Gå til innhold
Hundesonen.no

Læring, atferd og veterinærer


ingar

Recommended Posts

Jeg stusser ofte over hvor lite veterinærer kan og vet om læring generellt og atferd hos hund. Folk har stor tro på hva en veterinær råder dem til, men av og til syns jeg det blir galt. En veterinær gikk nylig ut i radio og rådet folk til å kjøpe Cd med rakettlyder og bruke den sammen med et beroligende middel for på den måten å gradvis venne hunden til lyden av raketter i god til før nyttåraften. Ja en god tanke i og for seg, men det veterinæren glemmer er at dette i første rekke gjelder er hunder som har blitt skremt av raketter og dermed har en lært redsel. Ofte er redsel for skudd og raketter en medfødt atferd (respons) og da er det selve lyden i seg selv som er triggeren for å utløse redsel. I beste fall kan atferdn habitueres, men det tar ikke bort redsel for skudd. Såpass grunnleggende mener jeg faktisk veterinærer bør kunne om hund. Hadde jeg hatt en skuddredd hund, kunne jeg aldri funnet på å utsette den for slik påvirkning, selv ikke på Cd plate. Det er faktisk ganske urettferdig ovenfor hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må innrømme at mange vetrinærer er helt på jordet når det gjelder atferd.Jeg merket det veldig godt når jeg hadde Pan.

Men nå har jeg endelig funnet en vetrinær jeg stoler på når det gjelder den biten og.

Ang skuddredsel og rakettCD:jeg har en skuddredd hund og jeg har prøvd CD`n og D.A.P.Å si at skuddredselen ble værre av CD`n er å dra det litt langt -han reagerte aldri på den.

Men hjalp gjorde den heller ikke.

D.A.P har jeg god erfaring med i andre sammenhenger med en hund som led av stress (og alt annet)men det heller ser ikke ut til å hjulpet nevneverdig på pelsen min.

At det lar seg trene bort hos han har jeg stor tro på,men det var altså ikke den riktige måten for han.Men kanskje for andre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noe med veterinærene. De er tillagt mye makt, mye mer enn de egentlig burde. Og som Ingar forteller, de kan ikke mer om atferd enn en vanlige hudeeiere. Atferd er et tema som nesten ikke foreleses på veterinærhøyskolen.

Den jevne hundeeier og ikke minst media stoler veldig mye på veterinærer. Men å finne noen som kan uttale seg om atferd blir enda vanskeligere. Hvordan skal man kunne navigere seg gjennom den jungelen??

Jeg er enig med Ingar, men vet at å finne noen som kan om atferd blir en veldig stor jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stusser ofte over hvor lite veterinærer kan og vet om læring generellt og atferd hos hund. Folk har stor tro på hva en veterinær råder dem til' date=' men av og til syns jeg det blir galt. En veterinær gikk nylig ut i radio og rådet folk til å kjøpe Cd med rakettlyder og bruke den sammen med et beroligende middel for på den måten å gradvis venne hunden til lyden av raketter i god til før nyttåraften. Ja en god tanke i og for seg, men det veterinæren glemmer er at dette i første rekke gjelder er hunder som har blitt skremt av raketter og dermed har en lært redsel. Ofte er redsel for skudd og raketter en medfødt atferd (respons) og da er det selve lyden i seg selv som er triggeren for å utløse redsel. I beste fall kan atferdn habitueres, men det tar ikke bort redsel for skudd. Såpass grunnleggende mener jeg faktisk veterinærer bør kunne om hund. Hadde jeg hatt en skuddredd hund, kunne jeg aldri funnet på å utsette den for slik påvirkning, selv ikke på Cd plate. Det er faktisk ganske urettferdig ovenfor hunden.[/quote']

For det første så mener jeg at skudd fra pistol/gevær er noe helt annet enn raketter. Hunden min bryr seg ikke stort om skytebanen som ligger 100m oppi vegen men kommer det en rakett er hun pissredd - jeg tror det har noe med frekvensen på lyden å gjøre. Så jeg tror man må skille litt her på skudd og rakettlyd..

Om veterinærer er på "bærtrur" vet jeg ikke. Men jeg synes det er flott at de anbefaler forskjellige hjelpemidler mot noe som kan være en lei dag for mange hunder. Om din hund ikke har reagert på fyrverkeri i tre-fire år så kan du vel være trygg på at den er rimelig stabil på dette. Men min hund som var valp i fjor reagerte ganske greit på fyrverkeri men i år så tar de helt av.. Og da er det greit med litt info om hva som kan hjelpe.

Ingar du skriver i innlegget ditt:

I beste fall kan atferdn habitueres, men det tar ikke bort redsel for skudd. Såpass grunnleggende mener jeg faktisk veterinærer bør kunne om hund. Hadde jeg hatt en skuddredd hund, kunne jeg aldri funnet på å utsette den for slik påvirkning, selv ikke på Cd plate. Det er faktisk ganske urettferdig ovenfor hunden.

Men mener ikke det å habitueres at adferden forsvinner - og da vil jeg tro følelesen også.. Eller ?

Og jeg skal faktisk utsette min hund for cd-plate neste år. Og det gjør jeg fordi jeg tror at hun kan tilvennes med lyden av denne. Hvorfor skvetter hun ikke nå når jeg skramler med grytelokk? Hvorfor skjelver hun ikke når de skyter på skytebanen? Fordi hun har blitt vant til disse lydene fra tidlig alder også måtte nærme seg disse gradvis.

Jeg synes faktisk det motsatte som deg - for meg er det mer rettferdig for hunden min at jeg lærer henne dette sakte men sikkert. Hun fortjener nemlig ikke en ny nyttårsaften hvor hun står og skjelver og peser og skal sitte oppå meg hele kvelden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg tok opp dette, så er det fordi mange hunder er skuddberørte. Det vil si at det er en responsatferd og de lar seg ikke avlæres eller trenes bort. Atferden vil pågå og pågå så lenge triggeren er tilstede. Kanskje..og jeg sier kanskje for dette har andre mer greie på en meg, så kan reponsatferder habitueres til en viss grad, men aldri avlæres. Etter fravær av triggeren, vil hunden være like redd om den utsettes for den igjen.

Et godt eksempel på responsatferd er gjøkungens strev med å skyve ut vertens egg og unger. Den atferdn pågår og pågår så lenge egg og unger er tilstede. Legger man hele tiden et egg tilbake, vil gjøkungen dø av utmattelse. Redsel for skudd er i mange tilfeller slik responsatferd. Å smelle med grytelokk og fastslå om den er skuddberørt eller ikke holder ikke. Man ser på hunden om den er redd, men dessverre er det ikke lett å vite alltid om den er skuddredd eller skuddberørt. Det er to ulike ting. Bare den ene lar seg avlæres. Og skulle hunden være skuddberørt, så er man skikkelig urettferdig om man bevisst utsetter den for skudd. Man må jaggu vite hva man gjør i slike tilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har ei tispe på 10 måneder  fra hu var 5 måneder gammel , ble hun plutselig redd for å bevege seg på alle slags type gulv.. men det var mye av og på, ene dagen gikk hun normalt andre dagene står hun bare på gulvet og piper.. vi har vært hos dyrlegen når hu var 5 måneder gammel , da hu slo ut på blodprøve på lever, tatt CT da dyrlegen mistenkte shunt. Men ingen funn.. så forsvant symptomene litt igjen.. så fikk hun symptomer igjen etter noen uker , og ville heller ikke bevege seg.. tok røntgen av mage , uten noe funn.. Noen dager etter kastet hu opp et  (helt) ben som hu ikke har fått siden hu var 5 måneder gammel ..  som mest sannsynlig var slukt.. dyrlegen tok nye prøver , og det slo ut på bukspyttkjertelbetennelse gjennom en test.. men det som er rart , er at hu ikke har noen symptomer på det ? Utenom at hu noen ganger tviler når hu går inne på gulv.. Det gjelder alle typer gulv. gikk så noen uker til, der hu kom seg veldig og følte seg plutselig trygg på de fleste gulv.. De nærmeste som har fulgt hun siden hu var valp, spurte oss « hva har skjedd med hun? Siden hu oppførte seg plutselig helt normal og bevegde seg normalt på gulvene» Nå igjen har det oppstått symptomer der hun ikke vil bevege seg og tviler på gulvene igjen. hun har ikke noen andre symptomer .. annet enn noen dager vil hu ikke ha godbiter og går dårligere, andre dager er hun normal..  Noen tips på hva det kan være? har tenkt også det kan være spøkelsesalder , men det er igjen rart hu skal slå ut på prøver hos dyrlegen og dyrlegen mistenker at det er noe.. blir litt forvirret av det her. jeg har vært i kontakt med oppdretter , men oppdretter sier at hun er frisk, men hu har ikke sett hvordan hu har oppført seg på de dårlige dagene , vi sees heller ikke så ofte..
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
    • Dette handler mer om uenighet. Jeg håper du sier nei til dette. Om du hadde visst at hunden skulle brukes til å produsere blandingskull hadde du ikke skrevet under. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...