Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen her som har fått omskolering igjennom NAV?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg er ikke omskolert, men jeg har en klient som er det, så jeg forteller litt om det, iogm at jeg har fulgt henne gjennom prosessen i snart 10 år.

Utdannet frisør, men etter flere år med kronisk senebetennelse og andre skader/plager og påfølgende langvarige sjukefravær, blei hun erkjent "tjenesteudyktig" i yrket sitt av NAV, og fikk innvilga omskolering. Hun søkte på politihøgskolen med realkompetanse gjennom en knakende god søknad (om jeg skal si det sjøl), og kom inn. Fikk støtte hele veien av NAV i form av månedlige tilskudd. Ferdig utdanna tok det lang tid å få jobb da hun søkte på egenhånd i konkurranse med veldig mange fra kullet sitt (for mange uteksaminerte ift ledige stillinger), og sjøl om det letteste hadde vært å klippe litt igjen, var jo ikke det et alternativ, da hun både ville risikert å måtte tilbakebetale hele støttesummen hadde det blitt oppdaga og blitt dårlig igjen. Nå er hun i spennende jobb som politibetjent. :banana:

  • Like 1
Skrevet

Jeg er omskolert. Ble syk under studiene mine på UMB. Eller, jeg ble sykere heter det vel, og jeg var for det meste sengeliggende. Fikk først innvilget å ta ferdig mastergraden min der på NAVs regning, men ble like dårlig igjen. Jeg har vært periodevis vært veldig syk, og hverken spådd spesielt lang levetid eller mulighet for å fungere i jobb av leger.

Å gå gjennom systemet syntes jeg var for det meste enkelt. Jeg var ganske fast på hva jeg ville, og hadde en utmerket saksbehandler etter jeg ble innvilget omskoleringen. Veien fram dit med første saksbehandler var overhode ikke lett, men han fant fort ut at han køddet med feil person. Etter det gikk alt på skinner, men det kam jo hende de skjønte at jeg ikke lekte butikk og. :P

For meg falt valget på vekter. Grunnet meget kort utdannelse og stor variasjon i muligheter. Og jeg fungerer utmerket i denne jobben, og har mindre sykefravær enn gjennomsnittet. Det beste for min kropp er å gå, og det er det jeg gjør på jobb. Samt turnus, fri etc passer meg bra. Så trass dårlige spådommer er jeg både i full jobb, og lever på påstått "overtid".

  • Like 1
Skrevet

I kullet mitt på ingeniørutdannelsen på HiO var det iallefall 4 som var under omskolering. En var butikkarbeider som ble bioingeniør, en annen var elektriker som ble vvs-ingeniør og to var rørleggere som ble dataingeniører. De er alle, etter hva jeg vet, i arbeid nå og det virker ikke som prosessen var veldig komplisert for noen av dem (iallefall ikke noe de har delt med meg, da, men vi er ikke nære omgangsvenner, så det kan godt hende det har vært verre enn det virket... :P).

Skrevet

Jeg ble utbrent under IT-studier, og selv om jeg greide å fullføre så var det klart at IT er en såppas stressende bransje at det kom til å utløse problemene igjen. Jeg fikk godkjent omskolering til arkivar, noe som gikk utrolig smidig til NAV å være (men når jeg tenker meg om så var det en annen saksbehandler enn jeg har i dag :P ).

Skrevet

Men hvordan startet dere veien til omskolering? Jeg har FM og har nå, etter flere år i arbeidslivet, begynt veien mot omskolering.. I første omgang skal jeg inn på ett rehabiliteringsenter i en mnd for å kartlegges. Men hva skjer etterpå? Noen som har gjort dette før?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...