Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundevennlig familie?


Djervekvinnen

Liker familien og venner hunder?  

64 stemmer

  1. 1.

    • Ja de aller fleste liker og engasjerer seg i hunder
      31
    • Bare noen stykker
      23
    • Nei ikke så mange bryr seg om hunder i min familie
      10


Recommended Posts

Skrevet

Bestemoren min er helt hundefrelst. Hun fikk sin første egne hund da hun var 6 år og har hatt hund helt til hun ble syk. Hun jobbet som puddelklipper på 60 og 70 tallet. Hundeentusiasmen hennes er vel både til glede og forargelse for familien, siden hun har flere bilder av hunden sine enn sine egne barn :roll: Synes det virker som hun kan alt om hund. Kan bare spørre henne hvis det er noe jeg lurer på :D

Bestefaren min ble vel dratt med da han giftet seg med bestemor, så han ble vel ganske engasjert hanog.

Farmoren og farfaren min var ikke så opptatt av dyr. Tror de synes hunder var helt greit men var ikke så veldig opptat av det.

Tanten min har drevet og trent opp hunder en del, mest hunder til ettersøk og politihunder. Hun har en nydelig schäfer selv.

Pappa liker ikke hunder, og sier at alle dyr burde bli sluppet fri :roll:

Mamma er vokst opp med hunder og er ikke altfor engasjert i hundesport og sånn. Tror hun foretrekker hunden som turkamerat og til kos.

Resten av familien er ikke så interresert i hunder, men søsknene til mamma har jo vokst opp med hunder og har lyst på selv, men tror ikke det blir noe av. Har en venninne som har hund, hun er mest opptatt av hverdagslydighet, og er vel ganske interresert i hund. Naboen driver med jakt og er veldig opptatt av Vesla og har veldig lyst til å ta henne med på jakt en gang, men mamma vil ikke...

Ellers er det vel egentlig ingen...

Skrevet

er vel bare meg i min familie som kan kalle meg HUNDEFRELST...

greit nok at mamma har hund og sånn...

og ett par tanter, men de har hunden t turkamerat og kosehund...

trener ikke med de eller noe..

så kan vel prise meg lykkelig at jeg har noien hundevenner herfra som jeg kan trene ofte med hvis jeg vil :D

Skrevet

I min familie er det egentlig bare jeg som er hundeintressert. Søsteren min har hatt en hund før og planlegger en til, men hun er ikke like intressert som meg.

Skrevet

Faren min er allergisk, og både han og foreldra hans har vel et heller negativt syn på hunder. De skjønner ikke helt vitsen med å ha hund tror jeg.

Mora mi har vokst opp med hund og har lyst til å avle lundehund, men kan ikke ha, pga min allerigske far. Så hundeinteressen hennes har vel også sunket i løpet av åra.

Søsknene mine synes hunder er søte, men ikke noe mer enn det.

Så jeg er vel den eneste som virkelig er hundeinteressert i familien.

Vennene mine liker hunder, og noen av de har hunder selv. Men de er ikke like interessert som oss gærninger her på forumet. De gidder ikke å henge på hundeforum, lese om forskjellige treningsmetoder osv.. De bare har hund fordi det er hyggelig eller noe. :D

Skrevet

vel både og!

Er det snakk om familie de du bor med??

Er det jeg og pappa som er mest intrs.. de andre liker hunder, men gjør ikke så mye annet en å kose med de..

sånn gjennerelt i familien:

Mange som liker hunder. Morsomt.. å snakke med hunde ting med noen av de. Tanta mi er sååå flink.. så hver gang det er noe så ringer jeg henne.... hehe

  • 3 months later...
Skrevet

He he! Hele familien min er boxer frelst :D Min mor har sin 3 boxer nå, samboeren min og jeg har vår 3 SnowBoxer nå, mormor og morfar hadde boxer før, og tante og onkel har boxer! :P Så du kan trygt si at her i familien elsker vi livsglade rynketryner :lol:

Skrevet

De eneste som bryr seg om hund i familien er oss i huset. Ellers liker tanta mi hunder veldig godt, men engasjerer seg ikke. Så nei, slekta engasjerer seg ikke i mitt eller generelt hundehold..

Skrevet

Familien min er ikke hundefrelst. Mamma syns hunder er søte og kan klappe de, men vil ikke ha noe med hund å gjøre. Pappa er vel den som er mest intr. etter meg, han hører gjerne om hunder og slikt. Han har jo vokst opp med hunder hele livet sitt. Men han ser vel mest på en hund som en kosevenn. Broren min liker ikke hunder, han syns de er kjedeli og kan ikke skjønne at jeg er så intr. så jeg er. Han er et katte menneske han elsker katter. Den nest eldste søstren min syns de er søte og kan klappe de og slikt, men ikke noe mer. Den eldste søstren min liker ikke hunder og liker helst ikke at jeg har med hund når jeg er på besøk hos de (men det har med den gamle hunden min å gjøre) Hun kan finne på å klappe de, men absolut ikke noe mer. Ellers er det ingen i familien min som liker hunder, de har heller ikke hatt hunder. Så det er vell bare jeg som er hundefrelst.

Skrevet

I min familie er det kun jeg og mamma som er hundefrelst!

Har flere slektninger som liker hunder og sånt, men ikke noe mer enn det.

Skrevet

De minste i familien er dessverre redd for Raja. Ellers er ingen spesielt interessert, har heller ingen andre i familien som har hund, de eneste som jeg vet om som har hatt hund er min ene tante og onkel som bodde på gård spania og måtte ha hund til å passe på hønsene (pga. reven).

Skrevet

Ja de fleste i familien min er engasjerte i hund, de som ikke har hund selv er iallefall glad i hunder og liker dem.

Jeg har masse venne med hunder og mange av naboene mine her har hunder, så det er masse hunder rundt meg og Chicka. :lol:

Skrevet

Familien min er ikke akuratt hundefolk, mamma og pappa kjører meg på utstillinger hvis de er mindre enn en halvtime unna og på trening. Hvis det er lengere tar jeg tog eller buss. Men farmor er hundemenneske, vi drar på utstilling sammen og hun er med å ser på meg på trening noen ganger. Hun har selv en islandshund og er aktiv i islandshund klubben. Hun er også dommer i nhl. Tanta mi er også hundemenneske, hun driver har et hundepansjonat, og onkelen min driver og jakte med hundene. Men de er de eneste i familien. Litt kjedelig egentlig, men men. Jeg har ingen venner som bryr seg, untatt de jeg har møtt når jeg er på treff, utstillinger og treninger.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det endte med at hunden måtte til dyrlegen for den haltet. Jeg ringte dyrlegen, og ba de være obs.  Det viser seg at den har knekt håndledde i frembenet, og prognosen er usikker. Hvordan det er skjedd er også usikkert. 
    • 🐾 Hva du kan gjøre nå 1. Start helt på nytt i bittesmå steg Gå ut av rommet i 1–5 sekunder, kom tilbake før valpen rekker å pipe. Øk tiden sakte. Målet er at valpen aldri kommer over terskelen sin. 2. Tren “alene, men ikke alene” La valpen være bak en grind, i et annet rom, eller på en seng litt unna mens hun fortsatt er hjemme. Dette bygger trygghet uten at valpen føler seg forlatt. 3. Lag et fast “nå skjer det ingenting”-rituale Rolig stemning, tyggeleke, litt kos → så legger hun fra seg valpen og gjør noe annet i huset. Rutiner skaper trygghet. 🧠 IQ-leker som passer for 15 uker •     Snusematte (super for å roe ned og gi mestring) •     Kong med litt valpevennlig fyll (f.eks. våtfôr eller litt leverpostei tynnet ut) •     Enkle aktivitetsleker der valpen må dytte eller løfte en klaff •     Tyggeleker som varer litt (tygging gir ro) Poenget er ikke at leken skal “holde valpen opptatt alene”, men at den skal gi positive assosiasjoner til ro og selvstendighet. 4: du kan også `gni`deg selv inn med noe valpen din kan ligge på  for da vil han føle og lukte at du er i nærheten av deg enda du er borte. 🐶 Når valpen din piper med angan du går ut Det betyr at du har gått for fort frem. Da må man tilbake til nivået der valpen fortsatt er trygg selv om det bare er 2 sekunder. Det er ikke et nederlag, det er helt vanlig. du kan også lage en plass der som er *hjemmet* til valpen din. sånn at du øver når du går ut skal han slappe av der. men husk dette kan gå en stund, det går ann også at valpen din aldri kan være alene heller. alle hunder er forskjellige og ikke like enkel. 💛 Litt oppmuntring Valper er som små barn: noen sover gjennom natten tidlig, andre bruker litt tid. Det betyr ikke at du gjør noe feil det betyr bare at valpen din trenger litt mer støtte akkurat nå. Hvis du vil prate mer, få flere tips eller bare ha litt støtte underveis, kan du gjerne ta kontakt med meg på Instagram. nordicquietland 🐶
    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...