Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Dere som har kastrerte hannhunder, hvilke forskjeller merket dere etter at hunden ble kastrert?

Vi har vært hos tre vetrinærer, og er på runde nr to med kjemisk kastrering, og vetrinærene mener dyret bør kastreres permanent. Han har et ekstremt stressnivå(peser til han kaster opp, og bruker flere timer på å lande skikkelig), men dette har roet seg betraktelig med den kjemiske kastreringen.

Har har fått den chippen som skal ligne mest på permanent kastrering, og jeg merker ikke en eneste negativ "bivirkning". Han blir fortsatt stresset, men når ikke samme nivå av stress. Samt at han nå bruker minutter på å lande igjen:) i tillegg til at stressnivået er lavt nok til at vi kan få noe annet enn oppkast ut av treningene:)

Men på den andre siden er jeg livredd for at han skal bli en "gammel og tykk labrador" om han kastreres permanent(no offence, men det er litt forskjell på energinivået i gamle, fete labradorer og en boxer i beste alder;)).

Hvilke erfaringer har dere med dette? Hvordan var hunden før vs etter kastreringen?

Skrevet

Jeg har kastrert en hanhund og en tispe i min tid, og har nå en hanhund som er kastrert med kjemisk kastrering (sikkert samme chip som du bruker på din).

Jeg merket ikke noe særlig negativt fysisk/mentalt på mine to som ble fysisk kastrert. Hannen ble kvitt de problememe han hadde med hormoner, som medførte økt reaksjon på allergi, stress, dårlig næringsopptak og div. Han var den samme hunden etter kastrering, bare mer på samme planet som meg, og jeg hadde brått en hund som la på seg og ble i normalt hold i løpet av få mnd, mot en hund som var ekstremt tynn før. Han levde desverre ikke mer enn halvannet år etter kastrering, så jeg så ikke de helt store langtidseffektene av det. En negativ ting så jeg, og det var at endel andre hanhunder ble veldig oppsatt på å ri på han. Nå var aldri det et stort problem for oss, da han ikke hadde behov for å omgås slike hunder, og jeg heller ikke hadde "bruk" for en hund jeg kunne slippe i hundeparker og sånt. Men de gangen vi møtte løse hanhunder så var det selvsagt ubehagelig når enkelte av de skulle ri på han og rett og slett var skikkelig dritthunder mot han. Merket aldri noe forskjell i temperamentet hans, annet enn at en hel del av stresset forsvant, og det som var igjen gikk det an å trene bort.

Tispa fikk jeg jo naturligvis bort løpetid, inbildt og cyster, noe som utgjorde en enorm forskjell i stabiliteten i hunden, brått hadde jeg en hund som var mye gjevnere i temperamentet, vekslet ikke mellom å hate, elske og være livredd verden etter hvor hun var i syklusen. Den hadde endel annet galt også, så fikk henne aldri opp i vekt, og så vel negativ effekt på pelsen etter kastrering, det kom ikke før et par år etter, og ville nok sett det på hannen også etterhvert om han levde lenge nok.

Hannen jeg har nå som er chippet ser jeg heller ikke noe særlig negativt på. Han legger mer på seg, og får litt annen pels, men ikke noe som ikke kan holdes i sjakk med litt napping av "kastratpelsen". Desverre er chippen i ferd med å gå ut på han, og vi kommer nok til å sette en ny chip for å se hvordan han blir videre på den, før vi tar et endelig valg om kastrering. Han omgås ikke andre hanner enn min egen, og der er det ingen problemer med riing eller hersing.

Kan nok se for meg at det kan bli mer arbeid å holde vekta stabil om jeg ender med å kastrere han her, men aktiviteten tror jeg ikke blir et problem. Helt uten noe belegg annet enn det jeg selv har opplevd, så tror jeg mange av de hundene som blir tykke og late av kastrering blir det enten fordi det ligger et underliggende problem der, stoffskifte ol. Eller rett og slett at eierne slutter å gi dem det de krevde før, og dermed senker aktivitetsnivået uten å senke matmengdene.

Skrevet

Han har faste hundevenner han omgås, samt en del kompiser på trening, men ellers er han ikke med andre hunder, så riing bekymrer jeg meg ikke for:)

Men den iveren og gnisten som gjør han så morsom å trene, er det jeg er redd for å miste:s men om han bare roer seg LITT, så overlever jeg, for en hund som er på samme planet som meg selv hadde vært helt ok;)

Ingen flere med erfaringer?

Skrevet

Jeg måtte kastrere en hannhund pga problemer med prostata. Merket ingen endring. Han bare tisset sjeldnere, men var den samme flotte fyren vi var så glad i. Latsabb var han både med og uten baller, det var ingen forskjell. Feit ble'n absolutt ikke. Men vi forsøkte å holde ham i form, noe som var vanskelig fordi han var en latsabb som gikk på kortison. :)

Så utgangspunktet var helt annerledes energimessig, men vir erfaring er at det ikke endret seg i vårt tilfelle.

2981070029_b6da9351f3_z.jpg?zz=1

Skrevet

Alle våre fire hanhunder har blitt kastrert.

Førstemann ble kastrert pga hyperseksualitet. Dette gav seg en del og han roet seg betraktelig i forhold til løpetid og tisper. Ellers fikk han tykkere pels (mer underull), mer pels bak på lårene og mindre på brystet. Han ble ekstremt opptatt av mat etter kastreringen.

Andremann ble kastrert pga kul på en testikkel (godartet). Han fikk også tykkere pels med mer underull, mer bak på lårene og mindre i brystet. Han ble mer usikker etter kastreringen og lydredselen hans utviklet seg til fobi.

Tredjemann ble kastrert pga forstørret prostata. Opplevde det samme med pelsen som de to forrige. Også han ble mer usikker etter kastreringen. Han ble også mer opptatt av mat.

De tre var av samme rase og jeg merket ingen forskjell i treningsiver, de var like gode brukshunder som før kastreringen.

Han jeg har nå er også kastrert. Han var litt vel opptatt av løpetid. Han er blitt veldig bra etter kastreringen, merker ikke noe på pels og heller ingen usikkerhet. Han er blitt mer kosete, mer konsentrert og mer samlet. Så på ham har kastreringen vært utelukkende positiv.

Mitt inntrykk er at man ikke mister noe treningsguts i hunden, de er like ivrige og noen gjerne mer konsentrerte og samlet. Men det som er en vanlig bivirkning er økt usikkerhet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...