Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er en rase?


Mari
 Share

Recommended Posts

Hvilke kriterier må innfris for at en gruppe hunder kan kalles en rase?

Er det lukkede stambøker? Isåfall, over hvor lang tid? Er det et spesielt register, isåfall, hvorfor akkurat det registeret? Er det egenskaper (fysiske/mentale)? Utseende?

Føler du at det er større forskjeller innad i rasene enn mellom de?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er en rase en som er godkjent av FCI. Om det er åpen eller lukket stambok, eller hvor lenge den har vært sånn, spiller ingen større rolle for min del.

For folk som er medlem av andre organisasjoner vil en "rase" kunne være forskjellig - f.eks. en del amerikanske organisasjoner som godtar yorkie- og cockapooer og sånn...

Forskjellen innad i en rase kan absolutt være større enn forskjellen mellom to raser. Det fines mange "søskenraser" som er veldig like hverandre (både fordi de kanskje har samme opphav, eller simpelthen bare er avlet for å være like).

Engelsk toy terrier, manchester terrier og black/tan dvergpincher er eksempel på raser som er veldig visuelt like, og selv om de så absolutt skal ha tydelige forkjellige eksteriøre trekk. Så vil jeg tro at dårlig avl enkelt kan få de til å "ligne hverandre".

Det samme med bichon havanaise og coton de tulear - coton skal ha en karakteristisk rygglinje - mangler den så er den klart lik havanaisen og motsatt. Man kan da selvsagt også mistenke parring mellom dem...

MEN jeg synes likevel det kan være feil å karakterisere alle hunder som ikke har en godkjent FCI-status som blandinger... Det finnes flertallet hundetyper som har vært renavlet i generasjon etter generasjon, selv om ikke noen har giddet å ta de inn til FCI for vurdering. Og da blir "rase" plutselig litt vanskeligere å definere sånn 100%..

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er rase der man har en gruppe med individer som har karakteristiske likheter og egenskaper, som også vil videreføre disse egenskapene/likhetene ved avl..

Feks jeg mener at labradoodle er ikke en rase fordi man ikke kan si for sikkert hvordan avkommene er.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En rase for meg er en gruppe individer som er såpass homogene at man kan forutsi sånn noen lunde hva man får i neste generasjon, både når det kommer til eksteriør, mentalitet og arbeidsegenskaper. At FCI har godkjent den enda, er ikke et must for meg, da det er flere raser som er bl.a. godkjent av nasjonale kennelklubber, før de blir FCI godkjent. Alle raser har jo vært der en eller annen gang. Altså ventet på en FCI godkjenning.

Lukket stambok er ikke et krav for meg heller, da bl.a. mudien har åpen stambok i Ungarn enda, men likevel FCI godkjent (ergo er ikke lukket stambok heller et krav for FCI).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Working Kelpie er å annse som en rase med lukket stambok. Den har ingen rasestandard utover arbeidsegenskaper og en beskrivelse av at de skal ha 4 bein o.l.

Den er ikke godkjent av FCI og kommer aldri til å bli det. Men jeg annser det likefullt som en rase og de fleste land (feks NKK/DKK/SKK) registrerer det i sin kennel klubb sine registere og utleverer stamtavler.

De vil aldri kunne stilles da opphavslandet IKKE ønsker å få den FCI godkjent for å fjerne fokus fra gjeting som hovedegenskap.

Når man leser hvilken krav enkelte har her, så er dette ingen rase :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amerikansk pit bull terrier har stambøker som strekker seg flere århundre bakover, men de er ikke FCI godkjent. Det er helt utvilsomt en rase.

Homogenitet (er det et ord?). Hva med schäfer? En godt avlet bruksschäfer kan se helt annerledes ut enn en godt avlet utstillingsschäfer. Eller med border collie, der er det mye mangfold. Samme med amerikansk bulldog, de kan være så forskjellige at det er helt vilt, men det er (iallfall for meg) fortsatt en rase.

Det er jammen ikke lett å skulle kategorisere/være kategorisk. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amerikansk pit bull terrier og hvor forskjellige de kan være. Begge er champions.

Eddie

682202.jpg

gaffslimitededition.jpg

Soleil

SoleilSide.jpg

soleilWin.jpg

(den øverste hunden er for øvrig både en amstaff og en pit bull, sånn for å føkke enda mer med rasebegrepet :D )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er en rase en noenlunde homogen type hund som har oppstått gjennom planlagt, dokumentert og målrettet avl på en tilstrekkelig gruppe individer gjennom flere generasjoner (avlsprogrammer).

Forskning støtter at det er større individuelle forskjeller innad i en gruppe (rase) enn det er på tvers av rasene, men for at man skal kunne kalle det en rase bør det etter mitt syn være mulig å forutsi en viss konsentrasjon av korrelaterte egenskaper/attributter innad i gruppen for at den skal fremstå som en rase. Dog vil nok det genetiske/biologiske slektskapet telle mer enn resultatet - men hvis det blir for mye hummer og kanari vil jeg vel helle mot å tenke at det er et feilslått avlsprogram.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er kravene, da? For at det skal være enten en amstaff eller en pitbull eller begge deler?

Alle amstaffer er i bunn og grunn pit buller, da amstaffen ikke har andre raser i seg enn pit bull.

Men på registeringspapirer (to hovedstambokførere i hjemlandet) så kan noen amstaffer (American Kennel Club) også registreres som pit buller (United Kennel Club), mens pit buller fra (UKC eller andre organisasjoner) kan ikke registreres som amstaffer uten at de alltid har blitt registrert som amstaff.

Det er i bunn og grunn samme rase spør du meg, de har bare tatt forskjellige retninger. Men det er ikke alle amstaff-folk som er enig med meg. Ikke alle pit bull folk heller for den saks skyld. :ahappy:

For meg er en rase en noenlunde homogen type hund som har oppstått gjennom planlagt, dokumentert og målrettet avl på en tilstrekkelig gruppe individer gjennom flere generasjoner (avlsprogrammer).

Forskning støtter at det er større individuelle forskjeller innad i en gruppe (rase) enn det er på tvers av rasene, men for at man skal kunne kalle det en rase bør det etter mitt syn være mulig å forutsi en viss konsentrasjon av korrelaterte egenskaper/attributter innad i gruppen for at den skal fremstå som en rase. Dog vil nok det genetiske/biologiske slektskapet telle mer enn resultatet - men hvis det blir for mye hummer og kanari vil jeg vel helle mot å tenke at det er et feilslått avlsprogram.

Det er interessant, for da kan man vel kanskje begynne å kalle hundetyper for raser? Noen av sauegjeterene f.eks. Eller tjenestehunder, som f.eks schäfer og malinois, som jo har en viss konsentrasjon av korrelaterte egenskaper og forutsigbarhet av disse. Jeg har inntrykk av at det er flere likheter mellom en bruksmalle og en bruksschäfer enn mellom en bruksschäfer og en utstillingsschäfer.

Jeg har lest en definisjon hvor man kan regnes som raseren hvis hundene i seks generasjoner bakover også er raserene.

Ja, da har vi jammen mange flere raser enn de fleste vil åpne for tror jeg. For du sier ingen innblandinger i løpet av seks generasjoner tilbake, men før det kan det være litt ymse her og der?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, da har vi jammen mange flere raser enn de fleste vil åpne for tror jeg. For du sier ingen innblandinger i løpet av seks generasjoner tilbake, men før det kan det være litt ymse her og der?

Det var hva jeg leste, ja. Det sto enten i hundesport eller et medlemsblad fra en raseklubb, jeg husker ikke lenger hvor jeg leste det.

La oss ta flere av de nye designrasene (labradoodle, goldenpoo osv) - hvor mange generasjoner bakover har de parret den blandingen før de kalte den for en rase?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

La oss ta flere av de nye designrasene (labradoodle, goldenpoo osv) - hvor mange generasjoner bakover har de parret den blandingen før de kalte den for en rase?

Jeg vet ikke. Men om det finnes en som kan si minst 6, så har de kanskje helt rett når de kaller det en rase?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Amerikansk pit bull terrier har stambøker som strekker seg flere århundre bakover, men de er ikke FCI godkjent. Det er helt utvilsomt en rase.

Homogenitet (er det et ord?). Hva med schäfer? En godt avlet bruksschäfer kan se helt annerledes ut enn en godt avlet utstillingsschäfer. Eller med border collie, der er det mye mangfold. Samme med amerikansk bulldog, de kan være så forskjellige at det er helt vilt, men det er (iallfall for meg) fortsatt en rase.

Det er jammen ikke lett å skulle kategorisere/være kategorisk. :)

Ja på BC er det store variasjoner i det eksteriøret, men homogeniteten ligger i interiøret. De er gjennom generasjoner avlet for ett fomål- gjetingens forfinede kunst. Og da spiller det liten rolle om øret er opp eller ned, om pelsen er lang eller kort eller om beina er kraftige eller små så lenge jobben blir gjort. ISDS som er " det orginale" bcregisteret har jo ikke engang en rasestandard for utseende, kun en standard opp mot bruksegenskapene. Man kan få registrert hunder uten stamtavle via en arbeidsprøve som beviser at hunden er en bc i kraft av sitt arbeid og ikke sin herkomst, så jeg antar at det betyr at stambøkene fortsatt i en viss grad er åpne? FCI har laget en standard for bc, men som mange gjeterfolk (også her i landet) ikke vil anerkjenne, da de er redde for at dette går på bekostning av hundens egenskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja på BC er det store variasjoner i det eksteriøret, men homogeniteten ligger i interiøret. De er gjennom generasjoner avlet for ett fomål- gjetingens forfinede kunst. Og da spiller det liten rolle om øret er opp eller ned, om pelsen er lang eller kort eller om beina er kraftige eller små så lenge jobben blir gjort. ISDS som er " det orginale" bcregisteret har jo ikke engang en rasestandard for utseende, kun en standard opp mot bruksegenskapene. Man kan få registrert hunder uten stamtavle via en arbeidsprøve som beviser at hunden er en bc i kraft av sitt arbeid og ikke sin herkomst, så jeg antar at det betyr at stambøkene fortsatt i en viss grad er åpne? FCI har laget en standard for bc, men som mange gjeterfolk (også her i landet) ikke vil anerkjenne, da de er redde for at dette går på bekostning av hundens egenskaper.

Dette er råkult og gjør rasebegrepet enda vanskeligere. :) Så i prinsippet kan en hund være både en puddel og en bc, så lenge den gjeter bra og riktig.

Det du skriver betyr absolutt at stambøkene er åpne. Jeg tror jeg aldri har lest om så åpne stambøker før. Kult.

Det er artig å tenke på hvor vanskelig det er å definere en rase, mens vi (les hundenerder) samtidig legger så enormt mye verdi og følelser i begrepet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...