Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?


Recommended Posts

Skrevet
Det har blitt mye mer åpenhet om kjønnsskifte og transkjønnethet i de siste årene og det strømmer på med folk som tenker "endelig er også VI godtatt". Det jeg ikke skjønner er hvorfor det ikke finnes fler som jobber med bytte av kjønn i Norge. Min venn gikk til legen med dette for ca et år siden og skulle bli videresendt til psykolog og hele pakken der. Ett år senere og utallige purringer fra legen og risiko for tap av liv har vedkommende ikke hørt et kvekk fra psykolog annet en at han er på venteliste. Jeg vet at det er fler saker nå en før, men det må da være mer en èn person som jobber med slikt her i Norge?

Ellers så kan jeg jo ta opp at det i fjor sommer (juni - juli) var en 16 - 17 år gammel MTF som kom ut av skapet på bloggen sin. BÆM, BÆM media all over the place. Ikke noe negativt for det, men allerede i OKTOBER har vedkommende vært 3 ganger til psykolog 1 gang til sexolog og brev til rikshospitalet for diagnosesetting. Må man virkelig til media for å få sving i sakene? Er det virkelig slik systemet fungerer?

Om man skal ha behandlingen dekket av staten, så er det kun et sted å få den i Norge ja. Det er flere leger som diagnoserer og gir ut hormoner for det, selv om de egentlig ikke skal gjøre det. Da må man i nesten alle tilfeller operere seg utenlands og dekke det selv, og det koster noen kroner. Jeg ikke helt sikker hvordan det blir med nytt personnummer i de tilfellene.

Dessverre fungerer helsenorge litt slik at dersom du roper høyt, får du tidligere behandling. Så det beste rådet du kan gi venninnen din, er å være aktiv i forhold til de hele tiden. Samt å gå til samtaler hos egen psykolog. Fortsett å purre rett og slett.

Det er synd at så mange blir gående og vente lenge, for både liv og livskvalitet går tapt.

Men det er jo noen som har bestemt at man ikke juridisk har byttet kjønn før man fjerner evnen til å reprodusere sant? Nå skal jeg ikke påberope meg all mulig kunnskap om emnet men jeg minnes å huske at det var en flere år lang prosess for ei tidligere venninne av meg. Jeg ante faktisk ikke at hun var juridisk sett mann hele den tiden.

Når det står mann på førerkort, pass etc og du på alle måter - bortsett fra en høyest privat en - er kvinne så åpner det for en god del belastende situasjoner vil jeg tro.

Og jeg forstår godt at eventuelle lesbiske eller homofile stranskjønnede vil beholde evnen til å reprodusere. Kjønnsidentitet er så mye mer enn det i mellom beina.

Det er vel mer at man må fjerne de reprodusive organene. Ikke evnen til å reprodusere. Den forsvinner forholdsvis raskt, og permanent sterilitet kan komme allerede etter 6 månder på østrogen, antakelig kortere på testosteron (testosteron er et mye "hardere" hormon).

Så uansett hvilken fil man er, så er eneste måten å kunne få egne biologiske barn på for oss, å fryse ned kjønnsceller, eller få de før prosessen starter.

  • Svar 203
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg jobbet på Potta i mange år, jeg er vant med å ha hele spekteret rundt meg som den naturligste ting i verden. Også transeksuelle både pre og post kjønnsskifte. Jeg er selv bifil, og med unntak av m

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte. Nei, jeg trur de færreste har en sånn reaksjon, men

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting. Har m

Skrevet
Siden jeg tydeligvis er dårlig på å formulere meg så linker jeg heller til en artikkel om emnet fra forskning.no.

http://www.forskning.no/artikler/2013/januar/346799

Jeg mener at et faktisk kjønnskifte har funnet sted lenge før inngrepet.

Jeg har tydeligvis tungt for det, antageligvis fordi jeg ikke klarer å sette meg inn i problematikken du skisserer. Det er snakk om tvangssterilisering, i følge deg, sant? Og du nevnte at man ikke skulle bli tvunget til å frasi seg muligheten til å reprodusere? Jeg skjønner ikke helt hva reproduksjon har med saken å gjøre?

Som Nirm skriver, så er man som regel allerede steril før man blir sterilisert, fordi man står på hormoner. Hormonbehandling er ganske nødvendig for en mann i en damekropp eller en dame i en mannekropp, så å reprodusere er vel uansett ikke et tema? Når det ropes opp hvor usunt det er med parabener for fostre, så kan jeg ikke tenke meg at full hormonbehandling er noe sjakktrekk om man ønsker å reprodusere, ergo er det en mulighet en transseksuell ikke har, fra den dagen de velger å stå på hormonbehandling.

Videre tenker jeg at hvis man virkelig mener at man er f.eks en mann i en damekropp, så er man vel ikke spesielt interessert i å slutte på testosteron-behandling for å kunne bli gravid? Eller omvendt, selvsagt, ei dame i en mannskropp vil neppe slutte å ta østrogen for å kunne bli far. Så er det da egentlig snakk om "tvangssterilisering"? Det er jo et valg en transseksuell tar lenge før det er aktuelt med kirurgi, er det ikke? Jeg trodde det var en forutsetning at man hadde stått på hormonbehandling en stund før man fikk operasjon?

At de burde få et juridisk kjønnsskifte før de opereres, kan jeg nok være enig i, men igjen.. Ett sted må de jo sette et skille?

Skrevet

Hva er det du mener er unaturlig med homofili? Helt spesifikt?

Nå var egentlig dette spørsmålet til Simira, men jeg syns det er interessant, så velger å svare.

En litt finurlig tekst om bruken av ordet naturlig: Hva er naturlig?

Så sånn sett kan man si at det aller meste er naturlig, men at naturlig ikke nødvendigvis betyr at det er bra, ønskelig eller moralsk riktig.

Ordet (u)naturlig er derfor nødvndigvis ikke det beste ordet å bruke i en diskusjon rundt dette emnet, men om man først skal bruke ordet, så er det ingen tvil om at homofili er helt naturlig!

Rent biologisk kan man vel gjerne argumentere for at homofili ikke er ønskelig, og begrunne det ene og alene ut fra artenes evne til reproduksjon, at det krever hann/hun.

Hva som er naturlig og hva som er normalt er jo også to forskjellige ting.

Å være normal betyr bare at man ikke avviker fra normen. De aller fleste dyr er heterofile, ergo kan man si at det er unormalt å være homofil, uten at det er fordi man har fordommer, ser ned på homofile, eller har problemer med å akseptere at folk har en annen legning enn en selv.

Men ordet normal/unormal blir veldig misbrukt, ordet unormalt er negativt ladd, og det er automatisk noe negativt å være anderledes eller utenfor normalen, det er synd. Veldig mange mennesker faller utenfor normalen på ett eller flere områder, og de aller fleste er fine mennesker! :)

--------------------

Så et mer personlig svar på tråden:

Jeg har selv homofili i nær familie, og har ingenting i mot det, og ser ingenting galt i å være homofil. Han ene har vært tydelig homofil hele livet, selv om han selv ikke kom ut av skapet før han var vel 20. Det var bare koselig når han tok med sin kjæreste i familiebesøk, og det er fint å se at han selv slapper mer av nå etter han valgte å stå frem.

Blant venner har de fleste vært heterofile, men dette er ikke noe som har blitt tenkt så mye på. Er vel to stykker som liksom alltid har vært homofile, sånn har det bare vært. Når jeg tenker over det nå, så er det flere i mitt bekjentskap som jeg faktisk ikke vet legningen på. Det er liksom andre ting som er mer interessante :P

Om en av mine beste venninner nå hadde foralt meg at hun var homofil, så hadde jeg blitt overrasket, men det hadde ikke endret mitt syn på henne i det hele tatt.

Det er også flott at personer som i dag blir født i feil kropp nå kan få en sjans til å få det rettet. Jeg så et utrolig spennende program om barn som var født i feil kropp. Disse barna hadde vært klare på det selv fra de var utrolig små, og fikk stoppet puberteten, slik at resultatet skulle bli mest mulig naturlig dersom de bestemte seg for å gjennomgå kjønnsskifte når de ble gamle nok. Den ene gutten hadde som 3-åring grått sårt hver gang noen refererte til han som "han". :cry:

Likevel vet jeg at jeg hadde syns det var rart og uvant om en nær venninne kom å fortalte meg at hun egentlig var en han. Selvsagt hadde jeg respektert og støttet personen, det er jo den samme personen som alltid. Jeg hadde nok også blitt takknemlig for at personen valgte og dele det med meg. Det er personen jeg er glad i, ikke legningen, kjønnet, osv :)

(Men om kjæresten sto fram som homofil, eller ville bytte kjønn til jente, så hadde jeg nok blitt helt fra meg :lol: :lol: )

Oj, dette ble langt! :|

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...