Gå til innhold
Hundesonen.no

Øyelysning bichon frise


Krøllat
 Share

Recommended Posts

Er det slik at øyelysing for bichon frise ble obligatorisk for å få stamtavle og reg i nkk? Skal kjøpe en bichon frise, foreldre har stamtavle men ikke valpene fordi det ikke er veterinær som tar øyelysning der oppdretter bor. Valpen selges dog til redusert pris bare så det er sagt. Og for oss har det ingen praktisk betydning da det skal være en selskapshund. Er det noen som vet om det stemmer? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såvidt jeg forstår fra NKKs sider så stemmer dette. Men jeg stusser på hvor oppdretter kan bo som gjør øyelysing umulig? Ja, mulig h*n må kjøre litt, men helt ærlig så kan det ikke være så vanskelig.

Personlig hadde jeg tenkt at en selskapshund også skal være frisk, det er like viktig for en selskapshund som en utstillingshund. Min mening er at det skal (altfor) mye til for at NKK setter registeringsrestriksjoner på denne måten - det er 4 raser totalt liksom - så denne er nok satt med svært god grunn.

Jeg hadde nok heller kjøpt valp fra en oppdretter som bruker de ressurser som kreves for å helseteste hundene sine før avl, jeg skal tross alt ha hunden i mange år, og de få tusenlappene man sparer på å kjøpe en uregistrert valp fra utestet opphav spiller liten rolle i lengden. Spesielt om det viser seg at valpen jeg kjøper får helseproblemer, de blir fort veldig dyre i lengden.

I det litt større bildet ønsker jeg å bruke mine penger på å støtte de oppdretterne som tar helse alvorlig og som har en langsiktig plan. Det er disse oppdretterne jeg ønsker skal fortsette å produsere hunder, og ikke de som tar snarveier. Det er den beste måten å holde rasen frisk på, og evt avle ut problemer som måtte dukke opp.

Selvsagt kan akkurat disse valpene være like friske som valper fra øyelyste foreldre, det er aldri noen garantier med hundeavl, men jeg ønsker å ha oddsen på min side når jeg kjøper valp, både for min egen del og med tanke på de som kommer etter meg. :)

Lykke til! :)

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg ville ikke kjøpt. Øyelysningskravet er nok satt pga en svært god grunn (det er sjeldent NKK setter slike krav). Og jeg tenker som så, selv om hunden "bare" skal være selskapshund, er det egentlig noe å sjanse på at den kanskje blir blind i ung alder, eller å måtte bruke titusenvis av kroner på operasjoner? Garantier for å unngå dette helt vil man neppe aldri få, men man kan jo prøve å minimere sjansen? :) Helse er viktig for alle hunder, og jeg vil anbefale alle å kjøpe fra oppdrettere som tar dette seriøst, samme hva slags bruk man tenker seg for hunden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det nordligste stedet du finner autorisert øyelyser, er i Stjørdal, så at det finnes oppdrettere som bor sånn til at det blir vanskelig å øyelyse, tviler jeg ikke på. Den eneste muligheten alle nord for Stjørdal har for å få øyelyst da, er enten på NKK-utstilling eller om en klinikk leier inn en øyelyser. Regelen kom nå 1. januar i år, så det kan jo være at denne oppdretteren ikke har "rukket" det?

Nå er det PRA, cherry eye og katarakt som er hovedproblemet på friseen så vidt jeg kan se. Cherry Eye er vel synlig på affiserte hunder, så da kan man i det minste se om foreldrene har det. PRA og katarakt derimot, er ikke synlig, og bare for å gjøre det vanskelig, så er det noe en hund kan få som voksen. PRA gjør at hunden blir blind, katarakt er grå stær og kan i verste fall gjøre hunden blind.

Men disse foreldredyrene har vel foreldre og søsken de også? Det går jo an å sjekke på Dogweb om de er øyelyst, og om PRA og katarakt er utbredt på de linjene?

Personlig ville jeg vel latt være å kjøpe derfra, selv selskapshunder burde kunne se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det nordligste stedet du finner autorisert øyelyser, er i Stjørdal, så at det finnes oppdrettere som bor sånn til at det blir vanskelig å øyelyse, tviler jeg ikke på. Den eneste muligheten alle nord for Stjørdal har for å få øyelyst da, er enten på NKK-utstilling eller om en klinikk leier inn en øyelyser.

Det er kjipt at det ikke er mer tilgjengelig for de som bor lite sentralt. Men det kan hende det koster dem mindre å fly til Stjørdal (om det er i nord de bor) eller en annen plass, øyelyse og selge valpene til full pris og registrert, enn å selge dem til redusert pris.

Det er om ikke annet en tredje mulighet til de du lister opp.

Noe å foreslå til oppdretter, Krøllat? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er 21 autoriserte øyelysere i landet, 5 av de holder til i Oslo, 3 i Trondheimsområdet (Stjørdal, Trondheim og Heimdal), 5 på vestlandet (Ål, Fana, 2 på Bryne og Stavanger). De siste 8 er rundt omkring på østlandet. Det er kostbart å drive oppdrett i nord-Norge med sånne avlskrav, og jeg har faktisk forståelse for at det ikke blir gjort, særlig i raser der øyelysing ikke er et krav (hvilket - igjen dessverre - er i for få raser).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nåja, det går an å reise til Finland/Sverige og øyelyse der, det kan være et nærmere og rimeligere alternativ for de som bor lengst nord. Og Tromsø mener jeg å huske har en øyelyser der en dag pr mnd. Så det er litt mer omstendig, men slett ikke umulig å få øyelyst nordpå.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nåja, det går an å reise til Finland/Sverige og øyelyse der, det kan være et nærmere og rimeligere alternativ for de som bor lengst nord. Og Tromsø mener jeg å huske har en øyelyser der en dag pr mnd. Så det er litt mer omstendig, men slett ikke umulig å få øyelyst nordpå.

Jeg sa heller ikke at det var umulig, jeg sa jeg har forståelse for at det ikke blir gjort. Det er vel ikke flust av autoriserte øyelysere på grensa heller, selv om man skulle finne på å dra til Sverige eller Finnland? For det er det som er greia her, ikke sant? Det er ikke sånn et en hvilken som helst veterinær kan gi hunden en offisiell øyelysning, det må man faktisk være autorsiert for å kunne gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Det er vel foreldrene, ikke valpene som skal øyelyses?

Sorry, litt sliten etter dagen skjønner jeg nå. Er så vant med valper som øyenlyses før levering. *r*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bor i Nordland og det er flere dyrlegeklinikker som får øyelysere opp hit med jevne mellomrom bare så det er sagt :) Vet at dette gjøres både i Mo i Rana og i Bodø iallefall så vil tro det er flere steder nordover som gjør det samme :) Så det må planlegges litt i forveien men det rr langt fra umulig å få bikkjene sine øyelyst her iallefall - heldigvis :)

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er flere som driver med min rase i både Nordland, Troms og Finnmark, og de fleste klarer å øyelyse hundene sine ihvertfall :) Greit, avstandene er store, men når bichon frise er en av rasene som har øyelysning som registreringskrav så syns jeg, personlig, at man burde prøve å få det til. Blant annet fikk jeg nettopp vite at det leies inn øyelyser til Kirkenesutstillinga hvert år, så det er én mulighet i Finnmark ihvertfall :) Også er det vel øyelyser på NKK Tromsø kanskje?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå bor oppdretter i finnmark da, og det er et lite stykke derfra til mo i rana... Bare for å ha det sagt. Jaja er fornøyd med hunden anyway. Stamtavle eller ikke.

Ja selvfølgelig men mitt poeng er at det er klinikker som selv om de ikke har øyelyser som jobber der fast så får de flydd de opp med jevne mellomrom og det kan jo hende det er flere klinikker enda lengre nord som også gjør det.V

Veldig bra du er fornøyd med hunden det er jo det viktigste, men uten øyelysning vet man ikke om hunden har øyesykdommer som kan potensielt være veldig smertefullt og gjøre hunden blind. Hunder er flink til å skjule smerte. Så praktisk betydning kan det jo ende opp å ha for dere selv om dere bare skal ha hunden til selskapshund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...