Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Poenget mitt er at man ikke kan utsette dersom ikke BÅDE mor og far har tjent opp kvoten. At far har sin kvote spiller ingen rolle, han får ikke utsette sin perm så lenge ikke mor også har tjent opp den kvoten. Men DERSOM hun har det, så kan man ta ut permisjonen sin når som helst, og hvordan man vil (prosentmessig) innen barnet er 3 år.

Hmm, se det ja.

Det er utrolig hva 2-3 timers nattesøvn gjør med leseevnene til folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Meeen som sagt, jeg kom plutselig på at det er mange nye regler som tredde i kraft for barn født etter en viss dato i sommer. Kan altså godt være dette ikke gjelder noen av dere med de litt eldre barna, så da skal jeg ikke påstå noe som helst likevel ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@soelvd: Det ordner seg! :hug:


Nå føler vi oss mer sikre på at det ikke er noe fysisk som plager J. Men hun har uansett aldri lært å sove. Tror dere dette kunne vært noe? "Soveekspert" http://www.sovehjelp.no/Forside.html Eller noen andre å anbefale?

Vi er litt fortvilede og begynner å føle at vi trenger hjelp / at dette ikke kommer til å løse seg av seg selv...
(Sånn enda mer enn hva vi allerede har prøvd da.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå føler vi oss mer sikre på at det ikke er noe fysisk som plager J. Men hun har uansett aldri lært å sove. Tror dere dette kunne vært noe? "Soveekspert" http://www.sovehjelp.no/Forside.html Eller noen andre å anbefale?

Vi er litt fortvilede og begynner å føle at vi trenger hjelp / at dette ikke kommer til å løse seg av seg selv...

(Sånn enda mer enn hva vi allerede har prøvd da.)

Du Marie, ikke ta dette ille opp - men makan til møl og utnytting av folks desperathet.... Hvis det er noe fysisk galt med barnet går du til lege og får hjelp, jeg veit du er glad i alternative tankeganger, men jeg synes at sånne alternative greier er greit når man er voksen og tar det valget selv. Gjør det beste for barnet deres og gå til lege.

Seriøst. 1200kr for 90 minutters skypeprat... Hør på det. Smak på det. Det er GALSKAP :no: Spør sykepleiere, hjelpepleiere, leger, andre damer med barn, whatever. Ikke betal ei kynisk dame 1200kr for en skypeprat. Millioner av mennesker verden over har små babyer som ikke får sove. Det går bra, det ordner seg. Vanvittige mengder mennesker har barn i sigende øyeblikk, det går seg til, det ordner seg. Det er ikke så galt at det aldri ordner seg. Spar pengene til J sin framtid, sett de på en sparekonto til hund, hest, sykkel, universitet i framtiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du Marie, ikke ta dette ille opp - men makan til møl og utnytting av folks desperathet.... Hvis det er noe fysisk galt med barnet går du til lege og får hjelp, jeg veit du er glad i alternative tankeganger, men jeg synes at sånne alternative greier er greit når man er voksen og tar det valget selv. Gjør det beste for barnet deres og gå til lege.

Seriøst. 1200kr for 90 minutters skypeprat... Hør på det. Smak på det. Det er GALSKAP :no: Spør sykepleiere, hjelpepleiere, leger, andre damer med barn, whatever. Ikke betal ei kynisk dame 1200kr for en skypeprat. Millioner av mennesker verden over har små babyer som ikke får sove. Det går bra, det ordner seg. Vanvittige mengder mennesker har barn i sigende øyeblikk, det går seg til, det ordner seg. Det er ikke så galt at det aldri ordner seg. Spar pengene til J sin framtid, sett de på en sparekonto til hund, hest, sykkel, universitet i framtiden.

Takk for tilbakemelding, er veldig glad for det! :) Legger ikke skjul på at vi er litt desperate. Jobben min innebærer endel fysisk + bilkjøring så føler meg litt presset på at det må skje en endring jeg ikke er sikker på vi får til alene.

Men bare legge til at vi er til kontinuerlig oppfølging av lege vi samarbeider godt med på helsestasjonen, og at vi har vært hos barnelege / spesialist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Marie , har du lest No-cry Sleep Solution? En veldig konkret oppskrift hvor du hele tiden vurderer resultater.

Jeg har den her hjemme om du vil låne den. :)

edit: Jeg leste også Healthy Sleep Habits, Happy Child, og den gav oss verktøyene til å få H til å sove natten rundt. Da var han rett over året og før det var vi oppe ca 6-8 ganger hver natt. Men det involverte 3 netter med litt gråt, på det meste i 8 minutter. Helt grusomt, men så var det også over og han sov natta gjennom siden.

Hvordan ser en typisk natt ut hos dere? Hvor mange ganger er dere oppe med henne ca? Gråter hun? Er hun mulig å trøste?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemelding, er veldig glad for det! :) Legger ikke skjul på at vi er litt desperate. Jobben min innebærer endel fysisk + bilkjøring så føler meg litt presset på at det må skje en endring jeg ikke er sikker på vi får til alene.

Men bare legge til at vi er til kontinuerlig oppfølging av lege vi samarbeider godt med på helsestasjonen, og at vi har vært hos barnelege / spesialist.

Det tok Tuva en stund før hun ble enklere å legge etter tårekanalen åpnet seg. Hun er langt ifra enkel å legge enda, men forbedringen er enorm. Bare slik appropos, det er jo ikke lenge siden refluxen roet seg hos J.

Med et barn med elendig sovehjerte har jeg jo lest litt selv, og metoden beskrevet i linken du postet er jo ikke ukjent, du kan sikkert Google deg til masse info fremfor betale svimlende 1200kr. Du kan få låne boken jeg kjøpte somjeg fortalte deg om du vil, jeg likte den veldig godt. Elisabeth Pantley med "The no cry sleep solution" anbefales varmt!

Selv fikk jeg ikke så mange konkrete gode råd jeg trengte (selv om det er råd i fleng i boken) men heller en normalisering av at noen babyer bare er slik som Tuva.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Marie , har du lest No-cry Sleep Solution? En veldig konkret oppskrift hvor du hele tiden vurderer resultater.

Jeg har den her hjemme om du vil låne den. :)

edit: Jeg leste også Healthy Sleep Habits, Happy Child, og den gav oss verktøyene til å få H til å sove natten rundt. Da var han rett over året og før det var vi oppe ca 6-8 ganger hver natt. Men det involverte 3 netter med litt gråt, på det meste i 8 minutter. Helt grusomt, men så var det også over og han sov natta gjennom siden.

Hvordan ser en typisk natt ut hos dere? Hvor mange ganger er dere oppe med henne ca? Gråter hun? Er hun mulig å trøste?

Å det gir håp ihvertfall :) Har ikke lest noen av de enda.

(Her kommer detaljert søvnbeskrivelse av styret vårt, som jeg vil fjerne igjen, så ikke quote akkurat det):

*Fjernet igjen*

Det tok Tuva en stund før hun ble enklere å legge etter tårekanalen åpnet seg. Hun er langt ifra enkel å legge enda, men forbedringen er enorm. Bare slik appropos, det er jo ikke lenge siden refluxen roet seg hos J.

Med et barn med elendig sovehjerte har jeg jo lest litt selv, og metoden beskrevet i linken du postet er jo ikke ukjent, du kan sikkert Google deg til masse info fremfor betale svimlende 1200kr. Du kan få låne boken jeg kjøpte somjeg fortalte deg om du vil, jeg likte den veldig godt. Elisabeth Pantley med "The no cry sleep solution" anbefales varmt!

Selv fikk jeg ikke så mange konkrete gode råd jeg trengte (selv om det er råd i fleng i boken) men heller en normalisering av at noen babyer bare er slik som Tuva.

Det er sant, godt å høre om Tuva. Takk for tilbud av dere begge! :)

Vil gjerne lese, kan jo sjekke biblioteket også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Marie : Først og fremst :hug: !

Vet ikke hva jeg syns om linken, prisen er stiv, men om det hjelper... Og noen ganger kan det ha noen som står fjellstøtt på sine egne metoder, som er "utenfor" å støtte seg til. Men samtidig kan du nok lese deg til det selv og.

Skal jeg gjette så er det mye vaner hos Johanne. Hun forventer at ting skal være vondt og ubehagelig, og hun har, som du sier, aldri lært å sovne selv. Har desverre ingen gode råd å komme med, men sender en god klem og mange gode tanker til dere. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Marie: har dere prøvd samsoving?

Hadde ikke jeg samsovet og gitt A puppen hver gang han våknet de første 9 mnd hadde jeg blitt ødelagt.

Ellers har jeg god erfaring i å bare gi opp. For min egen del :P

Barnet mitt har lite søvnbehov. punktum.

Det er kanskje ikke en løsning, men det hjalp på frustrasjonen som også sleit meg ut. Ingen av de "gode rådene" hjalp, bare de " dårlige" som å bruke puppen som smokk osv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk folkens. :)

Ja, var litt sånn jeg tenkte Raksha.

@Marie: har dere prøvd samsoving?

Hadde ikke jeg samsovet og gitt A puppen hver gang han våknet de første 9 mnd hadde jeg blitt ødelagt.

Ellers har jeg god erfaring i å bare gi opp. For min egen del :P

Barnet mitt har lite søvnbehov. punktum.

Det er kanskje ikke en løsning, men det hjalp på frustrasjonen som også sleit meg ut. Ingen av de "gode rådene" hjalp, bare de " dårlige" som å bruke puppen som smokk osv...

Se punkt 6, og 8 :P (7 var visst ikke så viktig :lol: )

Jeg trenger ikke følge noen "gode" råd, men hun sover ikke selv om hun får alt hun trenger hvis du skjønner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok. Jeg tror faktisk jeg ville prøvd å ikke gjøre noen verdens ting jeg. Bare ammet og så ligge der.

Det var slik jeg fikk A til å strekke "morgen" hans fra rundt 03 til etter 05.

Jeg sto ikke opp med han etter han hadde sovnet med mindre det var bæsjebleie, uansett hva han gjorde.

Ingen lys, ingen sang, snakk etc. Total ignorering untatt at han hadde nærhet og tilgang til puppen.

Vi har fortsatt den regelen. Ingenting skjer før 05, med mindre han har mareritt, men da holder jeg bare rundt han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok. Jeg tror faktisk jeg ville prøvd å ikke gjøre noen verdens ting jeg. Bare ammet og så ligge der.

Det var slik jeg fikk A til å strekke "morgen" hans fra rundt 03 til etter 05.

Jeg sto ikke opp med han etter han hadde sovnet med mindre det var bæsjebleie, uansett hva han gjorde.

Ingen lys, ingen sang, snakk etc. Total ignorering untatt at han hadde nærhet og tilgang til puppen.

Vi har fortsatt den regelen. Ingenting skjer før 05, med mindre han har mareritt, men da holder jeg bare rundt han.

Sånn gjorde vi det også, ingenting skjedde bortsett fra nærhet og tilgang til pupp eller smokk, så lenge det ikke var en bæsjebleie. Etter hvert ikke mat om natten, men det hender når ting er spesielt trist fortsatt at hun får en flaske. Men sjeldent.

Vi hadde det omtrent sånn du beskriver @Marie, med helt sånne uforståelige og uendelig triste "anfall" med korte sovinger imellom, hele natten igjennom i flere måneder. Det løste seg ved hjelp av tid (tror jeg), og en "satsing" fra vår side som i en periode var mer slitsom enn problemet. Vi måtte bare bestemme oss for en rutine, og følge den, og så gjøre sånn som Loke sier at det bare ikke skjer noe. Vi gjennomførte spise og leggerutine, og la oss. hun i sin seng, jeg eller mannen ved siden av på madrass. Vi oppdaget at mange av de gangene hun våknet ila en natt var fordi vi forstyrret hverandre, så vi måtte få til at hovedrutinen var at hun lå i sin seng, og at hun la seg i sin seng, men at det fortsatt var greit å ligge hos oss ved behov. Vi holdt på sikkert i 4-5 mnd med den rutinen at vi lå v siden av senga. Hvis vi slapp unna med en halvtime før hun sovnet og bare tre - fire våkninger ila en natt var vi heldige. Våknet hun og gråt kunne vi ta henne opp, trøste, men legge ned i senga igjen, evt bare holde på henne med hånda. Ingenting annet skjedde. Saaaakte men sikkert ble det færre våkne timer ila natten. Nå (hun er 20 mnd) sovner hun med en gang, og gjør hun det ikke ligger hun der bare og prater med bamsen. Sovner som regel ila fem minutter. Kan "klage" litt i søvne, men vi har babycall på og er inne hos henne på et blunk og forteller at vi hører henne og at hun kan slappe av. Evt gir henne smokken (som hun nå bare har om natten). Våkner hun på kveldssiden av natten går det bra. Våkner hun på morgensiden tar vi henne ofte inn til oss, for da er det det som hjelper hvis ting er litt leit. Men det er helt greit, for da har vi fått noen timers søvn... Det har vært en laaaaang prosess, og jeg føler så med deg, men det er sannsynligvis lys i enden av tunellen for dere og:)

Red; Det ble noe rart der men dere skjønner...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går rundt å tenker på hun som ble påkjørt og drept i fotgjengerfeltet i Oslo i forrige uke. Det er der hvor jeg har vokst opp og jeg vet godt hvem mannen hennes er. De har et lite barn og de var faktisk i samme navnefest i rådhuset som oss.

Jeg har blitt enda mer redd for at det skal skje noe med mannen eller meg etter at jeg fikk barn. Er det vanlig? Spesielt denne siste uken siden dette skjedde så nært barndomshjemmet mitt med folk jeg vet hvem er. Jeg kjenner jeg er litt stresset på at jeg vil ha papirer og testamente og slikt i orden. Mannen nekter å snakke om sånt *frustrerende*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går rundt å tenker på hun som ble påkjørt og drept i fotgjengerfeltet i Oslo i forrige uke. Det er der hvor jeg har vokst opp og jeg vet godt hvem mannen hennes er. De har et lite barn og de var faktisk i samme navnefest i rådhuset som oss.

Jeg har blitt enda mer redd for at det skal skje noe med mannen eller meg etter at jeg fikk barn. Er det vanlig? Spesielt denne siste uken siden dette skjedde så nært barndomshjemmet mitt med folk jeg vet hvem er. Jeg kjenner jeg er litt stresset på at jeg vil ha papirer og testamente og slikt i orden. Mannen nekter å snakke om sånt *frustrerende*

Overhodet ikke rart. En av de fremste årsakene til at damer får flyskrekk er fordi de får seg familie og brått kjenner på egen dødelighet. It's only human :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går rundt å tenker på hun som ble påkjørt og drept i fotgjengerfeltet i Oslo i forrige uke. Det er der hvor jeg har vokst opp og jeg vet godt hvem mannen hennes er. De har et lite barn og de var faktisk i samme navnefest i rådhuset som oss.

Jeg har blitt enda mer redd for at det skal skje noe med mannen eller meg etter at jeg fikk barn. Er det vanlig? Spesielt denne siste uken siden dette skjedde så nært barndomshjemmet mitt med folk jeg vet hvem er. Jeg kjenner jeg er litt stresset på at jeg vil ha papirer og testamente og slikt i orden. Mannen nekter å snakke om sånt *frustrerende*

Du er ikke alene;) Jeg har blitt mye reddere for alle mulige farlige ting som kan skje, og tenker oftere enn før at " det kunne vært meg"...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går rundt å tenker på hun som ble påkjørt og drept i fotgjengerfeltet i Oslo i forrige uke. Det er der hvor jeg har vokst opp og jeg vet godt hvem mannen hennes er. De har et lite barn og de var faktisk i samme navnefest i rådhuset som oss.

Jeg har blitt enda mer redd for at det skal skje noe med mannen eller meg etter at jeg fikk barn. Er det vanlig? Spesielt denne siste uken siden dette skjedde så nært barndomshjemmet mitt med folk jeg vet hvem er. Jeg kjenner jeg er litt stresset på at jeg vil ha papirer og testamente og slikt i orden. Mannen nekter å snakke om sånt *frustrerende*

Helt normalt.

Jeg er livredd for å dø fra Ask og enda mer redd for å overleve han. .. Jeg visste knapt hva frykt var før jeg fikk barn.

Ask dro til pappaen nå.

Der skal han være til 1 dag jul. Det er helt grusomt. Og det ble ikke bedre av at han absolutt ikke ville. Hylskriking og trøstesløs gråt. Stakkars stakkars gutt * snufs*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går rundt å tenker på hun som ble påkjørt og drept i fotgjengerfeltet i Oslo i forrige uke. Det er der hvor jeg har vokst opp og jeg vet godt hvem mannen hennes er. De har et lite barn og de var faktisk i samme navnefest i rådhuset som oss.

Jeg har blitt enda mer redd for at det skal skje noe med mannen eller meg etter at jeg fikk barn. Er det vanlig? Spesielt denne siste uken siden dette skjedde så nært barndomshjemmet mitt med folk jeg vet hvem er. Jeg kjenner jeg er litt stresset på at jeg vil ha papirer og testamente og slikt i orden. Mannen nekter å snakke om sånt *frustrerende*

Er der jeg og... Slitsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forøvrig lite som har overrasket meg med å bli mamma, jeg var relativt godt forberedt på det meste. Men akkurat hvor spontant og naturlig det kom at den lille klumpen er viktigere enn livet mitt, Bonden, alt, var fra det øyeblikket hun lå i armene mine. Den overrasket meg faktisk. Positivt. Det er ikke den inderlige kjærligheten som er "morsfølelsen" mer instinktivt tror jeg.

Husker jeg var ute på tur alene med hundene og så stjerneskudd en av de første kveldene etter at vi kom hjem fra sykehuset - og barnslig som jeg er så ønsker jeg meg alltid noe da. Det var liksom så instinktivt at jeg ønsket meg at alt skulle være bra med Ida og vi klarer å gi henne en bra barndom og oppvekst. Det var ikke noe jeg tenkte over engang, det bare var det jeg ønsket (og ønsker) meg mest av alt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forøvrig lite som har overrasket meg med å bli mamma, jeg var relativt godt forberedt på det meste. Men akkurat hvor spontant og naturlig det kom at den lille klumpen er viktigere enn livet mitt, Bonden, alt, var fra det øyeblikket hun lå i armene mine. Den overrasket meg faktisk. Positivt. Det er ikke den inderlige kjærligheten som er "morsfølelsen" mer instinktivt tror jeg.

Husker jeg var ute på tur alene med hundene og så stjerneskudd en av de første kveldene etter at vi kom hjem fra sykehuset - og barnslig som jeg er så ønsker jeg meg alltid noe da. Det var liksom så instinktivt at jeg ønsket meg at alt skulle være bra med Ida og vi klarer å gi henne en bra barndom og oppvekst. Det var ikke noe jeg tenkte over engang, det bare var det jeg ønsket (og ønsker) meg mest av alt.

oxytocin er et fint hormon! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går rundt å tenker på hun som ble påkjørt og drept i fotgjengerfeltet i Oslo i forrige uke. Det er der hvor jeg har vokst opp og jeg vet godt hvem mannen hennes er. De har et lite barn og de var faktisk i samme navnefest i rådhuset som oss.

Jeg har blitt enda mer redd for at det skal skje noe med mannen eller meg etter at jeg fikk barn. Er det vanlig? Spesielt denne siste uken siden dette skjedde så nært barndomshjemmet mitt med folk jeg vet hvem er. Jeg kjenner jeg er litt stresset på at jeg vil ha papirer og testamente og slikt i orden. Mannen nekter å snakke om sånt *frustrerende*

Det er vel en av de virkelig negative tingene ved å bli mamma. Man blir redd for sånt. og redd for at det skal skje noe med barnet. Eller seg selv. Alt sånt har blitt fryktelig reelt for meg og noen ganger kan jeg til og med ha angst bare mannen er på jobb og kjører litt på jobb. En må nok bare lære seg å leve med det/skyve det litt til side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, dere er så snille som prøver å hjelpe. :)
Så jeg føler jeg svarer litt "negativt" og det er ikke meningen. Men ang. det å ikke gjøre noe, bare gi nærhet / ignorere - så går det noen ganger og hun sovner. Men hun kan også ligge stille med vri litt på seg eller prate litt, og det kan hun gjøre i en time eller to, også bikker det over i gråt som eskalerer istedet for søvn. Og da skriker hun til hun brekker seg, så ignorering funker ikke. Jeg føler meg ganske tålmodig, men etter å ha prøvd det meste, og så ligget våken lenge med et håp om at hun sovner også begynner hun med sånn skriking som varer og varer + eskalerer - da går det bare til et visst punkt. Det er helt forferdelig og vi er nok ikke laget for å tåle det tror jeg...
Det er da jeg gir henne til pappen, når jeg virkelig ikke orker mer. Og som sagt da er det av og til det som skal til, men noenganger hjelper ikke det en gang. Jeg vet ikke hva / om noe som kan hjelpe jeg, så derfor jeg tenkte på søvnekspert. Når det gjelder prisen så er det jo mye penger, men et hundekurs koster like mye liksom... eller nye tursko. Å få hjelp med dette hadde vært så inderlig mye verdt sånnsett... Men det går jo også på sannsynligheten for om det kan hjelpe...

Jeg går rundt å tenker på hun som ble påkjørt og drept i fotgjengerfeltet i Oslo i forrige uke. Det er der hvor jeg har vokst opp og jeg vet godt hvem mannen hennes er. De har et lite barn og de var faktisk i samme navnefest i rådhuset som oss.

Jeg har blitt enda mer redd for at det skal skje noe med mannen eller meg etter at jeg fikk barn. Er det vanlig? Spesielt denne siste uken siden dette skjedde så nært barndomshjemmet mitt med folk jeg vet hvem er. Jeg kjenner jeg er litt stresset på at jeg vil ha papirer og testamente og slikt i orden. Mannen nekter å snakke om sånt *frustrerende*

Så grusomt! :(
Bør man liksom "bestemme" hvem man evt. ønsker skal ta seg av barnet hvis begge foreldrene blir borte? Og hvordan skal man liksom klare å velge noe sånt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Marie - nå begir jeg meg ut på sånne ting jeg ikke vet noe om, men jeg ble bre "undrende" når jeg leste det du skrev. Når du skriver: "Men hun kan også ligge stille med vri litt på seg eller prate litt, og det kan hun gjøre i en time eller to, også bikker det over i gråt som eskalerer istedet for søvn. Og da skriker hun til hun brekker seg, så ignorering funker ikke." - skjer det også om du bare ligger og holder henne nært, og/eller stryker litt?

Tursko har du i et par år, Marie, og hundekurs deltar jeg ikke på pga nevnte pris :) Jeg synes enda du bør få hjelp fra kompetente fagfolk, du kan da umulig være det eneste mennesket i verden som har kontaktet landets gratise helsetjeneste med en baby som gråter uvanlig mye. De er der for å hjelpe deg. Hvis lille junior er syk kan dere få hjelp, i stedet for at en helt ufaglært dame enten kommer hjem til dere eller snakker med deg over telefonen. Helsevesenet tar ikke 1500 spenn for å prate selvfølgeligheter på skype til deg. Du gjør som dere trenger, ikke misforstå meg, det er bare for å "sette det i perspektiv" om du er veldig sliten, trøtt og desperat. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...