til helse og gemytt, og hva slags hundehold de har. :ahappy: (går alle hannhundene med bellyband/hannhund-truse inne fordi de skvetter og markerer inne? Er de mye i bur? Er de aldri alene hjemme pga bjeffing? Er de kun i hagen? Er de aktive med hundene på utstilling, lure coursing, agility, andre ting?)

Om du vurderer noe litt større kan du også kikke på etnahund, det er min rase. (Så jeg anbefaler dem såklart til alle ;) ) Men synes etnahunden er en fin rase å også kikke på om man tenker på italiener eller whippet, da de er ganske like i væremåte, kanskje bare litt mindre "myndete" i gemytt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har ganske spinkle bein, og er veldig glade i å ligge høyt og varmt. En venninne sin italienske mynde brakk beinet da hun hoppet ned fra kjøkkenbenken der hun hadde ligget i solstrålene som kom inn gjennom vinduet. Maks uflaks, men sånt må man være forberedt på at KAN skje med dem, da de ikke alltid er like flinke til å ta hensyn til seg selv. (Man bør likevel ikke være overbeskyttende, de ELSKER å få bruke kroppen og hodet!)

Dette er det punktet som gjør meg skeptisk til rasen. En del av dem kan ha FOR spinkle bein. En tidligere kollega av meg hadde en italiensk mynde. Han hadde vel omtrent rundet året da han brakk det eine beinet. Det ble ukevis med stell, ligge i bur, ikke kunne gå tur eller løpe osv. Etter flere uker med dette klarte han å brekke det andre beinet. Hunden endte opp med å bli avlivet da han bare vare litt over ett år gammel. Det var ikke noe liv om han hele tiden skulle ligge i ro og være i rekonvalens, og brekke beina for det minste hopp.

Jeg kjenner ikke rasen spesielt godt, men jeg ville vært obs på og kanskje gjort litt research på om dette er et utbredt problem i rasen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er det punktet som gjør meg skeptisk til rasen. En del av dem kan ha FOR spinkle bein. En tidligere kollega av meg hadde en italiensk mynde. Han hadde vel omtrent rundet året da han brakk det eine beinet. Det ble ukevis med stell, ligge i bur, ikke kunne gå tur eller løpe osv. Etter flere uker med dette klarte han å brekke det andre beinet. Hunden endte opp med å bli avlivet da han bare vare litt over ett år gammel. Det var ikke noe liv om han hele tiden skulle ligge i ro og være i rekonvalens, og brekke beina for det minste hopp.

Jeg kjenner ikke rasen spesielt godt, men jeg ville vært obs på og kanskje gjort litt research på om dette er et utbredt problem i rasen.

Nå skal det sies at den tispa jeg nevnte er en aktiv hund altså, skulle starte sin første agilitykonkurranse to uker etter, så der var jo ekstra kjedelig at hun brakk beinet da. Og jeg tror de bare hadde maks uflaks.

Jeg tror ikke de fleste egentlig er såå svake i beina, men, når en italiener hopper fra kjøkkenbenken, så blir jo det som om en whippet hopper fra et par meter oppe i forhold til størrelse og benstamme? Så sånn sett kan det nok være lurt å begrense italienerne litt i forhold til hvor høyt de får lov til å gå/hvordan underlaget er der de ligger høyt (er ikke noe særlig å lande på glatt underlag fra et høyt hopp ned).

Men at det bør fokuseres på i avl er helt klart. For svak benstamme er ingen tjent med. Det blir jo som korsbåndsruptur på gordon setter, som de ser at kan være en svakhet på rasen? Bør nok settes fokus på. Jo spinklere bein de har (og jo dårligere muskelmasse til å støtte opp benstammen), jo større sjanse er det jo for at noe skjer. :aww:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt italiensk mynde i 5 år. De er en snedig rase, men har aldri møtt noen små vesener som er så elskverdige!

De elsker å kose, i fanget, i sofaen, vil ofte være klin inntil eierne sine. Syns også de har en hendig størrelse, kan være med over alt, som i kabinen på et fly. Jeg hadde opptil 10 tur-retur reiser et år, og var skikkelig enkelt og greit å ta med meg hunden :) Det tar ofte lengre tid å få dem husreine. Jeg hadde aldri noe problem med lyd på min hund, var som regel veldig stille, men hun kunne finne på å "boffe" på nye ting.

Om vinteren må de ha klær på, og de ser gjerne litt puslete ut, men de er ganske tøffe hunder for det om, og trenger tur og aktivisering slik som andre hunder.

Jeg ville vært oppmerksom på å finne en bra oppdretter, ser at det ligger ganske mange "uhell" valper på finn, og useriøse selgere. Det er viktig å finne en stabil linje, med god helse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...