Gå til innhold
Hundesonen.no

Læring, atferd og veterinærer


ingar

Recommended Posts

Jeg stusser ofte over hvor lite veterinærer kan og vet om læring generellt og atferd hos hund. Folk har stor tro på hva en veterinær råder dem til, men av og til syns jeg det blir galt. En veterinær gikk nylig ut i radio og rådet folk til å kjøpe Cd med rakettlyder og bruke den sammen med et beroligende middel for på den måten å gradvis venne hunden til lyden av raketter i god til før nyttåraften. Ja en god tanke i og for seg, men det veterinæren glemmer er at dette i første rekke gjelder er hunder som har blitt skremt av raketter og dermed har en lært redsel. Ofte er redsel for skudd og raketter en medfødt atferd (respons) og da er det selve lyden i seg selv som er triggeren for å utløse redsel. I beste fall kan atferdn habitueres, men det tar ikke bort redsel for skudd. Såpass grunnleggende mener jeg faktisk veterinærer bør kunne om hund. Hadde jeg hatt en skuddredd hund, kunne jeg aldri funnet på å utsette den for slik påvirkning, selv ikke på Cd plate. Det er faktisk ganske urettferdig ovenfor hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må innrømme at mange vetrinærer er helt på jordet når det gjelder atferd.Jeg merket det veldig godt når jeg hadde Pan.

Men nå har jeg endelig funnet en vetrinær jeg stoler på når det gjelder den biten og.

Ang skuddredsel og rakettCD:jeg har en skuddredd hund og jeg har prøvd CD`n og D.A.P.Å si at skuddredselen ble værre av CD`n er å dra det litt langt -han reagerte aldri på den.

Men hjalp gjorde den heller ikke.

D.A.P har jeg god erfaring med i andre sammenhenger med en hund som led av stress (og alt annet)men det heller ser ikke ut til å hjulpet nevneverdig på pelsen min.

At det lar seg trene bort hos han har jeg stor tro på,men det var altså ikke den riktige måten for han.Men kanskje for andre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noe med veterinærene. De er tillagt mye makt, mye mer enn de egentlig burde. Og som Ingar forteller, de kan ikke mer om atferd enn en vanlige hudeeiere. Atferd er et tema som nesten ikke foreleses på veterinærhøyskolen.

Den jevne hundeeier og ikke minst media stoler veldig mye på veterinærer. Men å finne noen som kan uttale seg om atferd blir enda vanskeligere. Hvordan skal man kunne navigere seg gjennom den jungelen??

Jeg er enig med Ingar, men vet at å finne noen som kan om atferd blir en veldig stor jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stusser ofte over hvor lite veterinærer kan og vet om læring generellt og atferd hos hund. Folk har stor tro på hva en veterinær råder dem til' date=' men av og til syns jeg det blir galt. En veterinær gikk nylig ut i radio og rådet folk til å kjøpe Cd med rakettlyder og bruke den sammen med et beroligende middel for på den måten å gradvis venne hunden til lyden av raketter i god til før nyttåraften. Ja en god tanke i og for seg, men det veterinæren glemmer er at dette i første rekke gjelder er hunder som har blitt skremt av raketter og dermed har en lært redsel. Ofte er redsel for skudd og raketter en medfødt atferd (respons) og da er det selve lyden i seg selv som er triggeren for å utløse redsel. I beste fall kan atferdn habitueres, men det tar ikke bort redsel for skudd. Såpass grunnleggende mener jeg faktisk veterinærer bør kunne om hund. Hadde jeg hatt en skuddredd hund, kunne jeg aldri funnet på å utsette den for slik påvirkning, selv ikke på Cd plate. Det er faktisk ganske urettferdig ovenfor hunden.[/quote']

For det første så mener jeg at skudd fra pistol/gevær er noe helt annet enn raketter. Hunden min bryr seg ikke stort om skytebanen som ligger 100m oppi vegen men kommer det en rakett er hun pissredd - jeg tror det har noe med frekvensen på lyden å gjøre. Så jeg tror man må skille litt her på skudd og rakettlyd..

Om veterinærer er på "bærtrur" vet jeg ikke. Men jeg synes det er flott at de anbefaler forskjellige hjelpemidler mot noe som kan være en lei dag for mange hunder. Om din hund ikke har reagert på fyrverkeri i tre-fire år så kan du vel være trygg på at den er rimelig stabil på dette. Men min hund som var valp i fjor reagerte ganske greit på fyrverkeri men i år så tar de helt av.. Og da er det greit med litt info om hva som kan hjelpe.

Ingar du skriver i innlegget ditt:

I beste fall kan atferdn habitueres, men det tar ikke bort redsel for skudd. Såpass grunnleggende mener jeg faktisk veterinærer bør kunne om hund. Hadde jeg hatt en skuddredd hund, kunne jeg aldri funnet på å utsette den for slik påvirkning, selv ikke på Cd plate. Det er faktisk ganske urettferdig ovenfor hunden.

Men mener ikke det å habitueres at adferden forsvinner - og da vil jeg tro følelesen også.. Eller ?

Og jeg skal faktisk utsette min hund for cd-plate neste år. Og det gjør jeg fordi jeg tror at hun kan tilvennes med lyden av denne. Hvorfor skvetter hun ikke nå når jeg skramler med grytelokk? Hvorfor skjelver hun ikke når de skyter på skytebanen? Fordi hun har blitt vant til disse lydene fra tidlig alder også måtte nærme seg disse gradvis.

Jeg synes faktisk det motsatte som deg - for meg er det mer rettferdig for hunden min at jeg lærer henne dette sakte men sikkert. Hun fortjener nemlig ikke en ny nyttårsaften hvor hun står og skjelver og peser og skal sitte oppå meg hele kvelden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg tok opp dette, så er det fordi mange hunder er skuddberørte. Det vil si at det er en responsatferd og de lar seg ikke avlæres eller trenes bort. Atferden vil pågå og pågå så lenge triggeren er tilstede. Kanskje..og jeg sier kanskje for dette har andre mer greie på en meg, så kan reponsatferder habitueres til en viss grad, men aldri avlæres. Etter fravær av triggeren, vil hunden være like redd om den utsettes for den igjen.

Et godt eksempel på responsatferd er gjøkungens strev med å skyve ut vertens egg og unger. Den atferdn pågår og pågår så lenge egg og unger er tilstede. Legger man hele tiden et egg tilbake, vil gjøkungen dø av utmattelse. Redsel for skudd er i mange tilfeller slik responsatferd. Å smelle med grytelokk og fastslå om den er skuddberørt eller ikke holder ikke. Man ser på hunden om den er redd, men dessverre er det ikke lett å vite alltid om den er skuddredd eller skuddberørt. Det er to ulike ting. Bare den ene lar seg avlæres. Og skulle hunden være skuddberørt, så er man skikkelig urettferdig om man bevisst utsetter den for skudd. Man må jaggu vite hva man gjør i slike tilfeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...