Gå til innhold
Hundesonen.no

Frykt for nyttårsraketter - mangel på sosialisering...


-Damen

Recommended Posts

Skrevet

Da ber jeg deg konkret lese:

Rugbjerg, H., Proschowsky, H. F., Ersbøll, A. K. og Lund, J. D. ( 2003) Risk factors associated with interdog aggression and shooting phobias among purebred dogs in Denmark.Spesielt sidene 50-100++

Walker, Robin. Fisher, John og Neville Peter. 1997. The treatment of phobias in the dog. Applied Animal Behavioural Science spesielt sidene. 269 – 290

Lund, , J.D., Agger, J. F og Vestergaard, K.S. (1996) Reported behaviour problems in pet dogs in Denmark.

Håper det dekker dine ønsker Trendy :D

- Nå har jeg lest alle titlene, forleggerne og utgivelsesårene - så kan du fortelle meg hvilke av disse rapportene/bøkene/artiklene som viser at skuddredde hunder OGSÅ ER REDDE FOR ANDRE TING.

Fra dem danske undersøkelsen finnes bl a følgende, som IKKE (merkelig nok?) underbygger dine påstander...:

Lydfobi

En veldig vanlig fobi er frykt for sterke lyder. Hunder som blir eksponert for sterke lyder vil raskt lære å ignorere eller tolerere dem, om en starter tidlig og eksponeringen er svak og lite intens i starten. Men om lyden presenteres på en sterkt og uventet måte vil hunden med stor sannsynlighet utvikle frykt for sterke lyder. Om hunden i tillegg eksponeres for et aversivt stimuli vil hunden lett kunne utvikle en fobi for lyder.

Hunder som blir redd for en type sterk lyd kan lett generalisere frykten til også å gjelde andre lyder. Er hunden skuddredd, er veien kort til tordenvær, fyrverkeri, takras m.m.

Hunden luna, en tispe på 5 mnd, bodde i en større by og var alene hjemme på nyttårsaften. Den utviklet da sterk redsel for fyrverkeri. Etter en stund begynte den å generalisere frykten sin til også å gjelde skudd, torden vær, pipelyder som liknet lyden på rakettene, hunden reagerte på knekklyder f.eks. som når eieren spiste knekkebrød, tråkket på kvister i skogen og en trykket på en kulepenn.

Hunder som opplever frykt for sterke lyder gjentatte ganger, vil bli mer og mer var for lyder Dvs for hver gang hunden blir eksponert for den skremmende lyden vil den bli mer redd og den vil omfatte stadig flere lyder.

Sammendrag

Frykt er en naturlig reaksjon og er en veldig viktig overlevelsesmekanisme. Problemer oppstår når hunden reagerer sterkt på ting som ikke er farlig, når den har begynt å generalisere frykten og frykten kanskje har begynt å blir mer intens eller fobisk. Samtidig kan hunder, som har lært at aggresjon er en måte å fjerne det som oppleves som skummelt, være potensielt farlige.

Hvorvidt hunden vil utvikle frykt er avhengig av arv, hundens tidlige erfaringer og læringshistorie.

Viktigst er kanskje hundens tidlige erfaringer, hvor en har mulighet til å forebygge ved å sosialisere og miljøtrene valpen i den sensitive perioden fra den er ca. 3 uker til ca. 12 uker.

Kilder

Christiansen, Frank. (2000). Learned helplessness – the phenomenon and its implications for training methods in animals. Nord-Trøndelagsforskning

Coppinger, Raymond. (2001). Dogs. A startling New Understanding of Canine Origin, behaviour and evolution. Scribner.

Kleppe, S.L. og Nydal, R. G (2002) Problematferd hos hund i Norge – en oversikt. Del 1. Hundesport 10/2002

Lindsey, Steven R. (1999). Applied dog behaviour and training. Volume two. Etiologi and assessment of behaviour Problems. Iowa State University Press.

Lund, , J.D., Agger, J. F og Vestergaard, K.S. (1996) Reported behaviour problems in pet dogs in Denmark: age distribution and influence of breed and gender. Preventive Veterinary Medicine 28 side 33-48

Overall, Karen. (1997). Clinical behavioural medicine for small animals. Mosby

Rogerson, John. (1997). Canine fears and phobias; a regime for treatment without recourse to drugs. Applied Animal Behavioural Science s. 291 – 297

Rugbjerg, H., Proschowsky, H. F., Ersbøll, A. K. og Lund, J. D. ( 2003) Risk factors associated with interdog aggression and shooting phobias among purebred dogs in Denmark. Preventive Veterinary Medicine 58 side 58-100

Svartdal, Frode og Flaten, Magne Arve. (1998). Læringspsykologi. ad Notam

Walker, Robin. Fisher, John og Neville Peter. 1997. The treatment of phobias in the dog. Applied Animal Behavioural Science s. 275 – 289

- Eller skal vi begynne å slå hverandre i hodet med henvisninger og pagina?

Skrevet

Mentalitet er jo like mangslungent som alt annet innen hundeverdenen - og man finner vel alle mulige varianter her som alle andre steder (var det passe vàgt sagt eller.. hhehehe?).

Dersom man studerer disse mentaltest-spindeldiagrammene som er utarbeidet med grunnlag i svenske mh-tester (de er vel i utgangspunktet utarbeidet med tanke på avlsarbeid innen bruks/tjenestehunder, men kan jo også videreføres til andre raser), så ser man store raseforskjeller mht alle aspektene når det gjelder adferden til hundene. Raser som generelt viser store redsler og dårlig evne til avreaksjon på skremsler har gjerne også dårligere reaksjoner på skudd. Det er imidlertid viktig at man ser rasene som helhet og ikke tenke enkeltindivider ! Jeg har lyst til å trekke fram collie som et skrekkeksempel. MH-tester av collie viser en rase som generelt har store redsler (ikke bare for lyd) og meget dårlig avreaksjon på skudd. Som brukshunder er de som rase ganske udugelige dersom man skal lese diagrammene og de resultatene de har vist på tester i Sverige.

Når det er sagt, så er det jo også opp til enhver å definere hva som er akseptable reaksjoner for sin rase. Selvsagt er det ikke alle raser som trenger å være spesielt skuddfaste liksom, men duverden så deilig det sikkert hadde vært for langt flere hunder å slippe disse redslene...

En del av skuddredslene som kommer til syne hos noen hunder kan derimot helt klart være situasjonsbetinget. Noen hunder er megatøffe i enkelte situasjoner, men pyser i andre. Ta f eks enkelte jakthunder som freaker ut på nyttårsaften - og ved lyder i hverdagen. Under jakt kan de fungere utmerket fordi stressnivået til hunden på jakt er så høyt at det overgår redselen som skuddene medfører - det er ikke dermed sagt at hundene er skuddfaste... men driftene overgår redslene (og i akkurat den situasjoner er det jo dermed ikke noe problem).

En hannhund jeg kjenner gjennomgikk forsvarets mentaltest med kanonbra resultat - og hadde full pott på skuddene også. Denne hunden synes imidlertid at å ligge på fellesdekk med skudd er noe motbydelige greier så DET fikser han altså ikke - men i andre situasjoner er det liksom ikke noe problem. Så dette med skuddfasthet og mentalitet forøvrig er selvfølgelig ikke bare sort/hvitt. Det er derfor disse spindediagrammene fra Genetica er så interessante, fordi de beskriver en trend innen rasen !

Jeg lurer bare på en ting: er ville dyr redd i tordenvær ?

Skrevet

Er ville dyr redde i tordenvær?

Ja, noen er det, andre er det ikke... Men de fleste vil instinktivt "ta sine forholdsregler". Og at populasjoner av ville dyr blir mer eller mindre skuddredde er vel heller ingen hemmelighet... Det skulle tatt seg ut om elgen ikke var det, for eksempel, eller?

Er det dermed sagt at skuddredde elger har store mentale problemer? :D

Selvsagt hadde det beste vært om ingen hunder reagerte på skudd eller raketter - men nå gjør jo enkelte det da, og frågan er (fortsatt ubesvart) - kan noen DOKUMENTERE at skuddredde hunder OGSÅ har ANDRE "problemer"?

Jeg kan ikke se at det er lagt fram noenting som helst som tyder på en slik sammenheng (selv om det gjentas til det kjedsommelige.)

Min påstand er ganske enkel, nei, hunden er hverken gal, aggressiv, farlig, mannevond, ubrukelig eller dum selv om den reagerer på rakettoppskytning på nyttårsaften.

Enkelt og greit.

Skrevet

- Eller skal vi begynne å slå hverandre i hodet med henvisninger og pagina?

Nå viser du bare til en konklusjon av Gry Løberg og ikke hva som står konkret i kildene jeg kom med :D

Ellers så er konklusjonen også hos Gry===>ARV :D

Genetica har satt dette i system og der ser man "bevist" sammenhengen mellom redsel og skudd redde hunder...

Ta storpuddel som et eksempel:

http://www.genetica.se/manuskript/pudel%20stor.pdf

Hvorfor er det vanskelig å akseptere sammenhengen mellom "fobier"?

Skrevet

Så noen her vil da mene at etter lynet slo ned like ved min hund, så vil hans valper også bli redd smell?? Ettersom den "fobien" er arvelig? Synes det er litt rart.

Skrevet

Nå viser du bare til en konklusjon av Gry Løberg og ikke hva som står konkret i kildene jeg kom med :D

Ellers så er konklusjonen også hos Gry===>ARV :D

Genetica har satt dette i system og der ser man "bevist" sammenhengen mellom redsel og skudd redde hunder...

Ta storpuddel som et eksempel:

http://www.genetica.se/manuskript/pudel%20stor.pdf

Hvorfor er det vanskelig å akseptere sammenhengen mellom "fobier"?

- Fordi du ikke har påvist dem. Diagrammet ditt på puddel har heller ikke det - og konklusjonene dine til generelle mentale problemer for alle hunder som er skuddredde henger ikke på greip. Derfor. Det diagrammet viser er ganske enkelt at de hundene som ble testet og som reagerte på skudd også reagerte på andre overaskelser.

- Testen sier også at ingen av de testede hundene hadde uakseptabel atferd - og testen sier heller ingenting om at skuddredsel er ARVELIG, hvilket du har påstått i innlegg etter innlegg her.

Forøvrig konkluderer Gry på BAKGRUNN av det materialet DU henviste til - og hun konkluderte med at arv er EN faktor, og at FLERE ANDRE faktorer er viktige i hvordan hunder reagerer når de blir skremt.

Det hjelper fint lite med tilgjengelig informasjon, hvis du behandler fakta så lemfeldig som du prøver på her... Ikke sant?

Skrevet

Den här diskussionen är väldigt märklig. Finns det verkligen människor som inte förstår att rädslor är ärftliga? Och då även (eller kanske framför allt) skotträdsla. Det är naturligtvis inte säkert att en skotträdd hund ger skotträdda valpar, eller att skottfasta föräldrar garanterat ger skottfasta avkommor. Så enklelt är sällan avel. HD-fria avelsdjur kan mycket väl ge E-höfter, och tvärt om. Ändå hör jag ingen argumentera för att det borde vara fritt fram att avla på hundar med grava HD-fel.

Naturligtvis kan skotträdsla både förvärras och förbättras under hundens liv. Obehagliga upplevelser med skott gör förmodligen hunden räddare, och gradvis tillvänjning kan hjälpa hunden att bli mindre rädd. Man kanske kan tänka sig att varje hund har en viss nedärvd benägenhet för att bli skotträdd, mer eller mindre. En hund med starka anlag för rädsla behöver kanske bara råka ut för skott en gång för att bli rädd för all framtid, en hund med lite av det anlaget behöver kanske få en startpistol avfyrad i örat innan det händer någonting.

Jag rekommenderar läsning av den här artikeln: http://home.swipnet.se/~w-44736/skott.html

Skrevet
Den här diskussionen är väldigt märklig. Finns det verkligen människor som inte förstår att rädslor är ärftliga? Och då även (eller kanske framför allt) skotträdsla. Det är naturligtvis inte säkert att en skotträdd hund ger skotträdda valpar, eller att skottfasta föräldrar garanterat ger skottfasta avkommor. Så enklelt är sällan avel. HD-fria avelsdjur kan mycket väl ge E-höfter, och tvärt om. Ändå hör jag ingen argumentera för att det borde vara fritt fram att avla på hundar med grava HD-fel.

Naturligtvis kan skotträdsla både förvärras och förbättras under hundens liv. Obehagliga upplevelser med skott gör förmodligen hunden räddare, och gradvis tillvänjning kan hjälpa hunden att bli mindre rädd. Man kanske kan tänka sig att varje hund har en viss nedärvd benägenhet för att bli skotträdd, mer eller mindre. En hund med starka anlag för rädsla behöver kanske bara råka ut för skott en gång för att bli rädd för all framtid, en hund med lite av det anlaget behöver kanske få en startpistol avfyrad i örat innan det händer någonting.

Jag rekommenderar läsning av den här artikeln:http://home.swipnet.se/~w-44736/skott.html

- Fanny, det er utrolig hva folk "inte förstår"!

Jeg får kanskje sitere Sundgren som du viser til her, han sier dette om skuddredsel:

ÄRVS SKOTTRÄDSLA

Tillbaka till frågan om skotträdsla är något som nedärvs från föräldradjuren till avkomman. Om det just är rädslan för skott som nedärvs går antagligen att diskutera.

Mer tyder på att det är den försiktiga läggningen som nedärvs, tendensen att genast gå undan eller visa rädsla istället för att plocka fram lite mod och nyfiket söka upp det som var skrämmande...

Så til det JEG ikke forstår:

a) hvorfor hunder som er skuddredde ikke skal kunne brukes i avl

B) hvorfor alle hunder må være skuddfaste

c) at ingen kan dokumentere ARVEGANGEN i "rädsla" - at det finnes tendenser innen raser og blodslinjer er vel ingen stor nyhet - men driver du med hundeoppdrett skal det mer til enn antagelser for dem som skal påberope seg å ha svaret på arvelighet.

HD er et av mange omstridte temaer, der årtiers intens oppfølging og røntging ikke har gitt noen forbedring, ganske enkelt fordi sykdommen bare antas å ha 25-50% arvbarhet.

Så - hvor arvelig er skuddredsel?

Skrevet

Så valper etter min hund før han ble redd smell, altså før juli 2000 arvet det ikke, men alle valper etter han etter juli 2000 arver det? Det blir for dumt. Det er mange hunder hvor en bestemt hendelse gjorde dem redde. Det har jeg vanskelig å tro at har noe med arv å gjøre.

Skrevet
Så valper etter min hund før han ble redd smell' date=' altså før juli 2000 arvet det ikke, men alle valper etter han etter juli 2000 arver det? Det blir for dumt. Det er mange hunder hvor en bestemt hendelse gjorde dem redde. Det har jeg vanskelig å tro at har noe med arv å gjøre.[/quote']

Läs mitt tidigare inlägg en gång till... Tror att du missade lite där... Tex:

"Naturligtvis kan skotträdsla både förvärras och förbättras under hundens liv. Obehagliga upplevelser med skott gör förmodligen hunden räddare, och gradvis tillvänjning kan hjälpa hunden att bli mindre rädd. Man kanske kan tänka sig att varje hund har en viss nedärvd benägenhet för att bli skotträdd, mer eller mindre. En hund med starka anlag för rädsla behöver kanske bara råka ut för skott en gång för att bli rädd för all framtid, en hund med lite av det anlaget behöver kanske få en startpistol avfyrad i örat innan det händer någonting."

Skrevet

Jeg missade ikke det der nei. Det som står er at redselen kan forverres. Han var ikke redd i det hele tatt før denne ene episoden. Og det der med sterkt anlegg for å bli redd har jeg heller ikke trua på da han har vært borti mye i løpet av sitt liv som ville skremme mange, uten å bli redd.

Ble redd for lyn selv jeg, den gangen han ble redd for smell.

Skrevet

a) hvorfor hunder som er skuddredde ikke skal kunne brukes i avl

Därför att rädslor är starkt nedärvbara.

B) hvorfor alle hunder må være skuddfaste

Därför att skotträdsla är plågsamt både för hund och ägare

c) at ingen kan dokumentere ARVEGANGEN i "rädsla" - at det finnes tendenser innen raser og blodslinjer er vel ingen stor nyhet - men driver du med hundeoppdrett skal det mer til enn antagelser for dem som skal påberope seg å ha svaret på arvelighet.

HD er et av mange omstridte temaer, der årtiers intens oppfølging og røntging ikke har gitt noen forbedring, ganske enkelt fordi sykdommen bare antas å ha 25-50% arvbarhet.

Menar du att det är okej att avla på hundar med grava höftledsfel bara för att arvsgången inte är känd? Om avel vore enkelt hade alla hundar varit perfekta, men så är det inte. Vi måste ta beslut i aveln utan att vara säkra på arvsgången. Vi kan med stor säkerhet veta att rädslor nedärvs, även om vi inte vet hur, och det gör det ju ännu viktigare att utesluta hundar med stora rädslor ur aveln.

Skrevet

Poenget her må vel være at JA, det finnes individer som er redd nyttårsraketter men som ikke har andre kjente fobier. Noen her vil av en eller annen grunn nekte å godta det, men det får så være.

Når det gjelder avl, blir jo spørsmålet da (som for HD, som har vært trukket fram her): Skal man la være å avle på en ellers utmerket hund fordi den er redd nyttårsraketter? (Etter min mening: Nei, ikke nødvendigvis)

Skrevet

"Arvegraden" til en egenskap beregnes på grunnlag av formelen:

Arvelige forskjeller/(Arvelige forskjeller+Andre forskjeller (dvs miljø))

Hos våre hunder der selv genetisk nær beslektede dyr (feks kullsøsken) vokser opp i ulike hjem med ulike miljøpåvirkninger, så vil miljødelen i formelen påvirke mye, og dermed redusere den beregnede arvegraden.

Men likevel er en av de viktigste faktorene for å kunne beregne arvegraden til en egenskap at vi har gode målemetoder. Nettopp dette gjør det så mye enklere å få avlsmessige fremgang for eksteriøre egenskaper enn for atferd. Vi har ikke gode nok målemetoder for atferd. Det samme gjelder arvegraden for HD - det er ikke lett å standardisere miljøet (foring, mosjon etc) for et stort nok antall hunder og målemetodene kan forbedres.

Dermed kan det godt være slik at visse egenskaper har en høy arvegrad, men at denne vanskelig lar seg beregne av overnevnte årsaker.

Når det gjelder målinger av atferdsmessige egenskaper, så viser faktisk redsler en arvegrad på over 50% i følge studier av schäferhunders MH (Mentalbeskrivning Hund i Sverige), og er dermed den egenskapen med høyest arvegrad.

Når så mange siterer Sundgren her, så kan jeg vel slenge meg med på lasset:

"Den höga ärftlighetsgraden för rädslereaktionerna innebär också avsevärda risker, framhöll Sundgren.

- Om stark rädsla nonchaleras i aveln till förmån för exteriöra förtjänster så riskerar man att rädslan sprider sig i hela stammen. Den risken ökar naturligtvis om rädda hundar dessutom överanvänds i avel."

Skrevet
"Arvegraden" til en egenskap beregnes på grunnlag av formelen:

Arvelige forskjeller/(Arvelige forskjeller+Andre forskjeller (dvs miljø))

Hos våre hunder der selv genetisk nær beslektede dyr (feks kullsøsken) vokser opp i ulike hjem med ulike miljøpåvirkninger, så vil miljødelen i formelen påvirke mye, og dermed redusere den beregnede arvegraden.

Men likevel er en av de viktigste faktorene for å kunne beregne arvegraden til en egenskap at vi har gode målemetoder. Nettopp dette gjør det så mye enklere å få avlsmessige fremgang for eksteriøre egenskaper enn for atferd. Vi har ikke gode nok målemetoder for atferd. Det samme gjelder arvegraden for HD - det er ikke lett å standardisere miljøet (foring, mosjon etc) for et stort nok antall hunder og målemetodene kan forbedres.

Dermed kan det godt være slik at visse egenskaper har en høy arvegrad, men at denne vanskelig lar seg beregne av overnevnte årsaker.

Når det gjelder målinger av atferdsmessige egenskaper, så viser faktisk redsler en arvegrad på over 50% i følge studier av schäferhunders MH (Mentalbeskrivning Hund i Sverige), og er dermed den egenskapen med høyest arvegrad.

Når så mange siterer Sundgren her, så kan jeg vel slenge meg med på lasset:

"Den höga ärftlighetsgraden för rädslereaktionerna innebär också avsevärda risker, framhöll Sundgren.

- Om stark rädsla nonchaleras i aveln till förmån för exteriöra förtjänster så riskerar man att rädslan sprider sig i hela stammen. Den risken ökar naturligtvis om rädda hundar dessutom överanvänds i avel."

- Og "problemet" med å ta hensyn til "skuddredsel" i avlsarbeidet er at:

1) For veldig mange raser og hundeeiere OG hunder er dette bare målbart 1 dag i året, DERSOM man bor på et sted med nyttårsraketter. Som veldig mange her forsøker å forklare så har de velfungerende, normaltreagerende og avreagerende hunder som er helt normale (til tross for kurven til Sundgren, da) i ALLE andre sammenhenger.

2) Det er - merkelig nok - de færreste raser som gjennomgår mentalprov o.l. for å få godkjente avlshunder - og det er fremdeles de færreste raser som må være skuddfaste i jobben sin. De fleste av oss omgås ikke skytevåpen, bomber og raketter til daglig, og selv om hunder (som barn og andre folk) blir redde når nyttårsrakettene suser 10 cm over hodet på dem så betyr ikke det (erfaringsmessig!) at hunden ellers ikke fungerer...

- Merk også at Sundgrens diagram på storpudler viser reaksjon i forhold til NORMEN, den sier ingenting om hva vi SKAL FORVENTE AV HUNDER, men konkluderer likevel med at ALLE reagerte ADEKVAT, selv om det fantes utslag på noen av testene...

3) Dersom det ikke er enkelt å standardisere miljøet for måling av HD, hvordan skal det være det for faktoren "redsel"? - Som ekspertene

ganske riktig påpeker, redsel er en naturlig og viktig egenskap for dyrs overlevelsesmuligheter, og det er hvordan VI fortolker utrykkene for dem (og påvirker valpen og unghunden i oppveksten) som langt på vei vil avgjøre om vi "synes" hunden er "for redd"...

Dessuten, hvis skuddredsel = generell redsel, hvorfor er det da en egen post på testprogrammet? Det enkleste måtte jo bare vært å smelle av et skudd over hodet på bikkja og konkludere med at den er redd (alternativt ikke redd), og ferdig med det? Eller er det ikke så enkelt som dere vil ha det til like vel...?

Skrevet

Genetica har satt dette i system og der ser man "bevist" sammenhengen mellom redsel og skudd redde hunder...

Ta storpuddel som et eksempel:

http://www.genetica.se/manuskript/pudel%20stor.pdf

Hvorfor er det vanskelig å akseptere sammenhengen mellom "fobier"?

Ved hjelp av Genetica kan du "bevise" akkurat det motsatte ved å poste noen andre rasediagrammer, for eksempel:

Samojed:

http://www.genetica.se/manuskript/samojedhund.pdf

Bull terrier:

http://www.genetica.se/manuskript/bullterrier.pdf

Soft Coated Wheaten Terrier:

http://www.genetica.se/manuskript/softcoated.pdf

Alle raser med skuddreaksjon over gjennomsnittet (for brukshundraser vel å merke), men samsvarende med - eller mest under - gjennomsnittet når det gjelder andre "rädsla"-reaksjoner.

Skrevet
[

Eller er det ikke så enkelt som dere vil ha det til like vel...?

-Ifølge et gammelt kompendie(instruktør/dommerutdanning) fra Statens hundeskole i Skellefteå, opererers det med en arbarhetsfaktor på 0,4-0,5 for skuddberørthet /redsel----> Noe som sier at det er VESENTLIG arvbart.

Klart alle tester/ målinger har feil, og det er ikke nødvendigvis enkelt...

Men er det hvis man tenker på det så merkelig at ulike typer redsler , fobier og overfølsomhet eller dårlig avreagering henger sammen med arv/avl?

Ser men på kull som testes...eller genrasjoner hunder så ser man at redsel, skuddberørthet eller " dårlige nerver" henger på linjene.

Dette var det siste fra meg her.

Skrevet

kan fremdeles ikke se at noen av avkommen til min forrige hannhund er skuddredde og heller ikke hans datters avkom reagerte noe på nyttårsaften, har nå snakket med de som har disse valpene hennes og alle sa at valpene var helt rolige og ikke var noe redd, så at en hund reagerer på skudd og smell kan godt ha fått lært dette av sine eiere og trenger ikke å være født med det.

så hvor arvelig det er kan nokk diskuteres.

og en ting, gammle hannhunden vår var redd for alt som helt skudd fyrverkeri sprenging og torden(ingen av hans avkom er det).

Skrevet

-Ifølge et gammelt kompendie(instruktør/dommerutdanning) fra Statens hundeskole i Skellefteå, opererers det med en arbarhetsfaktor på 0,4-0,5 for skuddberørthet /redsel----> Noe som sier at det er VESENTLIG arvbart.

Klart alle tester/ målinger har feil, og det er ikke nødvendigvis enkelt...

Men er det hvis man tenker på det så merkelig at ulike typer redsler , fobier og overfølsomhet eller dårlig avreagering henger sammen med arv/avl?

Ser men på kull som testes...eller genrasjoner hunder så ser man at redsel, skuddberørthet eller " dårlige nerver" henger på linjene.

Dette var det siste fra meg her.

Skrivefeil :) På kompendiet står det "Arméns hundskola i Sollefteå" ikke som jeg "skriveleifet" over.

over og ut.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...