Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vi har snart hatt vår valp på 4 mnd i en uke.

Hun er usikker/redd for det meste, men har blitt trygg på meg og samboern, samt barna. Ikke 100% trygg, men det har gått overraskende bra mtp at vi er en livlig familie med to barnehagebarn.

Det vi opplever er at hun i enkelte situasjoner stopper helt opp og er umulig å få fremover. Hun har løsnet litt på noen situasjoner, dvs hun gir etter og følger oss etter et halvt minutt.

Som for eks ut døra når hun skal tisse, ut i bilen eller ut å leke med barna.

Dette gjør vi jo flere ganger for dagen, og vi ser en viss fremgang.

Jeg prøver å gå tur med henne, men når vi skal ut på veien (som er lite trafikkert) er det bom stopp. Hun rygger bakover, prøver å snu og klynker innimellom.

Jeg ser hun er utilpass og vil ikke presse henne. Men samtidig kan vi jo ikke fortsette med dette.

Det skal også nevnes at hun oppfører seg sånn ved nye mennesker. Skulle prøve å gå tur med ei venninne i går (første møtet), og vi brukte nærmere 20 min på å komme oss fra døra og til veien. Vi prøvde alle mulige triks - hun gikk et stykke i forveien, gikk bak oss osv. Til slutt fikk jeg gått meter for meter nedover veien på tomta fordi veninna mi hadde gjemt seg, og gikk gradvis nærmere oss bakfra.

Har aldri hatt en hund før med esel-tendenser, og lurer på om noen har tips, råd og erfaringer.

Jeg forstår hvorfor hun er sånn (pga usikkerhet), men finner ingen løsning på det. Ser at å bruke tid gjør nytta, men om det finnes noen andre teknikker også?

Nammis er også med på laget, men det er ikke godt nok til at hun lar seg lokke når hun er i det esel-stadiet.

:)

Skrevet

Har du prøvd å bære henne noen meter og deretter sette henne ned og med bestemte og tydelige skritt gå videre mens du holder kobbelet kort og har henne ved siden av deg?

Jeg skjønner at du ikke vil presse henne inn i ubehagelige situasjoner, men ofte er nettopp det at du er trygg og bestemt det som skal til for at valpen skal komme over kneika når det gjelder sånt "tull" som det her. :)

Skrevet

Kanskje jeg ser litt feil på situasjonen ja. Tenker umiddelbart at ved å presse henne så blir hun enda mer usikker. Men når jeg tenker meg om nå, så skrives det jo om at hvis man diller og duller for mye så blir det værre.

Hun veier allerede 20kg, så jeg får ikke båret henne så mye. Hehe.

Hvordan er det med å dra i båndet når hun har stive bein? Er dette ok i sånne situasjoner? Synes det ser så galt ut.. :)

Eventuelt dytte henne i rompa?

Skrevet

Overse og bestem! Dette er bare fjoll og tull. Ha en sele på henne, løft henne litt og flytt fremover. Ikke mange skrittene, men slik at hun mister balansen og MÅ flytte seg fremover. Ikke blir sint, misfornøyd, irritert eller trøstende, bare bestem at slik er det. Lykke til!

  • Like 1
Skrevet

Kanskje jeg ser litt feil på situasjonen ja. Tenker umiddelbart at ved å presse henne så blir hun enda mer usikker. Men når jeg tenker meg om nå, så skrives det jo om at hvis man diller og duller for mye så blir det værre.

Hun veier allerede 20kg, så jeg får ikke båret henne så mye. Hehe.

Hvordan er det med å dra i båndet når hun har stive bein? Er dette ok i sånne situasjoner? Synes det ser så galt ut.. :)

Eventuelt dytte henne i rompa?

Jeg har dytta min eldste mye i rompa. :lol: Hun er riktignok fire år og stopper ikke opp pga usikkerhet, men fordi hun ikke gidder. Det er ikke et alternativ når jeg også har en annen hund som har riktig så fin framdrift, så Aiko må pent holde vårt tempo. Når hun blir helt umulig og det å slepe gjør at sela holder på å dras over hodet på henne, dytter jeg i rompa, eller når jeg ser at hun begynner og bli sliten (hun er litt handicappa, så hun er delvis unnskyldt), hender det jeg bærer henne noen meter for å gi henne litt piff og følelsen av at vi er på lag til tross for at hun faktisk må gå mens vi er på tur. Jeg skjønner at å bære rundt på 20 kg ikke er et alternativ, men tanken om å bare forflytte henne dit du ønsker står fortsatt. Jeg må innrømme at jeg synes det høres ganske håpløst ut å holde på i 20 min for å gå fra dør til vei uansett hvor "skummel" venninna di er, og ville løst sånne situasjoner på følgende måte:

Du og den skumle personen går sammen og skravler, mens du rett og slett tar med deg bikkja ved å holde båndet kort og ha henne bestemt ved din side. Ikke prat med henne, ikke anerkjenn tullet hun holder på med, og bare ta henne med deg og forvent at dere skal gå på tur. Det får være grenser til valpetyranni. :)

Skrevet

Når hunden setter seg har man dratt det for langt.
Hun er bare 4 mnder og når hun i tillegg er usikker, så ville jeg fokusert på å bli trygg rundt huset først. Gå noen steg, belønn og ros henne. Lek dere i hagen, ha bånd og kobbel på inne så hun blir vant til å ha det på osv.
At hun er usikker på mennesker kan du løse ved at dere ordner med besøk la oss si hver 2. dag i en periode.
La hunden oppsøke den fremmede selv. Har hun bare behov for å snuse, er det helt supert, belønn det, og la hunden få bestemme selv når fremmede skal oppsøkes når de er på besøk. Etterhvert vil hun bli tøffere, kanskje hun oppsøker og ønsker en liten kos? Ta tiden til hjelp rett og slett.
De besøkende kan fint kaste litt godbiter rundt føttene sine, som hunden kan snuse og spise opp, for å forsterke at ingenting fælt skjer når hun nærmer seg en fremmed person i trygge omgivelser. Gi henne tid, ro og rom til å utforske. :)

  • Like 3
Skrevet

Når hunden setter seg har man dratt det for langt.

Hun er bare 4 mnder og når hun i tillegg er usikker, så ville jeg fokusert på å bli trygg rundt huset først.

Ikke enig i at det at valpen setter seg er tegn på at en har dratt det for langt. Selvsagt kan det tolkes som et avmaktstegn fra valpen om at dette blei vanskelig, men det er da jeg mener at det er viktig å være trygg og bestemt (og hyggelig, for all del!) og vise valpen at det er helt greit og trygt og gå framover. :)

Ellers enig i fine tips om å la valpen nærme seg besøkende i eget tempo.

Skrevet

Takk for supre svar!

Jeg tror nok det er både en dose usikkerhet og en dose stahet i Nikita.

Jeg skal forhøre meg litt med venner og kjente for å få dem til å komme på besøk. :)

Men da prøver vi en litt tøffere teknikk. Hun responderer egentlig bra på bestemt stemme kontra "dilling".

  • Like 1
Skrevet

Vet du hvordan gemytt og mentalitet foreldrene har? En cane med mye usikkerhet kan vokte noe voldsomt med alderen, så det å få henne trygg på folk og steder er første pri! Vær sikker på at hun er usikker/lite sosialisert og ikke redd, er hun redd må du IKKE presse henne til å være sammen med fremmede.

  • Like 3
Skrevet

Hva med å gå et valpekurs?:)

Her jeg bor finnes dessverre ingen valpekurs. Utrolig kjedelig!

Det er hundeklubb her, men ingen spesifikke organiserte valpeaktiviteter enda.

Vet du hvordan gemytt og mentalitet foreldrene har? En cane med mye usikkerhet kan vokte noe voldsomt med alderen, så det å få henne trygg på folk og steder er første pri! Vær sikker på at hun er usikker/lite sosialisert og ikke redd, er hun redd må du IKKE presse henne til å være sammen med fremmede.

Foreldrene har godt gemytt etter det jeg opplevde, og faren har vært mentaltestet.

Har lest mye om rasen og snakket med andre, og vi har sosialisering som første pri nå i tiden fremover.

Ut i fra hvordan hun har reagert på nye ting hittil, som hun ofte blir eksponert for - for eks andre hunden vi har her på tunet (bor i generasjonsbolig med pappa som har Sheltie) og barna våre, så har det vært en dyp murring samt skjelving i starten, og etter et par dager så reagerte hun ikke på dem lenger. Hun ser på oss alle som en del av flokken. Jo flere vi er, både oss voksne, barna og nabohunden - dess tryggere er hun om en bil kjører forbi for eks.

Så jobben ligger vel i få henne trygg på de samme tingene uten at vi er hele gjengen.

Ut i fra det vil jeg tro denne oppførselen hennes dreier seg om usikkerhet og lite sosialisert.

Men hvis hun ikke viser den minste antydning til interesse for å f eks hilse på en ny person så presser jeg henne selvfølgelig ikke. :)

Det er mest dagligdagse situasjoner jeg tenker på i denne tråden, slik som ut døra osv :)

Skrevet (endret)

Ettersom du har hilst på foreldrene e.l. så regner jeg du har kontakt med oppdretter. Ta kontakt med de. De kjenner rasen best eller kan henvise deg til en instruktør som kan se på det og gi råd.

Ettersom du har en stor rase som man kan reagere på (desverre) så er det bedre å gjøre ting korrekt med en gang, og det beste er om en dyktig hundemann/kvinne som også har litt rasekunnskap om denne e.l. rase kunne sett hva som faktisk skjer.

Det er kjedelig når du om kort tid har 40 kg som ikke vil...

Endret av Jonna
Skrevet

Men Jeanette H det er ikke usannersynnerlig at man får en på 40 kg som driver å tester grenser ettersom disse store hundene blir sent voksne. De er trots alt unghunder omtrent ved 1 års alder og er vel ikke mentalt voksne for nærmere 3 år så om man er uheldig så får man virkelig kjørt seg. :shocked::)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...