Hund som er redd mennesker

[acinom]

I dag er jeg lei meg, sint og frustrert.

Jeg har en usikker, redd, engstelig hannhund på snart tre år som synes at enkelte mennesker er skikkelig skumle. Særlig menn, spesielt hvis de er høye og kraftige, og i hvert fall hvis de har suspekte ting som caps, solbriller, stor veske, masse skjegg, krykker eller, eller, eller. Vi gikk tisseturen vår i morges, og da gikk en mann med langt hår OG solbriller forbi, hunden oppdaget han ikke før han var på siden av oss, og ble da skremt. Dumme dyret fyrer seg øyeblikkelig opp, bykser til og setter i med full hals. Heldigvis bryter han av i slike situasjoner med en gang jeg sier stopp, og går fort videre. Jeg tror heller ikke han ville angrepet om han fikk sjansen, det er bare lyd og han ville nok ikke nærmet seg den ekle, skumle mannen for alt i verden, men jeg tar jo selvfølgelig ingen sjanser for å prøve det ut.

Samme i går, da vi var i skogen og det dukket opp en blåbærplukker fram bak et tre. Hunden min setter i gang bjeffinga si, men avbryter umiddelbart når jeg roper på ham, og kommer til meg. Samme hvis vi går på tur i nabolaget, og en syklist plutselig kommer forbi oss, uten at han har sett denne på forhånd. Eller hvis vi møter den mannen som vi møter HVER GANG vi er i skogen, han med de skumle stavene. Hvis jeg ser ham komme, går jeg ut av stien, får bikkja til å sitte, og alt er lykke og velstand. Hvis han kommer overaskende på oss blir det full baluba og en hund som henger i halsbåndet.

Dette er hverdagen vår, og noe jeg KAN leve med. Men i går toppet det seg, slik at jeg begynner å tvile.

Vi var på besøk hos en venninne, første gang hunden var med dit, men han har hilst på henne før. Vi skulle spise lunsj hos henne, og så gå en tur i skogen sammen. Da vi kom til blokka der hun bor stod hennes 13 år gamle sønn utenfor og ventet på oss, gledet seg til å hilse på min hund, som han ikke har møtt før. Sønnen hennes er handikappet, og ser annerledes ut enn andre 13-åringer. Min hund fikk fullstendig noia, og bjeffet som jeg aldri før har hørt ham. Hele Østensjø bydel må ha fått med seg hva som skjedde. Han var så sint, redd, jeg vet ikke, overfor denne stakkars gutten som bare hadde lyst til å hilse. Hunden bjeffet og bjeffet, jeg klarte ikke å nå inn til ham, og hoppet baklengs på stive bein, som han gjør når han blir redd. Gutten ble redd, irritert, sint og engstelig, naturlig nok, jeg ble flau, sint, og lettere panisk for å få dette dyret til å ti stille. Jeg gjorde sikkert alt feil i den situasjonen, men det er vanskelig å tenke når man blir så sjokkert. Jeg lot hunden få lengden av flexibåndet for å ikke presse ham, sa til gutten at han skulle sette seg ned så han ikke skulle virke truende, men ingenting hjalp. Til slutt gikk gutten opp, bikkja roet seg, og vi fulgte etter. Inne i leiligheten tok jeg hunden ut på balkongen, og lot han ligge der, og da gikk det greit. I ettertid ser jeg at jeg det var dumt å ta ham med, men jeg hadde virkelig ikke trodd han skulle reagere så sterkt, at jeg ikke klarte å nå inn til ham.

Et lignende tilfelle har jeg opplevd en gang før, hos min beste venninne, da hun fikk besøk av tre kenyanske venninner. Hunden fikk da også helt hetta. Min venninnes barn har en sør-afrikansk far, så hunden min er svært vant til svarte mennesker, så den gang ble jeg like sjokkert, flau og lei meg.

Jeg innser at hunden min er det dere her inne kaller skrap-bikkje med dårlig mentalitet. Men han er MIN skrap-bikkje, og han er så utrolig god på mange måter (selv om jeg akkurat nå ikke klarer å huske hvilke måter det er...) Jeg tror som sagt ikke han ville bitt i noen av situasjonene, han har opplevd å være veldig presset bla hos dyrlegen uten at han har brukt tennene, men jeg har ikke tenkt å teste det ut.

Er det noe jeg kan gjøre rent generelt for å gjøre hverdagen lettere, noe konkret jeg burde gjort annerledes i disse situasjonene? Jeg vil ikke ha en rasistisk, intolerant hund Akkurat nå klarer jeg ikke helt å komme på hvorfor jeg har hund in the first place...

[xxx12345]

Ta kontakt med noen som kan jobbe direkte med hunden - trener, adferdsterapeut. Kanskje noen her har tips til hvem du kan kontakte.

[ida]

Ååå, det er så flaut og irriterende og leit. Jeg er en av disse skrapbikkjedamene, men jeg hadde jo også min i åtte år og elsket henne høyt Håper du får hjelp. Jeg syns det er vanskelig

[roxie88]

Hva slags rase er han? Har du hatt han siden han var valp? Enig i at du burde finne noen som kan hjelpe deg. Og selv om det virker håpløst i dag så har hunden din mange gode sider også - garantert dette tror jeg kan jobbes med, du skriver jo i starten at vanligvis kan han avbrytes når han setter i gang? Det ser jeg på som et godt tegn. Ps: han merker veldig godt på deg at du blir flau, stressa og lei deg i slike situasjoner som når han skulle hilse på gutten så kanskje det gjorde at han eskalerte enda mer enn han "vanligvis" gjør?

Sent from my iPad using Tapatalk HD

[ida]

Hva slags rase er han?

Det er nok en lagotto

Våre tollere var/er rasister. Pinlig men sant. Når det kommer til handicapete, er det bare Bimbo bedlington som virkelig ikke brydde seg. Han elsket alle, han. De vi har nå, bryr seg ikke nevneverdig, men det er ganske vanlig at hunder er usikre på utviklingshemmede. Flaut, det også.

[Malamuten]

At hunder kan reagere på mennesker med handikapp er strengt tatt ikke så rart synes jeg, selv om det kan være flaut uansett, men de kan jo ha et ganske merkelig og annerledes kroppsspråk enn mennesker forøvrig. At en hund som da i tillegg er rimelig usikker generellt reagerer er ikke rart i det hele tatt.

Vant til mennesker er en ting, men jeg tror det vanskeligste og lære hunden er slike overaskelsesmomenter, kommer de brått på så kommer de brått på liksom, da er det raskere at det kommer en reaksjon også og uvante situasjoner, som feks med denne handicappede ungen. Du kan jo selvfølgelig ta med deg hunden og forsøke og jobbe med det i situasjonen, men spørsmålet er jo om det er noe serlig rettferdig ovenfor både ungen og hunden, han forstår kanskje ikke helt hva man prøver på/reagerer annerledes enn andre og blir dermed kanskje mer uforutsigbar og da kan det bli vanskelig for begge, det kan jo også være vanskelig for han og forstå hvorfor ting er som de er, men det er nok du i mye bedre stand til og ta stilling til som kjenner situasjonen.

Jeg har selv en hund som utagerer noe voldsomt om vi treffer handicappede på tur, og ikke bare om de kommer mot oss og prøver og ta kontakt, men hun tar helt av også om de går et stykke fremfor oss feks. Det er ubehagelig, men samtidig kan jeg forstå reaksjonen. Selv har jeg valgt og bare korigere adferden og ungå nærkontakt.

[acinom]

Takk for svar og klemmer

Har tenkt på å få noen til å se på ham, ja. Vi har gått en del kurs, agility og spor hos Hundeakademiet på Lillestrøm, de kjenner ham og han kjenner dem, så har lurt på om jeg skulle høre med dem. Ellers tas tips om atferdsterapeut på Østlandet i mot med takk!

Det er en lagotto, og jeg har hatt ham siden han var 8 uker. Alltid vært usikker og engstelig, og har i ettertid skjønt at det er ganske vanlig for rasen, dessverre.

At hunder kan reagere på mennesker med handikapp er strengt tatt ikke så rart synes jeg, selv om det kan være flaut uansett, men de kan jo ha et ganske merkelig og annerledes kroppsspråk enn mennesker forøvrig. At en hund som da i tillegg er rimelig usikker generellt reagerer er ikke rart i det hele tatt.

Vant til mennesker er en ting, men jeg tror det vanskeligste og lære hunden er slike overaskelsesmomenter, kommer de brått på så kommer de brått på liksom, da er det raskere at det kommer en reaksjon også og uvante situasjoner, som feks med denne handicappede ungen. Du kan jo selvfølgelig ta med deg hunden og forsøke og jobbe med det i situasjonen, men spørsmålet er jo om det er noe serlig rettferdig ovenfor både ungen og hunden, han forstår kanskje ikke helt hva man prøver på/reagerer annerledes enn andre og blir dermed kanskje mer uforutsigbar og da kan det bli vanskelig for begge, det kan jo også være vanskelig for han og forstå hvorfor ting er som de er, men det er nok du i mye bedre stand til og ta stilling til som kjenner situasjonen.

Jeg har selv en hund som utagerer noe voldsomt om vi treffer handicappede på tur, og ikke bare om de kommer mot oss og prøver og ta kontakt, men hun tar helt av også om de går et stykke fremfor oss feks. Det er ubehagelig, men samtidig kan jeg forstå reaksjonen. Selv har jeg valgt og bare korigere adferden og ungå nærkontakt.

Du mener det er best for ham at jeg skjermer ham helt fra slike situasjoner? Jeg skjønner tankegangen, tror jeg, og kanskje det er det beste, men det setter jo en del begrensinger for det hundeholdet jeg har lyst til å ha. Men det er kanskje det mest rettferdige for ham, når han er som han er. For eksempel en hyttetur med denne gutten ville jo da utgå med høye kneløft, men det er vel en del av regnestykket.

Han vil jo da i større grad blitt liggende hjemme, og det er jo et spørsmål om at det er et særlig kult liv for ham også. Ikke at jeg er så mye borte akkurat, men de helgene jeg har barnefri prøver jeg å finne på noe sammen med venner, og da har jeg som regel hatt ham med. Er liksom ham og meg

Æsj! Skikkelig vanskelig synes jeg det er nå. Har sikkert noe med at jeg passet en staffetispe i sommer, verdens mest ukompliserte skapning, og så hvordan det KAN være å ha hund.

[tm100011]

Jeg tenker litt motsatt jeg da, men det kan selvsagt være helt feil.

Hva med å konfrontere han med det han reagerer på, som menn med skjegg, solbriller og caps?

Avtal med noen om å ta på seg noe dill dall som møter dere på veien og stopp opp ig la hunden få utforske vedkommende? La personen være sammen med hunden, kanskje klappe den og kose med den om dere kommer så langt?

Når det kommer til handicappede så har jeg motsatt erfaring ned hunder og hvordan de reagerer. Joachim på 18 med celebral parese kommer alltid godt over ens med både de faste hundene på stallen jeg hadde hesten i flere år, ig også de hundene som kom innom på besøk. Jeg så aldri at noen reagerte ved å hause seg opp og bli usikre.

Ang hyttetur så gadde jeg tatt ned hunden. Fin trening og jeg er sikker på at det kommer til å gå kjempefint!

[Malamuten]

Takk for svar og klemmer

Har tenkt på å få noen til å se på ham, ja. Vi har gått en del kurs, agility og spor hos Hundeakademiet på Lillestrøm, de kjenner ham og han kjenner dem, så har lurt på om jeg skulle høre med dem. Ellers tas tips om atferdsterapeut på Østlandet i mot med takk!

Det er en lagotto, og jeg har hatt ham siden han var 8 uker. Alltid vært usikker og engstelig, og har i ettertid skjønt at det er ganske vanlig for rasen, dessverre.

Du mener det er best for ham at jeg skjermer ham helt fra slike situasjoner? Jeg skjønner tankegangen, tror jeg, og kanskje det er det beste, men det setter jo en del begrensinger for det hundeholdet jeg har lyst til å ha. Men det er kanskje det mest rettferdige for ham, når han er som han er. For eksempel en hyttetur med denne gutten ville jo da utgå med høye kneløft, men det er vel en del av regnestykket.

Han vil jo da i større grad blitt liggende hjemme, og det er jo et spørsmål om at det er et særlig kult liv for ham også. Ikke at jeg er så mye borte akkurat, men de helgene jeg har barnefri prøver jeg å finne på noe sammen med venner, og da har jeg som regel hatt ham med. Er liksom ham og meg

Æsj! Skikkelig vanskelig synes jeg det er nå. Har sikkert noe med at jeg passet en staffetispe i sommer, verdens mest ukompliserte skapning, og så hvordan det KAN være å ha hund.

Hmm, ja, jeg mener ikke nødvendigvis at han må skjermes, men i situsjonen handicappet barn og usikker/redd utagerende hund så er det kanskje vanskelig og trene.. "Vanlige" barn kan jo være vanskelige nok til og sitte stille lenge nok og forstå hva de holder på med, kanskje enda vanskeligere og uforutsigbart med et barn med store handicap.. Men det er det jo selvfølgelig du som må svare på, som vet hvordan situasjonen er, jeg har jo hverken sett hund eller barn. Evt ha han med deg så lenge hunden får gå i fred for barnet (men det ser jeg for meg kan bli vanskelig?). Det er komplissert, jeg har selv hund jeg ikke kan ha med evt passe på som en hauk om det er barn inne i bildet pluss en del andre problemer og det er mer tungvint enn trygge snille happy go lucky hunder, dessverre.

[Bikkjehuset.no]

Jeg har akkurat hatt slik hund. Jeg skrev ett blogginnlegg om du frykt du kan lese her. Det er en slitsom situasjon å være i, alt må passes på og tilrettelegges. Men så er de jo så fantastiske når de er trygge og med noen de er glade i. Vi må bare vært der for dem, støtte dem og vise dem at det er trygt så lenge vi er med, ingenting vondt skal skje dem.

Har du fått hunden sjekket hos dyrlegen? Sjekke stoffskiftet ol?

Ikke for å skremme eller noe men Maya var syk, hun hadde en medfødt cyste på hjernen. Den ble oppdaget i fjor høst, og den vokste..

Jeg fikk henne når hun var 10mnd, vi trente fra dag 1 og hun ble litt bedre hele tiden, men gjennombruddet kom da cysten i hjernen ble oppdaget. På medisiner ble hun er helt frisk hund, da var ingenting skummel lengre. Dessverre varte det ikke lenge, og hun ble syk av medisinene. Maya ble bare 3,5år gammel

Ønsker dere masse lykke til videre

[KristinR]

Jeg har hatt en hund som var redd fremmede. Jeg skrev om henne her inne for mange år siden. Hun viste seg å ha cyster på eggstokkene. Da hun ble sterilisert ble hun faktisk en god del bedre. Hormonene herjet slik med henne at hun rett og slett tok skade av det. Atferden hadde nok satt seg så helt bra etter steriliseringen ble hun ikke.

Vi forsøkte ulike tilnærminger angående trening på problemet. Jeg søkte råd hos atferdsterapeut og fikk råd her inne. Når det kommer til stykket så tror jeg at skjerming faktisk var det som hjalp best. Skjerming og å overse fremmede folk. Måtte vi ha kontakt med fremmede fikk de klar beskjed om å overse henne. Da gikk det ikke lang tid før alt var greit. Det føltes merkelig at om vi bare klarte å "hoppe over" hilsingen så var alt greit.

Ulike hilsemetoder (sitte på huk med godis, se vekk osv) gjorde ofte bare situasjonen verre. Det var som om hun forstod at her måtte det være noe rart. Hun ble vel egentlig verre jo mer man forsøkte å hilse på henne.

[acinom]

Jeg tenker litt motsatt jeg da, men det kan selvsagt være helt feil.

Hva med å konfrontere han med det han reagerer på, som menn med skjegg, solbriller og caps?

Avtal med noen om å ta på seg noe dill dall som møter dere på veien og stopp opp ig la hunden få utforske vedkommende? La personen være sammen med hunden, kanskje klappe den og kose med den om dere kommer så langt?

Jeg er enig tankegangen og teorien, men er litt usikker det har noe for seg for min hund. For det første er det så forskjellig hva han reagerer på, nå i stad var det en dame med lang, svart kjole vi møtte og som var ufattelig skummel. Jeg tror at selv om en person har caps som viser seg for hunden å ikke være skummel, så kan neste med caps være farlig, om du skjønner? Veldig uberegnelig, og vanskelig for meg å vite hva han reagerer på. Dessuten synes min hund at nærkontakt med andre enn dem han kjenner VELDIG godt er ekkelt. Vi kan ha truffet folk hundre ganger, han reagerer ikke på dem om vi står stille og jeg prater med dem, men hvis de prøver å hilse på ham er de med ett superfarlige.

Jeg har akkurat hatt slik hund. Jeg skrev ett blogginnlegg om du frykt du kan lese her. Det er en slitsom situasjon å være i, alt må passes på og tilrettelegges. Men så er de jo så fantastiske når de er trygge og med noen de er glade i. Vi må bare vært der for dem, støtte dem og vise dem at det er trygt så lenge vi er med, ingenting vondt skal skje dem.

Har du fått hunden sjekket hos dyrlegen? Sjekke stoffskiftet ol?

Ikke for å skremme eller noe men Maya var syk, hun hadde en medfødt cyste på hjernen. Den ble oppdaget i fjor høst, og den vokste..

Jeg fikk henne når hun var 10mnd, vi trente fra dag 1 og hun ble litt bedre hele tiden, men gjennombruddet kom da cysten i hjernen ble oppdaget. På medisiner ble hun er helt frisk hund, da var ingenting skummel lengre. Dessverre varte det ikke lenge, og hun ble syk av medisinene. Maya ble bare 3,5år gammel

Ønsker dere masse lykke til videre

Tusen takk for lykkeønskninger

Jeg har ikke sjekket ham ut hos dyrlegen, men det er nok en god ide.

Jeg leste det du skrev på bloggen din, mye nyttig der. Du skriver (husker ikke ordrett) at å straffe tegn på redsel skaper mer frykt. Vil du si at jeg straffer ham når jeg stopper ham i det han begynner å fyre seg opp? Han ser noe skummelt foran oss, jeg sier bestemt "SLUTT" og strammer båndet og går videre, evnt går ut av veien/stien så det skumle kan passere oss. Jeg ser for meg at om jeg ikke korrigerer så blir det et skikkelig leven, og vi snart får rykte på oss som nabolagets skrekk

Jeg har hatt en hund som var redd fremmede. Jeg skrev om henne her inne for mange år siden. Hun viste seg å ha cyster på eggstokkene. Da hun ble sterilisert ble hun faktisk en god del bedre. Hormonene herjet slik med henne at hun rett og slett tok skade av det. Atferden hadde nok satt seg så helt bra etter steriliseringen ble hun ikke.

Vi forsøkte ulike tilnærminger angående trening på problemet. Jeg søkte råd hos atferdsterapeut og fikk råd her inne. Når det kommer til stykket så tror jeg at skjerming faktisk var det som hjalp best. Skjerming og å overse fremmede folk. Måtte vi ha kontakt med fremmede fikk de klar beskjed om å overse henne. Da gikk det ikke lang tid før alt var greit. Det føltes merkelig at om vi bare klarte å "hoppe over" hilsingen så var alt greit.

Ulike hilsemetoder (sitte på huk med godis, se vekk osv) gjorde ofte bare situasjonen verre. Det var som om hun forstod at her måtte det være noe rart. Hun ble vel egentlig verre jo mer man forsøkte å hilse på henne.

Jeg har diskutert kastrering med dyrlegen, også fordi han er krypt, men hun frarådet det siden han er så engstelig. Fravær av testosteron vil muligens gjøre ham verre. Men kan ta en prat til med henne om det.

Jeg tror også at skjerming kanskje er det beste. Å hilse på noen han ikke kjenner godt er pyton! Jeg tvinger ham aldri til å hilse, men har heller ikke stoppet folk som vil hilse på ham. Har sagt til barn som spør om de kan få klappe ham at det er greit hvis hunden vil, latt ham få langt bånd og velge selv. Barn aksepterer det stort sett, det er verre med voksne, de spør ikke. Vi står og prater, han kommer forsiktig bort for å snuse, de prøver å klappe, han bjeffer høyt og hopper bakover. Må nok skjerme ham helt fra de situasjonene. Har endelig innsett at han er en hund det må ta spesielt hensyn til, og må legge opp tilværelsen vår etter det.

[Bikkjehuset.no]

Ser at mitt forrige innlegg ble litt dystert, men det er bare en tanke, kan jo være noe medisinsk underliggende. Jeg har det litt ferskt i minnet enda.

Jeg tenker ihvertfall slik at om han sier ifra at "nå kommer det skumle for nærme muttern" og dere da beveger dere vekk fra det eller over på andre siden av gata er det best for han. Bjeffing, knurring og annen utagering er hans måte å si at han trenger større avstand. Han vil skremme det vekk og blir mer desperat/hysterisk jo nærmere dere kommer det skumle.

Det er tøft å ha en slik hund, men det er som du skriver en må rett og slett legge opp tilværelsen sin etter det.

Mitt beste tips er vel egentlig gå på kurs/privattimer og få hjelp. Alt blir mye bedre når dere slipper å være alene om dette, og kan få veidning + oppfølging.

[tm100011]

Jeg skjønner hva du mener og situasjonen er ikke lett. Jeg harven venninde som har en sånn hund. Absolutt alt er farlig og han er generelt temmelig nervøs av seg.

De bare lar han få være som han er. Han blir ikke konfrontert med noe han ikke liker og for oss som ikke er med i flokken hans, ogbsom selvsagt er temmelig skumle for han, vi bare lar han være i fred.

Tar han kontakt selv og tar imot et vennlig klapp så er jo det hyggelig. Vil han være i fred så er jo det også helt greit.

Uansett, jeg ønsker deg masse lykke til og jeg håper dere kan jobbe litt med hunden sånn at hverdagen kanskje kan bli litt enklere for dere alle sammen:)

Sent from my iPad using Tapatalk HD