Gå til innhold
Hundesonen.no

Arv og miljø, hva påvirker mest? (gemytt)


puddellover
 Share

Recommended Posts

Når jeg titter på hunder som kan bli min neste valps foreldre/besteforeldre, så merker jeg at valget snevres veldig inn av at jeg velger bort oppdrettere som ikke sosialiserer valpene sine like godt som jeg skulle ønske de gjorde (bor grisgrendt, merkelige regler for besøk osv).

Skal man tørre å kjøpe en valp etter en tispe som har et nydelig gemytt (+ god helse og godt eksteriør) og satse på at man kan gjøre den sosialiseringsjobben oppdretter ikke har fått gjort, fordi arv har så mye å si at valpen vil bli fin uansett hvor den blir født? Hannhunden er noe mer reservert, men ikke redd.

Grunnen til at jeg i det hele tatt vurderer en sånn kombinasjon er fordi denne valpen får en farge og helt nytt blod som jeg trenger for å kunne avle på den etter planen (hvis alt hadde gått som det skal).

Eller burde man legge bort alle tanker om den kombinasjonen fordi det finnes kull der det er garantert at man vil få en happy-go-lucky hund, men ikke få brukt den sånn som jeg ønsker fordi den har feil farge?

Jeg vet at det har blitt diskutert før (om gemytt er mest arv eller miljø), men jeg føler at det jeg lurer på kvalifiserer til en ny tråd :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel.. Hvis jeg måtte velge mellom en valp etter foreldre med dårlig gemytt, men som var hos en oppdretter som var flink til å sosialisere, og en valp etter foreldre med godt gemytt, fra en oppdretter som ikke sosialiserte noe særlig, ville jeg valgt den siste. Sosialisering og miljøtrening kan aldri slå et godt grunnlag det er i en stabil mentalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel.. Hvis jeg måtte velge mellom en valp etter foreldre med dårlig gemytt, men som var hos en oppdretter som var flink til å sosialisere, og en valp etter foreldre med godt gemytt, fra en oppdretter som ikke sosialiserte noe særlig, ville jeg valgt den siste. Sosialisering og miljøtrening kan aldri slå et godt grunnlag det er i en stabil mentalitet.

Når du sier det så bekrefter du det jeg håpet og tror! Jeg ser jo at storpudlene ,som kommer derfra og andre steder der det ikke blir lagt vekt på sosialisering i valpekassa, stort sett har et supert gemytt som foreldredyrene igjen har. :)

Men når det er sagt, hannhundens mentalitet har vel like mye å si som tispa sin?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du sier det så bekrefter du det jeg håpet og tror! Jeg ser jo at storpudlene ,som kommer derfra og andre steder der det ikke blir lagt vekt på sosialisering i valpekassa, stort sett har et supert gemytt som foreldredyrene igjen har. :)

Men når det er sagt, hannhundens mentalitet har vel like mye å si som tispa sin?

Jeg har ei tispe her hjemme etter min hannhund. Hun kom ikke hit før hun var 3 år, og vokste dermed opp i et annet miljø enn hennes far. Alikevel er de to ekstremt like i væremåten (det eneste er vel at hun er noe nervøs, det er ikke han :P ), nesten skremmende. Jeg bruker ofte dem som et godt eksempel på hvor mye arv faktisk spiller inn :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når det er sagt, hannhundens mentalitet har vel like mye å si som tispa sin?

Hannhunden har selvsagt mye å si han også, men det er moren som preger valpene, først de 9 ukene hun bærer dem, deretter de 8 ukene hun bor med dem, så hun vil selvsagt påvirke litt mer enn far. Men hvis du har en stødig forelder og en mindre stødig forelder, så vil valpene bli alt fra like stødig som den ene til like ustødig som den andre.

Og bare for moro skyld, så arver de jo ikke bare fra mor og far, men fra besteforeldre og tanter og onkler også. Så du må nesten bare se på helheten. Hvis linjene er kjent for å være stødige og stabile, så øker jo sjansen for at din valp blir stødig og stabil. Hvis linjene er litt variable eller ukjente, kan du få litt av hvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ei tispe her hjemme etter min hannhund. Hun kom ikke hit før hun var 3 år, og vokste dermed opp i et annet miljø enn hennes far. Alikevel er de to ekstremt like i væremåten (det eneste er vel at hun er noe nervøs, det er ikke han :P ), nesten skremmende. Jeg bruker ofte dem som et godt eksempel på hvor mye arv faktisk spiller inn :)

Ikke sant, sånt er fint å høre :D

Hannhunden har selvsagt mye å si han også, men det er moren som preger valpene, først de 9 ukene hun bærer dem, deretter de 8 ukene hun bor med dem, så hun vil selvsagt påvirke litt mer enn far. Men hvis du har en stødig forelder og en mindre stødig forelder, så vil valpene bli alt fra like stødig som den ene til like ustødig som den andre.

Og bare for moro skyld, så arver de jo ikke bare fra mor og far, men fra besteforeldre og tanter og onkler også. Så du må nesten bare se på helheten. Hvis linjene er kjent for å være stødige og stabile, så øker jo sjansen for at din valp blir stødig og stabil. Hvis linjene er litt variable eller ukjente, kan du få litt av hvert.

Nei, der sier du noe! Jeg er nødt til å gjøre noen grundigere undersøkelser av gemytt og mentaliteten på de linjene etterhvert, dersom jeg faktisk velger å gå for en valp derfra. Jeg har vært så i tvil om hva jeg skulle gjøre at jeg ikke har kommet lengre enn å vurdere kullet :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Min DP tispe er etter oppdretterens eget utsagn fra en mor og en bestemor med stødig og mykt temperament. Og vår tispe har, til tross for lite sosialisering de første 4 mnd, et supert gemytt. Merket jo på henne i begynnelsen at mye var helt nytt for henne, men det eneste hun var redd for var store biler/mye trafikk. Det har hun nå blitt vant til (hun er 20 mnd nå).

Er ikke noen erfaren hundeperson, men de tankene jeg har gjort meg etter at vi fikk denne herlige frøkna i hus, er at det har hatt mye å si hva hun arvet fra mor og bestemor (farssidens gemytt vet jeg ikke mye om, bare at det er høyt premierte linjer). Tror også at hun har vokst opp i et trygt og rolig miljø, og selv om hun ikke rakk å erfare "alt" før hun ble 4 mnd, hadde hun heller ingen negative erfaringer. Hun har dermed hatt en trygg og åpen holdning til alt nytt hun har opplevd sammen med oss, hennes nye flokk :-)

Om jeg skal kjøpe en hund til kommer jeg til å se etter hvordan tispa er i gemyttet, og hvordan oppdretter behandler hundene sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjort forsøk med rever i fangenskap, hvor det ble byttet valper mellom aggressive og vennlige foreldre. Valpene ble ikke oppdratt av dem, men lignet mest sine biologiske foreldre, også i mentalitet. Nå sitter ikke jeg på noe fasit, men sier som 2ne, jeg vil heller ha usosialiserte valper etter trygge, stabile foreldre, enn godt sosialiserte valper etter ustabile foreldre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...