Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundepsykolog til angstfull tispe


Alicia5
 Share

Recommended Posts

Hei.

Jeg har en tibetansk spaniel på knapt to år. Jeg elsker henne og hun gir meg godt selskap. Dette er de koselige stundene, men hun kan noen ganger skifte til å bli et "rovdyr".

Hun har bitt meg et par ganger, fordi jeg skulle ta noe ut av munnen som kunne skade henne, da ble hun et beist og hogg løs på meg og gneldret. Jeg trente mye med dette på den tiden med hansker og det å ta ting ut av munnen går lettere nå, det er dessverre untak.

Men det største problemet er med andre hunder og mennesker. Hunden min liker ikke fremmede mennesker eller hunder, det er kun et par personer jeg er nær som hun elsker slik som meg. Når hun var valp elsket hun de fleste mennesker. Får jeg besøk nå bjeffer hun som en gal, jeg ser i øynene at hun er nervøs da og når vi møter andre hunder. Når vi går forbi andre og hun er snill gir jeg henne godbiter og belønner henne, jeg trener så mye jeg vet er riktig, men allikevel kan hun gneldre på andre. Hun har aldri angrepet enn hund før, men ble selv angrepet nå nylig. Etter det ble hun enda mer usikker. I de verste tilfeller glefser hun som et beist på andre hunder. Hun kan gå ved siden av barn, men blir nervøs og bjeffer om de kommer for nærme. Jeg blir veldig sliten av alt dette maset, på tur må jeg alltid være forberedt, hun går ikke fritt da hun har tidligere kommet løs og løpt over bilveier for å kjefte på andre hunder.

Jeg elsker henne virkelig, men jeg er dessverre kronisk syk og noen dager blir det for mye, jeg kan ikke leve et vanlig liv, jeg kan ikke få besøk eller reise bort for lenge. Men jeg vil aldri klare å gi henne fra meg, spesielt fordi hun blir nervøs av fremmede og hun savner meg om mine foreldre har henne med på ferie. Hun er nok avhengig av meg og for mye også. Men jeg orker ikke tanke på å gi henne til fremmede, hun kommer til å gråte og sørge og jeg kommer til å angre hver dag.

Nå er jeg ved siste utvei, jeg har kontaktet hundepsykologer og ber om hjelp, jeg er usikker på hva jeg kan vente meg. Hun er bare to år så jeg håper jeg ikke har reagert for sent. Jeg vil hjelpe henne fordi jeg elsker henne, jeg ser at hun er en stresset hun, men jeg er redd for at det ikke hjelper med hundepsykolog. Har noen av dere liknende erfaringer? Jeg trenger å høre solskinnshistorier, men vil heller ikke villedes. Er hundepsykologer effektive eller tømmer de bare lommeboken din?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, dette var da leit. Nå vet jeg ikke helt hva en hundepsykolog er, jeg. En psykolog er jo en beskyttet tittel og for å kunne kalle deg psykolog må du ha en embedseksamen. Terapeut kän hvem som helst kalle seg, så en hundeterapeut, er kanskje det du leter etter? Jeg tror helt sikkert hunden din (og du) kan få hjelp. Den virker egentlig mest uoppdragen (det er jo ikke alt vi gjør for å lære hunden å oppføre seg, som virker sånn som vi har tenkt) og hvis du er frisk nok til å gå på et kurs, ville jeg anbefale deg å starte på et grunnkurs hos en god hundeskole, jeg. Der vil du også få tips om alt mulig du lurer på og kan få en fin plattform til videre læring.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden din er usikker og noen ganger redd, og det er en del man kan gjøre for å bygge opp igjen dette. Dette er en treningssak for en hundetrener som kan en del om hundespråk og adferd.

Som Ida sier er det mange som kaller seg mye rart av hundehvisker, hundepsykolog osv. Hvis du sier hvor i landet du bor kan muligens noen her hjelpe deg å anbefale noen.

Det som kan være greit å se etter hos en "hundepsykolog" er bakgrunn og utdanning. Gjerne noen med lengre erfaring med hund. Selv om man lærer mye av en problemhund eller to så betyr ikke det at man er kvalifisert til å hjelpe andre. Selv ser jeg også etter utdannelse innen hund og adferd, da er det mange som har gått på Ås (som nå er en del av universitetet), Antrozoologi-senteret der, Hundens hus i Sverige, Turid Rugaas i Norge, m.fl.

Det er også en organisasjon, Norsk Adferdsgruppe for selskapsdyr, som prøver å bygge opp en standard for adferdskonsulenter i Norge. De fleste du finner her har ihvertfall en del utdanning og erfaring. www.nafs.no

En god adferdskonsulent vil se på hunden hvordan den reagerer og høre på problemene hva som må jobbes med, og hjelpe deg å legge opp et treningsprogram for å løse problemene dere har. Det er sikkert greit med en oppfølgingstime eller tre også, noen tilbyr en pakkeløsning på dette. Du har en ung hund og det er mye som kan gjøres for å gjøre hunden din tryggere og enklere å ha med å gjøre, så jeg er helt sikker på at dette vil løse seg!

Lykke til!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, dette var da leit. Nå vet jeg ikke helt hva en hundepsykolog er, jeg. En psykolog er jo en beskyttet tittel og for å kunne kalle deg psykolog må du ha en embedseksamen. Terapeut kän hvem som helst kalle seg, så en hundeterapeut, er kanskje det du leter etter? Jeg tror helt sikkert hunden din (og du) kan få hjelp. Den virker egentlig mest uoppdragen (det er jo ikke alt vi gjør for å lære hunden å oppføre seg, som virker sånn som vi har tenkt) og hvis du er frisk nok til å gå på et kurs, ville jeg anbefale deg å starte på et grunnkurs hos en god hundeskole, jeg. Der vil du også få tips om alt mulig du lurer på og kan få en fin plattform til videre læring.

Takk for svar. Min mor har funnet noen som jeg tror kan hjelpe. Jeg leste mer og fant ut at alle kan kalle seg hundepsykolog, derfor kan ikke alle hjelpe, men nå er jeg mer håpefull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får hunden noe stimuli og trening på hverdagene? Eller er den mest inne sammen med deg? :) Trasig situasjon men håper du kan få hjelp ved å kontakte fagfolk :console:

Hei, takk for svar.

Ja, jeg går tur tre til fire ganger om dagen gjennomsnittelig 45 min per tur. Mer klarer jeg ikke alltid. Jeg trener med henne. jeg har godbiter i lomma og belønner henne når hun er flink, men når hun blir vill får jeg ikke kontakt. Jeg tror jeg har funnet noen fine fagfolk nå som kan hjelpe meg på hjemmebane:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden din er usikker og noen ganger redd, og det er en del man kan gjøre for å bygge opp igjen dette. Dette er en treningssak for en hundetrener som kan en del om hundespråk og adferd.

Som Ida sier er det mange som kaller seg mye rart av hundehvisker, hundepsykolog osv. Hvis du sier hvor i landet du bor kan muligens noen her hjelpe deg å anbefale noen.

Det som kan være greit å se etter hos en "hundepsykolog" er bakgrunn og utdanning. Gjerne noen med lengre erfaring med hund. Selv om man lærer mye av en problemhund eller to så betyr ikke det at man er kvalifisert til å hjelpe andre. Selv ser jeg også etter utdannelse innen hund og adferd, da er det mange som har gått på Ås (som nå er en del av universitetet), Antrozoologi-senteret der, Hundens hus i Sverige, Turid Rugaas i Norge, m.fl.

Det er også en organisasjon, Norsk Adferdsgruppe for selskapsdyr, som prøver å bygge opp en standard for adferdskonsulenter i Norge. De fleste du finner her har ihvertfall en del utdanning og erfaring. www.nafs.no

En god adferdskonsulent vil se på hunden hvordan den reagerer og høre på problemene hva som må jobbes med, og hjelpe deg å legge opp et treningsprogram for å løse problemene dere har. Det er sikkert greit med en oppfølgingstime eller tre også, noen tilbyr en pakkeløsning på dette. Du har en ung hund og det er mye som kan gjøres for å gjøre hunden din tryggere og enklere å ha med å gjøre, så jeg er helt sikker på at dette vil løse seg!

Lykke til!

Tusen takk for svar.

Jeg regner med at det vil ta litt tid for å hjelpe henne, men det er jeg villig til. Jeg ønsker ikke annet nå enn at hunden min skal bli trygg og lykkelig. Tror jeg har funnet hjelp nå, så da håper jeg alt ordner seg.

Takk igjen:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, takk for svar.

Ja, jeg går tur tre til fire ganger om dagen gjennomsnittelig 45 min per tur. Mer klarer jeg ikke alltid. Jeg trener med henne. jeg har godbiter i lomma og belønner henne når hun er flink, men når hun blir vill får jeg ikke kontakt. Jeg tror jeg har funnet noen fine fagfolk nå som kan hjelpe meg på hjemmebane:)

Mer enn jeg gjør med bikkja mi det... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ut som om hunden din er ganske lik hunden vår når han var ung. Han var en veldig usikker hund med mye stress i seg. Dette førte til at han bjeffet på alt som han så og det var et mareritt å gå tur med ham. Vi hadde forsøkt å få hjelp fra ulike instruktører, uten å komme videre. Det toppet seg når han var omtrent to å, da var han helt rabiat. Vi kontaktet da en atferdsekspert og det var redningen, både for oss og hunden.

Det har vært mye jobbing, men i dag er hunden mye bedre. Vi har brukt sladremetoden og nå synes hunden vår at det er helt topp å passere mennesker og hunder (og hester),- det kan jo bety en godbit eller to :) . Bortsett fra sladremetoden har vi også latt hunden utføre selvstendige oppgaver, for å sterke selvfølelsen hans. Det kan være små søksøvelser ute og inne, spor og agility.

Mange ganger har jeg ønsket at vi hadde en hund som var litt enklere. Men samtidig har vi lært oss utrolig mye om hund og vi har også fått veldig fin kontakt med hunden vår. Så om du er beredd på å jobbe med hunden din så tror jeg at dere begge kan få et bra hundeliv. Jeg håper at du får tak på en bra "hundepsykolog", det er gull verdt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ut som om hunden din er ganske lik hunden vår når han var ung. Han var en veldig usikker hund med mye stress i seg. Dette førte til at han bjeffet på alt som han så og det var et mareritt å gå tur med ham. Vi hadde forsøkt å få hjelp fra ulike instruktører, uten å komme videre. Det toppet seg når han var omtrent to å, da var han helt rabiat. Vi kontaktet da en atferdsekspert og det var redningen, både for oss og hunden.

Det har vært mye jobbing, men i dag er hunden mye bedre. Vi har brukt sladremetoden og nå synes hunden vår at det er helt topp å passere mennesker og hunder (og hester),- det kan jo bety en godbit eller to :) . Bortsett fra sladremetoden har vi også latt hunden utføre selvstendige oppgaver, for å sterke selvfølelsen hans. Det kan være små søksøvelser ute og inne, spor og agility.

Mange ganger har jeg ønsket at vi hadde en hund som var litt enklere. Men samtidig har vi lært oss utrolig mye om hund og vi har også fått veldig fin kontakt med hunden vår. Så om du er beredd på å jobbe med hunden din så tror jeg at dere begge kan få et bra hundeliv. Jeg håper at du får tak på en bra "hundepsykolog", det er gull verdt.

Tusen takk for svar:)

Da hjalp å høre din historie, jeg er mye mer håpfull nå og gleder meg til hunden min blir rolig ute på ute på tur :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver.  Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det.  Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp.  Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag.  Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy.  Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.
    • Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid.  Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien. 
    • Hei! Har en 4 mnd gammel bc valp som er begynt å knurre og bjeffe mot hunder på tur… møter sjeldent hunder på tur her hjemme, men flere hunder som står i hundegård og bjeffer når vi går forbi.. disse hun er begynt å utagere på! Hunder på trening går fint..   noen tips for å avbryte dette? Sladretrening? Dette er non usikkerthet
    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...