Fortell meg at dette går over! (Frustrasjonsinnlegg...)

[Tabris]

Mulig det er altfor lenge siden jeg har hatt hund og ikke husker hvordan min forrige var. Eller mulig dette er en hannhundting (min forrige - og første - hund var en tispe). Men jeg kjenner at ungdomsnykkene, som jeg håper dette er, kan være temmelig frustrerende.

Ozu er nå syv måneder, og vi har begynt på samletreninger hver onsdag. Da trener vi hovedsaklig ringtrening samt noe lydighet. Det skal sies at ringtrening er det jeg har trent desidert minst på før vi begynte, så det skal jeg ta på min kappe. Jeg skal bli flinkere på å trene utenom samletreningene slik at han vet mer hva som ventes av ham.

Men hovedproblemet mitt er mangel på fokus. Han har av en eller annen grunn fått helt dilla på en (dvs to) sheltier som er på treningen. Han er ikke mer enn vanlig interessert i de andre hundene, men akkurat de sheltiene får ham helt på tuppa, og jeg aner ikke hvorfor. Ikke er det snakk om tisper i løpetid - han ene er en unghund på vel ni måneder.

De lekte sammen etter første trening, men Ozu ble nok litt for frekk og vill, så sheltien ga beskjed. Da de møttes neste gang, var det bare glefsing og utfall fra shelties side og etter det har han ikke tålt Ozu - men det har ikke latt en millimeter demper på Ozus iver etter hils og lek! For han drar ikke mot sheltien med bust og knurr fordi han er provosert - nei, han pistrer, logrer og er superivrig, selv om den andre har gitt klar beskjed at han ikke ønsker nærkontakt.

Jeg aner ikke hvorfor han er så gal etter den andre hunden. Ikke en gang pølsebiter (som han ellers aldri får) er nok. Dvs, når jeg først får oppmerksomheten til Ozu, så er han kjempeflink. Han jobber med meg, forsøker å forstå hva jeg vil og kan gå som en prins i ringen og se opp på meg - når jeg har fokuset. Så han er slett ikke dum, men han oppfører seg som en komplett tulling og jeg har til tider null kontakt. Det er rett og slett pinlig å komme der med en hund så totalt borte i nøtta, men jeg ser (heldigvis, må jeg nesten si) at andre også har hunder som ikke er ferdig utlærte.

Kan noen fortelle meg at dette går over? Er dette typisk ungdomsnykker? Er det lurest å droppe samletreninger til de verste hormonene går over, eller er det kanskje da det er viktigst å opprettholde treningen? Bør jeg bare bite tennene sammen og fortsette?

Som sagt - det skal sies at han ER flink når jeg får kontakt. Da er han interessert i godbit, han følger med meg, jobber med meg og kan vise seg fra sin godside også. Men med så mange hunder, så mange lukter på bakken, og - ikke minst! - hans oppheng i den sheltien, så er jeg bare interessant i korte perioder av gangen.

Noen som har lignende erfaringer, evt kan forklare hans ivrige besettelse med den andre hunden? Det skal sies at han også har overført denne hangupen til sheltiens eier - når hun kommer (uten hunden) for å hilse, så er han som en klegg på henne, står på to, fester seg om bena hennes og er rett og slett helt på styr. Han er en gladhund som gjerne hopper og hilser på de fleste, men han vil ikke gi henne fred. Jeg aner ikke hva som foregår i hodet på den gutten noen ganger, og har aldri sett et slikt oppheng før.

[Guest 2ne]

Ja, det er pubertetsnykker, og ja, det kommer til å gå over, men du må gi han beskjed om at det er lov å oppføre seg selv om man er hormontroll.

At han har et oppheng på sheltien er vel nettopp fordi at sheltien er grinete på ham, så han går inn i en litt hysterisk smiskemodus, hvilket gjør sheltiene mer grinete, og da smisker han mer. Hvis han skal få hilse på sheltiene igjen, bør han være i ro, det skal ikke være noe leking, og de burde ikke trenge å sette han på plass. Med det så mener jeg at du styrer han mer, så når du ser at nå begynner det å bli i overkant morsomt, så avbryter du. Aller helst før han rekker å gire seg opp og/eller sheltiene blir grinete på ham. Klarer han ikke det, så kan både han og sheltiene få slippe å hilse til han klarer å være høflig.

Å trene med hormontroll, jeg syns det har en hensikt, selv om det er frustrerende for både hund og fører Fordi de må lære seg å konsentrere seg selv om de har hodet fullt av fluer. Men vi kan ta hensyn til at selv enkle ting er vanskelige i denne perioden, og legge lista litt lavere. Jeg ville fokusert på at han skulle være rolig og ta kontakt i første omgang, øk gjerne avstanden til alt sånt som er mer gøy i begynnelsen, og ha skikkelig god belønning. Det skal lønne seg å bryte ut av pubertetståka og være tilgjengelig for deg, liksom. Etterhvert som han fikser det, så kan du øke vanskelighetsgraden litt, men pass på at du ikke forlanger for mye for fort. Det er vel akkurat det som er vanskelig med pubertet, å balansere mellom "dette bør du klare selv om" og "dette ble for mye", om du skjønner hva jeg mener? Blir det for enkelt, blir det kjedelig, blir det for vanskelig, blir han frustrert.

[Tabris]

Takk for svar! Ja, jeg holder også mest på at vi bør fortsette å trene. Hilsing på sheltien blir litt vanskelig, siden sheltien er grinete bare Ozu kommer innenfor en meter radius, så ikke en gang rolig hilsing er et alternativ - likevel har han altså dette ivrige opphenget.

Jeg ser godt hva du mener med å finne balansen. Som jeg nevnte i første innlegg, så var jeg litt sløv med å lære ringtrening alene med ham først, så han kom dit med en haug andre hunder og skulle gjøre noe han aldri hadde gjort før. Det var min feil, og skapte nok mer frustrasjon og stress hos ham enn det hadde trengt å være. Men det er jo kun selve oppstillingen som er ny - når vi løper i ringen, så går han jo automatisk "fot" som vi har trent veldig mye på. Ja, de gangene jeg har kontakt, that is.

[deco]

Håp er det fullt av

Min eldste japaner minner veldig mye om din, han vil veldig gjerne hilse på alt i håp om at det er tisper og enkelte er han gal etter, men han fungerer utmerket i både lydighet og agilitytrening.

Har du mulighet å gå tur sammen med sheltien? Båndtur der du ignorerer han så lenge han er gal, ikke lar han hilse på den andre hunden og hiver ned gode belønninger til han når han først slapper av eller titter på deg.

På fellestreninger med sheltiene ville jeg holdt meg til kontakt øvelser eller øvelser han kan veldig godt. Ha en høy belønningsfrekvens , dog på ting du ønsker å belønne. Gjerne korte effektive økter der du tydelig skiller på trening og avslapping. Enten med å sette han i bilen eller sette deg ned å kose med han.

[ingar]

Kan noen fortelle meg at dette går over? Er dette typisk ungdomsnykker? Er det lurest å droppe samletreninger til de verste hormonene går over, eller er det kanskje da det er viktigst å opprettholde treningen? Bør jeg bare bite tennene sammen og fortsette?

Det er vel heller hundenykker vil jeg si mer enn ungdomsnykker. Jeg mener at du Ikke bør satse på at det går over av seg selv fordi den atferden er selvforsterkende. Så lenge de forsterkerene er i miljøet OG så lenge hunden får anledning til å fortsette, så har du det gående. Finn deg et enklere kriterium. Gå litt unna de andre men ikke fjern deg helt. Når hunden ser de andre hundene, men ikke utagerer, så belønner du at den heller ser på deg. Så kan du gradvis nærme deg skritt for skritt. Så må du bli tydlig i din kommunikasjon.

[Vimsy]

Det er vel heller hundenykker vil jeg si mer enn ungdomsnykker. Jeg mener at du Ikke bør satse på at det går over av seg selv fordi den atferden er selvforsterkende. Så lenge de forsterkerene er i miljøet OG så lenge hunden får anledning til å fortsette, så har du det gående. Finn deg et enklere kriterium. Gå litt unna de andre men ikke fjern deg helt. Når hunden ser de andre hundene, men ikke utagerer, så belønner du at den heller ser på deg. Så kan du gradvis nærme deg skritt for skritt. Så må du bli tydlig i din kommunikasjon.

Min erfaring er at det går over av seg selv. Jeg trener agility med blandingen, men hu hadde en periode hvor hu lukka øra og stakk. Tok et par ganger hvor jeg ikke ga henne denne muligheten og gikk inn på agilitybanen kun for å trene sitt og bli, men vet ikke om dette hadde så mye for seg. Nå som hun har passert to er hun plutselig en helt annen hund å trene med. Såå flink og ivrig etter å behage!

[ingar]

Min erfaring er at det går over av seg selv. Jeg trener agility med blandingen, men hu hadde en periode hvor hu lukka øra og stakk. Tok et par ganger hvor jeg ikke ga henne denne muligheten og gikk inn på agilitybanen kun for å trene sitt og bli, men vet ikke om dette hadde så mye for seg. Nå som hun har passert to er hun plutselig en helt annen hund å trene med. Såå flink og ivrig etter å behage!

Flott...da kan man vel si at det ikke gikk over av seg selv? Det er det som er det fine med aktive hundefolk, de er engasjerte i hunden, i trening og læring. Da vil det meste gå seg til under marsjen.

[Tabris]

Takker for flere svar. Angående avstand så er noe av problemet at disse to hundene ofte blir satt sammen i ringtreningen, siden de er samme størrelse. Så da har jeg ikke mulighet for å holde spesiell stor avstand.

[Vimsy]

Flott...da kan man vel si at det ikke gikk over av seg selv? Det er det som er det fine med aktive hundefolk, de er engasjerte i hunden, i trening og læring. Da vil det meste gå seg til under marsjen.

Trur som sagt det ikke hadde så mye for seg det jeg gjorde. For jeg har ikke vært konsekvent i læringen eller trent tilstrekkelig for å si at det er treningen min som er årsaken til at hun er blitt bedre.

[ingar]

Trur som sagt det ikke hadde så mye for seg det jeg gjorde. For jeg har ikke vært konsekvent i læringen eller trent tilstrekkelig for å si at det er treningen min som er årsaken til at hun er blitt bedre.

Se heller slik på det...Den atferden som hunden ender opp med, er hva den har lært.

[Tabris]

Jeg tenkte bare å komme med en liten oppdatering her. Det var ingen trening forrige uke pga vinterferie, så på hver tur siden sist (mislykkede) samletrening så har jeg trent på stå. Å løpe ved siden av meg kan han egentlig (selv om han gjør lydighetsvarianten, med å løpe tett inntil meg og kikke opp), men jeg har trent lite på stå. Så det har vi gjort mye i det siste.

I kveld var det trening igjen, for første gang etter mitt startinnlegg her. Og det gikk langt over all forventning! Han sto som en prins! Han har fortsatt litt oppheng på den andre hunden, og klarer ikke å løpe pent i ring hvis den andre løper foran, men han var mye lettere å få kontakt med ellers. Han kunne ofte selv komme til meg og stille seg opp og vente forventningsfullt på godbit. Mye mer kontakt, mye mer interessert i å jobbe og mye flinkere generelt i ringen!

Jeg tror umuliusen de to siste treningene kom pga en kombinasjon av hormontroll fra hans side og at jeg fra min side hadde vært altfor dårlig til å trene ringtrening på forhånd. Han visste ikke hva jeg ønsket av ham og ble dermed lett frustrert og mistet fokus.

Jeg var så glad - og stolt! Jeg skal ikke lure meg selv og tro at det hele er over nå, for alt jeg vet er vi tilbake i gamle spor neste uke. Men det er håp! Jeg fikk ros av trener, og både trener og en av de andre kommenterte at han nok ville vær klar til den store utstillingen her i april. Det er mye tidligere enn jeg hadde planlagt, så får se om jeg tør. Men så gøy å se ham i kveld!

[Tabris]

Har lyst å komme med enda en oppdatering her, et halvt år etter jeg skrev innlegget og hadde dette problemet. Etter utstillingen i april har jeg ikke deltatt på ringtreningene, ei heller trent noe særlig hjemme på akkurat det. Men siden vi skal stille igjen nå i september, så har jeg begynt å delta igjen, på første gang på over fire måneder. Pelsen er nå over ett år, og selv om han fortsatt er unghund i hodet så har han roet seg betraktelig.

Jeg var litt spent på hvordan dette ville gå siden det var så lenge siden, men vi gjorde den beste ringtreningen noensinne! Selv om vi ikke har trent på akkurat dette på lenge, så har vi jo trent andre ting hele tiden, og nå ser jeg at jeg har fått igjen for det. Han holdt kontakt og fokus på meg bortimot 90% av tiden, og selv når han begynte å trekke mot andre så var han lett å få tilbake i modus igjen. Skal si gutten har vokst! Med en gang han fikk på seg utstillingsbåndet, så var han i modus.

Helt til de siste to minuttene, aller siste innspurt før pause - da begynte han plutselig med raptus, hopp og sprett og bit i båndet. Da måtte jeg bare le, og en av de andre deltagerne sa: "Åh, jeg er så glad det ikke bare er meg!"

Skal si det var uvant, og en veldig god følelse, å være på mottakerenden av en slik kommentar for en gangs skyld! Vi har kommet langt på det halve året, og jeg er superfornøyd med gutten.