Gå til innhold
Hundesonen.no

Ønsker ikke hunder i hjemmet, hvordan forklare?


Recommended Posts

Skrevet

Man bør være litt forsiktig med å dra forhastede slutninger.. ;) da liker jeg vel ikke hunder heller, siden jeg ikke syns det er greit at alle bekjente med hunder, tar med seg sine på besøk?

Hva vet vel jeg? Om du liker andre enn egne hunder??

Men utfra hva du skriver får jeg i hvert fall, et visst inntrykk av at du ikke liker barn spesielt godt. Sannsynligvis pga mangel på erfaring med barn. (vanligste grunn).

  • Svar 106
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg anser huset mitt som Tommyland. I Tommyland er det et autoritært styre hvor den selvtitulerte baronen, Tommy von Jeg Bestemmer er den lovgivende makt, den dømmende makt og den utøvende makt. Mitt

Du har ikke mulighet til å skrive ut en diagnose på psykopati? Det hadde vært kjempegenialt. Da kunne jeg hengt opp det arket på døra mi, så hadde jeg sluppet besøk av all slags uttyske. Ikke så mye b

Hjertlig takk for alle svar. Tror jeg må anbefale siden deres til alle hunde eiere jeg kjenner. Mange gode råd og vennlig tone tiltross for at jeg verken har hund eller er spes. glad i de. Det hjelpe

Skrevet

Hva vet vel jeg? Om du liker andre enn egne hunder??

Men utfra hva du skriver får jeg i hvert fall, et visst inntrykk av at du ikke liker barn spesielt godt. Sannsynligvis pga mangel på erfaring med barn. (vanligste grunn).

Nei nettopp, du vet ikke. ;)

Skrevet

Om man liker noen barn, men ikke alle, har man da halveis psykopatologi?
Er greit å vite hva man feiler liksom, siden jeg ikke liker alle barn.
Hva er man forresten når man ikke liker alle hunder heller da?
Og hva er de som ikke ønsker seg barn?

Synes det er en helt fair sak jeg, at noen sier de ikke ønsker ha barn i huset. Deres hus, deres valg.
Jeg (men hvem er jeg til å uttale meg siden jeg har halveis psykopatologi) synes det er helt greit at folk ikke liker barn, hunder, katter, fugler osv. Jeg anser det ikke som at det feiler dem noe alvorlig av den grunn. For, de fleste (de jeg vet om da i allefall) er ikke slemme mot noen av delene.
Verre er det med de som ikke liker sjokolade :P

  • Like 4
Skrevet

Om man liker noen barn, men ikke alle, har man da halveis psykopatologi?

Er greit å vite hva man feiler liksom, siden jeg ikke liker alle barn.

Hva er man forresten når man ikke liker alle hunder heller da?

Og hva er de som ikke ønsker seg barn?

Synes det er en helt fair sak jeg, at noen sier de ikke ønsker ha barn i huset. Deres hus, deres valg.

Jeg (men hvem er jeg til å uttale meg siden jeg har halveis psykopatologi) synes det er helt greit at folk ikke liker barn, hunder, katter, fugler osv. Jeg anser det ikke som at det feiler dem noe alvorlig av den grunn. For, de fleste (de jeg vet om da i allefall) er ikke slemme mot noen av delene.

Verre er det med de som ikke liker sjokolade :P

:D Godt at jeg ikke er en eneste 'psykopatologen' her! :P

Skrevet

Som før sagt: Hva hver enkelt gjør er helt opp til dem. Men jeg drar ikke hjem til folk som ikke liker barn, og jeg ønsker ikke å ha venner som har det utgangspunktet at de ikke liker barn. Generelt.
Så i praksis er det ikke noe problem for meg at noen ikkevil ha besøk av barn, for jeg omgås dem ikke. :) Og ja, jeg syns det å ikke like barn, generelt, er et trekk som ikke er helt innenfor normalen. Min mening.

Skrevet (endret)

:D Godt at jeg ikke er en eneste 'psykopatologen' her! :P

Feil bruk av ordet. :)

Jeg snakka om PSYKOPATOLOGI. Som er en "tilstand". Og ikke en person. :)

Lagt til:

Psykopatologi er et begrep som henviser til

  1. studiet av mentale sydommer eller mentale bekymringer.
  2. oppførsel og erfaringer som kan tyde på mental sykdom eller psykologisk svekkelse.
Endret av Gjest
Skrevet

Det som er greit når man har hatt smånger, er at man har en grunnleggende inn i beinmargen barnevennlig innredning. Aldri om det står noe knuselig, dyrt eller farlig i barnehøyde her. Vaskemidler står langt inn på benken eller oppå den øverste hylla. Kaffekopper flyttes uten at man tenker over det, når småttisen nærmer seg bordet. Duker har jeg ikke brukt på mange år. Det jeg kan få litt problemer med, er den sukkerfrie trenden, men den er så lur at vi klarer det, også. Da nevøen min med sin ettåring var her, kjøpte jeg bare med en liten kurv blåbær (gadd ikke plukke), så spiste vi andre jordbær og blåbær med fløte, is og sukker, mens knøttet fikk bare bær. Han drakk vann og vi andre kaffe. Jeg hadde eplemost/juice (sånn grå og veldig god), men det fikk han ikke. Lot foreldrene styre serveringen av den lille, men tror det egentlig var litt tilfeldig at han ikke fikk eplejuice. Eller er det usunt? Den ungen er forresten smittsom, så begge mine døtre er superforelska.

Skrevet

:D Godt at jeg ikke er en eneste 'psykopatologen' her! :P

Er bare halveis jeg da, siden jeg liker noen barn :P

(min egen, venners, kompisene til guttungen osv)

Men altså, jeg har nå psykisk diagnose jeg, så Amenity kan ha rett i hva hun skriver. Dog, jeg hadde vel regnet med en annen diagnose enn sosial angstlidelse pga at jeg ikke liker alle barn ...

  • Like 1
Skrevet

Det som er greit når man har hatt smånger, er at man har en grunnleggende inn i beinmargen barnevennlig innredning. Aldri om det står noe knuselig, dyrt eller farlig i barnehøyde her. Vaskemidler står langt inn på benken eller oppå den øverste hylla. Kaffekopper flyttes uten at man tenker over det, når småttisen nærmer seg bordet. Duker har jeg ikke brukt på mange år. Det jeg kan få litt problemer med, er den sukkerfrie trenden, men den er så lur at vi klarer det, også. Da nevøen min med sin ettåring var her, kjøpte jeg bare med en liten kurv blåbær (gadd ikke plukke), så spiste vi andre jordbær og blåbær med fløte, is og sukker, mens knøttet fikk bare bær. Han drakk vann og vi andre kaffe. Jeg hadde eplemost/juice (sånn grå og veldig god), men det fikk han ikke. Lot foreldrene styre serveringen av den lille, men tror det egentlig var litt tilfeldig at han ikke fikk eplejuice. Eller er det usunt? Den ungen er forresten smittsom, så begge mine døtre er superforelska.

Som her det, når venner er på besøk med unger i verste klå-på-alt-alder, så er jeg godt forberedt og rydder unna ting som jeg helst ikke vil få ødelagt. Tabben jeg gjorde var å sette kompostgitter rundt ovnen (varm vedovn) mens ei venninne var her med småtten sin, for han hadde ikke registrert den før jeg satte opp spennende grønne gitter :P

Bakdelen med småttinger i gåhøyde er at jeg ikke er så flink til å vaske vinduer, så det er sånne fine håndavtrykk som tar litt stund før de er vekke :)

Eplejuice er ikke det sunneste man kan gi. Mye sukker og syre som er skadelig for emaljen. Pleier spørre foreldre om jeg skal kjøpe inn noe spesielt til ungene eller om de tar med selv, for da slipper man at man serverer noe galt. Er ren automatikk blitt, som når jeg spør hundeeiere om jeg kan gi hundene noe godis, at jeg spør foreldre om det samme.

Skrevet

Jeg forstår hva Amenity mener jeg.. Jeg syns jo det er noe små-galt med folk som ikke liker dyr heller, liksom..

Mye snurte folk her da, det blir meningsløst å vitse om dette i innlegg etter innlegg om man ikke er litt øm på tærne sine, liksom.. :P

Skrevet

Jeg tror forresten at en psykopatalog er en som obduserer psykopater, uten at jeg har tenkt å utdype det noe nærmere :lol:

  • Like 3
Skrevet

Jeg forstår hva Amenity mener jeg.. Jeg syns jo det er noe små-galt med folk som ikke liker dyr heller, liksom..

Mye snurte folk her da, det blir meningsløst å vitse om dette i innlegg etter innlegg om man ikke er litt øm på tærne sine, liksom.. :P

'Ømme tær' ble det åpenbart her, spørsmålet er vel; hvem sine.. ;)

  • Like 1
Skrevet

Du har ikke mulighet til å skrive ut en diagnose på psykopati? Det hadde vært kjempegenialt. Da kunne jeg hengt opp det arket på døra mi, så hadde jeg sluppet besøk av all slags uttyske. Ikke så mye barn som ringer på døra mi, men mye annet rart. Som Jehovas vitner og Viasat - selgere. Men syns det er rart om den diagnosen kommer på bakgrunn av å ikke like barn, når jeg tross alt har levd et liv i lett eufori over å se ting brenne uten å ha fått noen varseltrekant hengende rundt halsen.

Nå har ikke jeg så mye problemer med barn hvis barnet er ordentlig. Med ordentlig mener jeg barn som ikke er frekke eller skal ta på ting. Frekkhet fordi jeg ser for meg problemet andre småbarn får med vedkommende. Tapåhet(?) fordi jeg har gitarer til en verdi av statsbudsjettet i Papua-Ny-Guinea. Problemet mitt er med småbarnsmødre som på en veldig snedig måte skal dra inn barnet sitt i ethvert samtaleemne. Litt sånn: "Jada, det er jo forferdelig at hviterussland er det siste tyranniet i Europa. Men lille nurket mitt er en ren tyrann han også om melka hans er litt for kald" eller "Ja, jeg leste også at det finnes en resistent form for klamydia i Vennesla. Skal passe på at nurket ikke begynner å dra ut der når han blir eldre" eller "Sparket du i bordkanten? Pingle, du skal prøve fødsel du". Osvosvosv.

Er det for mye å be om at folk gir beskjed hva de har med og ikke? Jeg syns ikke noe om at folk har med seg en sixpack uten å si ifra. Jeg syns ikke noe om at enkelte tar med seg kompisen/venninna si uten å spørre først. Jeg syns heller ikke noe om at folk tar med seg Kyani eller andre produkter som involverer mine penger i deres lomme. Hadde de bare spurt først hadde det meste gått greit for min del, for det er respektfullt. Å dra med seg halve tangerudbakken uten å gi en lyd vitner ikke om særlig respekt.

Laaaaaangt off-topic brått, men sånn er det innimellom.

  • Like 10
Skrevet

Du har ikke mulighet til å skrive ut en diagnose på psykopati? Det hadde vært kjempegenialt. Da kunne jeg hengt opp det arket på døra mi, så hadde jeg sluppet besøk av all slags uttyske. Ikke så mye barn som ringer på døra mi, men mye annet rart. Som Jehovas vitner og Viasat - selgere. Men syns det er rart om den diagnosen kommer på bakgrunn av å ikke like barn, når jeg tross alt har levd et liv i lett eufori over å se ting brenne uten å ha fått noen varseltrekant hengende rundt halsen.

Nå har ikke jeg så mye problemer med barn hvis barnet er ordentlig. Med ordentlig mener jeg barn som ikke er frekke eller skal ta på ting. Frekkhet fordi jeg ser for meg problemet andre småbarn får med vedkommende. Tapåhet(?) fordi jeg har gitarer til en verdi av statsbudsjettet i Papua-Ny-Guinea. Problemet mitt er med småbarnsmødre som på en veldig snedig måte skal dra inn barnet sitt i ethvert samtaleemne. Litt sånn: "Jada, det er jo forferdelig at hviterussland er det siste tyranniet i Europa. Men lille nurket mitt er en ren tyrann han også om melka hans er litt for kald" eller "Ja, jeg leste også at det finnes en resistent form for klamydia i Vennesla. Skal passe på at nurket ikke begynner å dra ut der når han blir eldre" eller "Sparket du i bordkanten? Pingle, du skal prøve fødsel du". Osvosvosv.

Er det for mye å be om at folk gir beskjed hva de har med og ikke? Jeg syns ikke noe om at folk har med seg en sixpack uten å si ifra. Jeg syns ikke noe om at enkelte tar med seg kompisen/venninna si uten å spørre først. Jeg syns heller ikke noe om at folk tar med seg Kyani eller andre produkter som involverer mine penger i deres lomme. Hadde de bare spurt først hadde det meste gått greit for min del, for det er respektfullt. Å dra med seg halve tangerudbakken uten å gi en lyd vitner ikke om særlig respekt.

Laaaaaangt off-topic brått, men sånn er det innimellom.

LOL - takk :lol:

Skrevet

'Ømme tær' ble det åpenbart her, spørsmålet er vel; hvem sine.. ;)

Vel.. Mine "småbarn" er 16 og 19 år gamle, og det er ikke jeg som har skrevet innlegg etter innlegg om psykopatologi, så jeg gjetter på at det ikke er mine tær som er ømme ;)

Men bare fordi vi er sånn delvis inne på det :P Hva om dere ikke kan fordra en god venns bedre (eller verre, om dere vil) halvdel? Er det lov til å komme på besøk med kjærsten? Eller må h*n og sitte i bilen i mens?

Mine venner har bagasje alle sammen, enten det er hunder, unger eller halvdeler. Skal jeg leke med dem, så må jeg nesten finne meg i den delen av livet deres også - akkurat som at mine venner må finne seg de ikke liker alt i livet mitt heller. Hvis ikke, for å gjenta meg selv, så ses vi sjeldent, og hvor gode venner er vi egentlig da?

Jeg er egentlig litt overrasket over hvor sære og intolerante soniser er. Men det er kanskje bare jeg som er overdrevent rund i kantene? :P

Skrevet

Feil bruk av ordet. :)

Jeg snakka om PSYKOPATOLOGI. Som er en "tilstand". Og ikke en person. :)

Lagt til:

Psykopatologi er et begrep som henviser til

  • studiet av mentale sydommer eller mentale bekymringer.
  • oppførsel og erfaringer som kan tyde på mental sykdom eller psykologisk svekkelse.

det du har understreket, er det ikke bedre å bruke begrepet "psykopatiske tendenser"? Et ord som ender i -log/-logi er for meg "læren om" og ikke oppførsel eller erfaringer som kan tyde på :P

Skrevet

Jeg pleier og spørre, litt avhengig om det er plasser jeg besøker ofte, for eksempel. Men det er nok en grunn til at jeg nærmest ikke har en eneste venn eller slektning som ikke aksepterer at jeg tar med meg hundene. De som kjenner meg og bryr seg, vet hvor viktig det er for meg å kunne ha med meg familiemedlemmene mine på besøk. De andre? Tja, de kan jeg knapt huske hvem er og jeg savner dem ikke.

Riktignok har jeg én venninne jeg sjelden tar med hundene til, og det er av respekt for hennes hund og to katter. Jeg skal ikke ha på meg at jeg er spesielt vanskelig sånn sett.

Nå er mine hunder stort sett rolige og greie. De er to, store, glade hunder, men de er snille og klarer og beholde roen når de er på besøk. Jeg selv ville heller ikke LIKE å invitere venner med hund, dersom hunden deres er ufordragelig. Jeg tror ikke noen ønsker en slik hund i hjemmet sitt. På min side, har jeg valgt å åpne hjemmet mitt for venner med frekke hunder, men nei, det er ikke så veldig trivelig bestandig.

Til trådstarter, hvor viktig tror du det er for din venn å ta med seg hunden sin til deg? Du kan jo prøve og forklare at du forstår hunden betyr mye for vedkommende, men at det kanskje ikke passer helt denne gangen? Om hunden er så umulig som du beskriver så får du forhåpentligvis forståelse.

Skrevet

2ne; siden jeg nå begynner å bli trett og derav en smule fandenivolsk, det var ikke jeg som diagnoserte personer på grunnlag av en enkelt uttalelse.. :P

Gode venner har da selvfølgelig ikke 'halvdeler' som er ufordragelige! Litt kritisk må man da være i valg av omgangskrets! :D

  • Like 2
Skrevet

Heldig med valg av venner du, Queer, så flaks har ikke jeg hatt alltid ;)

Men altså.. Jeg syns dere drar noen rare sammenligninger. Barn er levende vesener som trenger omsorg og stell - omtrent som bikkjer, egentlig. Bare lenger. Å ta med seg en sixpack på besøk er liksom ikke det samme som et barn. Eller hund. Sixpack bør stå i kjøleskap, det burde ikke barn. Eller hunder. Det er ikke sånn at en øl kan bli alvorlig skadet om du ikke drikker den 6 timer etter at du kjøpte den.

Skrevet

Nå er min sønn 18 år og oppfører seg både hjemme og når han er borte på besøk. Men om jeg hadde fått beskjed om å sette igjen poden hjemme eller i bilen når han var mindre når jeg ble invitert på en kaffe, da hadde jeg glatt takket nei til den kaffen. Jeg har forståelse for at mange ser på hundene sine som barn og at de betyr like mye for de som et barn, men man kan bare ikke sammenligne dyr og mennesker på den måten.

Om man bare ikke tåler barn av en eller annen grunn, eller har venner som har så uoppdragne barn at de ikke er til å være i hus med, da må man nesten bare la være å invitere de hjem til seg da. Jeg tror det er bedre å aldri bli invitert hjem til noen enn å få beskjed om at barnet ikke kan være med inn døren.

  • Like 1
Skrevet

Man gjør som man vil hjemme hos seg selv. Og deri ligger vel valg av venner også - HVEM man vil ha hjem til seg. Om ikke barna mine er velkommen, så blir vedkommende eksludert fra min "venneliste". Jeg har svært veloppdragne og rolige barn. Og tar det personlig om barna mine ikke er velkommen.

Og så ønsker jeg ikke å omgås folk som ikke liker barn, for i MITT hode, er det et tegn på psykopatologi av noe slag. (og om noen blir fornærmet av DET, driter jeg i). :D

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er veldig glad i barn. Utenom de jeg kjenner. Jeg har jobbet med barn og var veldig glad i dem dog.

Jeg er heller ikke glad i uoppdragne barn ( de er det mange av) , men å ha de på besøk går greit.

Får litt mark av "jeg vil ha!" , "mere! !!" og sånn , men jeg innser at ikke alle er like nøye på akkurat den biten som meg.

Akkurat som jeg får mark av hunder som presser seg ut dører. Det er MIN greie.

Til gjengjeld har alle mine hunder fått ligge i sofaen ( på invitasjon) pg ungen min får gå fra bordet når han er mett. Men ikke uten å takke pent for maten.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...