Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg valgte å sende BV til felleskremering,å opplever faktisk at folk syns det er kaldt og råhjertet.

For min del, er minnene viktigere enn noe annet. Jeg har masse bilder, masse minner, masse sløyfer osv jeg kan holde fast ved. Jeg har bestilt et forstørret bilde av henne, å kommer til å lage en form for minnevegg til henne med hennes sløyfer, og en jumper jeg kjøpte i forbindelse med europavinner utstillingen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med en urne...
Med de andre hundene blir det nok annerledes, BV var syk, var aldri på ordentlig tur, å den mest aktuelle plassen å spre en eventuell aske ville vært i hagen, å det ville for meg blitt creepy, så felleskremering her, å minnevegg til å minnes henne.

Aller helst skulle jeg hatt henne levende med hjem igjen :cry:

  • Like 1
  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har ingen relasjon til hundens kropp når den er død, derfor ser jeg heller ikke på det som ufølsomt. Det som gjorde -den- hunden så spesiell og gjorde at jeg var glad i den er borte, så hva som

Det som er ufølsomt er å fortelle andre hvordan de skal sørge eller hva som er "riktig" når det kommer til før, under eller etter man lar sin gode venn få sovne inn. Jeg personlig har valgt separat

Her blir alle hundene sendt til felles kremering. Nirm var eneste jeg vurderte i et lite sekund å ta med hjem igjen før han ble syk og avlivet, men da den dagen kom, så var det ikke snakk om noe annet

Skrevet
Jeg sitter i en diskusjon på facebook om hva folk gjør med hundene sine når de er døde. De fleste sier at de har begravet hunden sin i hagen eller at de har den kremert og i urne eller strødd asken ett eller annet sted.

Til nå er jeg den eneste som har latt hunden være igjen hos veterinæren etter avlivning, og har følelsen av at folk syns dette er ufølsomt og kaldt. Men i mine øyne er ikke hunder mer uansett, bare en tom kropp, og alene- kremasjon kostet endel og å ta med seg den døde hunden igjen bydde meg helt imot (var også store, tunge hunder).

Hva har dere gjort?

Jeg sender dem til felles kremering. Hadde det vært en liten hund så kunne jeg kanskje begravet den i hagen, men noen urne vil jeg ikke ha tilbake.

Jeg har jobbet på dyreklinikk, og det er en del hundeiere som velger å få urne tilbake(veldig få katteeiere derimot), men der jeg har jobbet så er det et absolutt flertall som sender dem til felles kremering.

Skrevet
Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil.

Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Det stemmer det, jeg trodde ikke det var lov uansett, men det kan godt hende det er lov med et dypt nok hull.

Sjølvsagt kan ein ikkje berre grave ned kadaver rundtomkring, dette er det jo veldig strenge reglar på. Eg forstår ikkje at folk finn på slikt, særleg ikkje i tettbygd strok. Galskap.

Ut over det, synst eg ikkje det verkar ufølsomt å leggje frå seg hunden når han er død. Som mange har sagt, det er jo dei levande minnene vi vil ha. På den andre siden forstår eg godt at det kan vere viktig for nokon å få med seg urna og gje hunden ein gravferd. Kva gruppe eg sjølv er i, veit eg ikkje, då vår første hund framleis lever, og vår første katt forsvann, slik at vi uansett ikkje fekk noko val.

Skrevet

Første hunden min sendte jeg til separat kremering. Kommer ikke til å gjøre det igjen. Føltes helt feil å hente ut pakken på postkontoret. Siden har urna vært med meg på flyttelass etter flyttelass og det føles feil å både stue den vekk og å ha den utstilt.

Skrevet

En jeg kjenner måtte velge felles kremering på grunn av økonomi for en god del år siden. Hun tar det opp som tema av og til, og det tror jeg kommer ene og alene av noen andre sine stikk av noen negative kommentarer har fått god grobunn den gang.

Hva folk velger får være opp til hver enkelt, og ingenting er bedre eller verre enn det andre. Det at folk våger seg utpå med upassende kommentarer på et slikt sårt tema synes jeg er direkte ufint gjort.

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg har bestandig valgt felles kremering for mine hunder fordi det har føltes mest naturlig for meg i den situasjonen. Nå har jeg mistet to hunder på ni måneder. Den første ble gravlagt i hagen uten kremering, det skulle jeg gjerne ha gjort med nr 2 også, men pga telen var det uaktuellt. Det var heller ikke særlig fristende og ha hunden i fryseren til snøen gikk, så vi valgte seperat kremering for første gang. Pappesken med asken skal graves ned ved siden av bestevennen. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv for noen år siden, men jeg tror det er flere grunner til at dette var viktig for meg nå. Det første er at jeg skal aldri flytte herfra og det andre er at begge disse hundene døde hjemme på gården, ikke på et veterinærkontor som de jeg har hatt tidligere, har gjort, så det føles helt riktig at de skal hjem igjen og gravlegges her.

Skrevet

Huff. Ser ikke for meg et liv uten de hundene jeg har nå. Er en mulighet for at jeg tar dem med hjem og begraver dem, eventuelt sender dem til kremering. Er barna mine, disse her to. Avlivet den ene katten min for to år siden. Han ble 11 år, mener jeg. Det var helt grusomt, men på grunn av telen tok jeg ham ikke med meg. Han ble sendt til krematoriet og jeg så ham aldri mer. Nydeligste rød- pusen min. Hundene er så tilstede i livet mitt og en såpass inngrodd del av meg selv at det å miste dem hadde betydd et stort tap for meg. Jeg vet det er noe annet å avlive en gammel, syk hund enn det er å avlive en ung hund, men sorgen vet jeg at jeg kommer til å kjenne i kropp og sjel. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere i den situasjonen, men jeg håper jeg tar dem med meg hjem. I kremert tilstand slik at jeg føler de er med meg hvor enn jeg går.

Edit: rettet litt skrivefeil.

Skrevet

Jeg avlivet min første hund for litt over to år siden. Og avlivet min katt et halvt år etter det. Begge gangene satt jeg med dem til de hadde sovnet av første sprøyten , deretter gikk jeg ut. Når de sover tungt av første sprøyten, så trenger de ikke meg mer. Og jeg, rent personlig, ønsker ikke å tilbringe mye tid med en død kropp og ha de minnene i hodet. For meg vil jeg ha de levende minnene. Derfor kunne jeg aldri tenkt meg å få urne eller kropp med hjem. Selv om jeg synes det er vondt å tenke på hva som skjer når jeg går fra dyrlegekontoret, så vil en urne eller en gravplass bare minne meg om døden. Bildene minner meg om livet.

Men det er min personlige mening for meg og mine dyr. Hva andre gjør med sine legger ikke jeg meg oppi.

Skrevet

Personlig hadde jeg aldri klart å ha en urne med aske i. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjøre med den, og hadde ikke likt tanken på å ha den i huset. Jeg valgte felleskremering på Ikke. Både jeg og Anders satt der til siste stund. Det var en helt forjævlig opplevelse, men veterinæren var kjempeflink og ga oss god tid og masse trøst. Jeg satt den første sprøyten på henne selv, ettersom hun ikke likte å bli håndtert av fremmede. På den måten slapp hun å være redd i sine siste minutter... :(

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en elghund som stod og ulte ved døra hvis det var løpetisper innen en mils radius (satt på spissen), og en annen elghund som ikke brydde seg i det hele tatt, så det er nok i alle fall til en viss grad individbetinget. Ellers har jeg bare hatt relativt små hunder (6-8 kg), men det har kun vært tisper, og de har vært veldig enkle mtp. løpetid (lite blod, ikke noe særlig hormonpåvirking mentalt utover at det skal markeres hver 5. meter på tur). simira nevner livmorbetennelse, jeg vet ikke om det er mer vanlig på småraser, men min forrige hund fikk i alle fall det. Men skal man ikke drive med avl eller andre raserelaterte aktiviteter er det jo ikke verre enn at man kastrerer.
    • Hvordan er rasene hunden er blanding av? Og ikke minst foreldrene? Det er jo ulempen med blanding, det er vanskelig å gjøre grundig research, men foreldrene og evt. tidligere kull kan jo gi indikasjoner. Hvis det er bevisst blandingsavl så ville jeg uansett håpet at de ikke ville avlet på en hannhund som er slik, men samtidig så ville de da kanskje ikke avlet på blanding heller, om de var opptatte av genetikk. Jeg kan ikke veldig mye om miniatyrhunder, jeg har kjent et par hannhunder som var slik du beskriver, og et par som er helt greie. Når det er sagt er jo tispene også "kjent" for mer gneldring og innbilte svangerskap og livmorbetennelse, så man velger jo litt sine onder. 
    • Hei! Jeg er helt ny i liten-hund-verden. Har tidligere hatt springer spaniel, boxer og schæfer, men skal nå få en liten blandingsrase.  Jeg er så usikker på valget av hannhund eller tispe! Personlig har jeg ikke en sterk preferanse, har hatt to tisper og en hannhund, og heller nok kanskje mer mot hannhunder. Men jeg hører fra mange med små hunder at hanner kan være veldig vanskelig å få stuerene, at de markerer inne og at de er så stressa rundt løpetid i nabolaget feks at de står og uler ved døra osv. Dette er ikke noe jeg har vært borti med store raser, verken min egen eller venner sine (vært aktiv i NRH og NBF-miljø i 15 år, så vært borti en del forskjellige raser) i det hele tatt, så er det en typisk type atferd for små hunder, eller er det mer individbetinget? Vi legger så klart til rette for rotrening og passe aktivitetsnivå osv osv.  Hadde vært fint å høre noe annet enn skrekkhistorier om små hunder, for akkurat nå lener jeg veldig mot tispe.
    • Vi har hittil foret vår valp på 13 uker med fire måltider om dagen og har planer om å gå ned til tre måltider om dagen. Ved fire måltider ga vi frokost ca 07-07.30, lunsj 12, middag 16 og kveldsmat 19.30.  hvilke tidspunkter forer dere valpene deres og hva har fungert for dere?
    • Hei @Betan, min erfaring strekker seg fra 2002 da jeg fikk min første bull-hund. Min første ambull ble født i 2007 og jeg har hatt mange verv i det norske raseklubbens styre, nå sitter jeg i den svenske klubbens styre. Jeg har som oftest hunder i par og jeg er utdannet innefor atferd men også jobbet som hundetrener i mange år. Nå for tiden konkurerer jeg med min ambull-tispe. Vi er i kl 3 i RL f.eks og har flere sporprøver bak oss, tatt i Sverige. Så erfaringen strekker seg fra egne hunder til mange av norges og sveriges ambuller. Holder det?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...