Langhåret whippet =D

[Margrete]

Som sagt, det er en blanding mellom en (eller flere) mynderase® og en annen rase - avlet for jakt. Siden det finnes mange typer blandinger, er det sikkert like greit å gjøre et bildesøk på google, så ser du litt av variasjonen - det finnes korthårete, langhårete, raggete, strihårete, små, store, kraftige, smale... men alle med litt myndepreg, da.

Mulig jeg tråkker alvorlig godt i salaten nå. Det blir da på en måte som Alaskan Husky? Avlet frem for å fremme visse egenskaper.

Mvh

Margrete

[tm100021]

ååå.. Jeg har sagt til deg før og lenge at jeg SKAL ha langhåret whippet guro;)

[bardmand]

Mulig jeg tråkker alvorlig godt i salaten nå. Det blir da på en måte som Alaskan Husky? Avlet frem for å fremme visse egenskaper.

Mvh

Margrete

Nei, det synes jeg høres ut som en god sammenligning.

[nevervika]

hurra!

Jeg har faktisk lurt litt på Whippet, men avslo det fordi den har så lite pels at den vil fryse en del i norge. Men hvis det faktisk finnes langhårete så er jo det problemet blitt minsket og whippeten er tilbake på lista mi over hunder jeg vil ha...

[Tini]

.. det viste jeg ikke... de var jo kjempe nydlige...

[Line_]

FCI: Registrer dem som rase, de var bare altfor herlige til ikke å være godkjent!!!

Jeg SKAL ha en langhåra whippet en gang veit jeg Love

[tm100021]

samme her.. Kan ha noe med min kjærlighet får borzoi;)

[akela]

Joda, søte hunder, men betenkelig hvordan de avler dem.... Leser man om Silken Windhound, så skriver de jo hvordan stamtispen for det ene oppdrettet var resultatet av en bror-søster-blanding som deretter ble parret med en "nær slektning".

Når man lager slike nye "raser", så bør kanskje grunnen være litt bedre enn at det er artig og søtt med en langhåret liten mynde? Hvor snakker man om helse og Iallfall når man er villig til å betale en slik pris - drive voldsom innavl, ha en svært, svært liten avlsbase etc. Og som vanlig, når man har slike "nye raser", så begynner folk å krangle internt (står om det på samme side) - og skiller lag, noe som gjør avlen enda mer begrenset.

Jeg kjenner andre slike "rekonstruerte" eller nyskapte raser, eller der man har satt i system å få frem mer typelike utgaver av for eksempel uregistrerte gjeterhunder. Bang, så kommer smellen over fingrene: Straffen for å avle tett for å få frem en rasetype som er ganske lik, blir sykdom senere - når ting tetner seg til. Øyensykdommer som gjør hundene blinde, for eksempel. Anleggene har vært der, men når man inn- og linjeavler, noe som er vanlig for å få frem en viss type raskt, så dobler man og dobler man på sykdomsgenene også... som først etter endel år begynner å vise seg på hundene, når "alle" til slutt er i slekt...

Det hevdes at det dukker opp langhårsvarianter av whippet iblant i renrasede whippetkull, men det var såvidt jeg vet mest strihår - kanskje en hilsen fra fortiden, med litt terrier innblandet da whippeten vokste frem? Men i den amerikanske raseklubben for langhårswhippet så sies det at den "døde ut", og at også her ble det krysset inn andre raser - derfor det store spennet i farger som du ikke finner på "vanlig" korthåret whippet.

Og når det gjelder den langhårede varianten som kun eksisterer i særlig grad i USA, landet der de elsker å lage "freaks" av vanlige raser, så beskrives historien slik på "rase"-klubbens egen hjemmeside:

"The intense inbreeding used in the beginning by Mr. Wheeler "(Windsprite-kennelen, som startet dette) to bring out the recessive longhaired gene produced genetic evidence of English outcrossing to many breeds."

Når man vet hvor uheldig det er med små avlsbaser og innavl, så høres det ikke særlig betryggende ut med en rasevariant grunnlagt på "intens innavl". Ikke når eneste grunnen for å gjøre dette, er for å lage en festlig variant med pels.

Whippeter flest lever helt greie, normale liv - nei, de er ikke glad i fjelltur midtvinters, men normale hundeliv - med en frakk deler av året, som mange andre raser - lever de nå hvis de får sjansen til det av eierne. Ikke er de særlig skadeutsatt på grunn av kort hår og tynn hud, ikke mer enn noen andre korthårede hunder. Kjente noen med boxer som også hadde whippet, og de fulgte hverandre bra - det boxerne tålte, tålte også whippetene. Og det er da ingen som maser om å avle frem langhåret boxer?

Ja, det er artig å se på bildene av hva folk mikser og ordner til. Litt mindre artig å tenke på hvordan. Desto større grunn til å sette pris på en av de beste mynderasene, whippeten, som den er - det er en relativt sunn og grei rase, med vettuge oppdrettere stort sett :-)

[Guest Belgerpia]

Tusen takk Akela for nok ett velformulert og informativt innlegg - hyggelig å se deg igjen forresten..

Glad du kom foran meg i køen for å si det sånn *latter* - jeg var i ferd med å skrive ett mindre sakelig innlegg om hvor lav den gjennomsnittlige intelligensen i innleggene her var ........... altså, ett mindre hyggelig innlegg.

Mitt ønske for det nye året er at folk slutter å se på USA som ett foregangsland når det gjelder hund og hunderaser. Amerikanerne er stein gale - og de produserer - som Akela så fint sa det - "freaks" av de fleste raser - bare etterspørselen er der så blir rasen designet - så legger de ut om at det en gang i historien fantes sånn og bla bla bla......

Du får kjøpt "miniatyrschæfere", miniatyraussies, miniatyrbeardis osv. alle med EGNE raseklubber som hevder at det i historien var sånn og sånn...

I tillegg får du GIGANT varianter av diverse raser - de også med egne raseklubber og flere oppdrettere........

Dette er DESIGNER hunder - laget fordi noen syntes det ville vært fint.

Det er ikke fint - det er sykt, det er ett sykdomstegn - og bare det faktum at disse "oppfinnelsene" kommer fra ett land hvor det i enkelte stater avlives mellom 60000 og 100000 hunder pr. MÅNED - samtidig som enorme farmer produserer flere hunder for salg i dyrebutikker - burde være nok til å få ett normalt oppegående menneske til å forstå at USA IKKE er ett foregangsland der kvalitet står i fokus.

Selvsagt finnes det seriøse oppdrettere av "normale" raser i USA - og noen av dem er gode - svært gode - men i forhold til størrelsen på landet er de svært få...... og da mener jeg svært få.

Hmmmfrr....... om jeg høres oppgitt ut så er jeg det.

Når det gjelder Lurcher - så er det definisjon på en rase avlet frem for hetsjakt av hare om jeg ikke erindrer feil - det er imidlertid ingen rase - det er en blanding på lik linje med Alaska Husky - og lurcher brukes som betegnelse på myndeblandinger. Det er altså ingen rase.

At det ikke finnes så mange lurchere utenom England kommer vel ene og alene av at folk som eier Mynder ikke lar de rase løs rundt på landsbygda å pare seg i hytt og gevær... Antagelig fordi man skjelden slipper en mynde løs grunnet jaktlysten.......

[bardmand]

Det hevdes at det dukker opp langhårsvarianter av whippet iblant i renrasede whippetkull' date=' men det var såvidt jeg vet mest strihår - kanskje en hilsen fra fortiden, med litt terrier innblandet da whippeten vokste frem? Men i den amerikanske raseklubben for langhårswhippet så sies det at den "døde ut", og at også her ble det krysset inn andre raser - derfor det store spennet i farger som du ikke finner på "vanlig" korthåret whippet.[/quote']

Joda, det fantes strihårete whippets i rasens tidlige historie, men strihår er dominant, så det vil ikke kunne dukke opp i kull etter korthårete foreldre. Fremdeles er imidlertid små lurchere etter bedlington terrier/whippet-krysninger ganske populære i England, og disse ser ofte ut som strihårete whippets (eller mini-hjortehunder). Dersom noen har sett Alfred i tv-serien "Med hjartet på rette staden" (Heartbeat) - er han en slik krysning.

Ellers er jeg helt enig i det betenkelige ved å basere en hel rase på få individer. Har ikke satt meg så voldsomt inn i grunnlaget for disse ulike variantene, men i Silken er det i hvert fall krysset inn noe borzoi i tillegg, men hvor mange individer det er snakk om, vet jeg ikke.

At whippeten ellers er mer hardfør enn den ser ut til, kan jeg bare skrive under på. Og, som sagt, den er jo veldig godt tilpasset norsk inneklima i forhold til mange andre raser - og veldig mye av tiden oppholder jo de fleste hunder seg nettopp innendørs.

[Trendy]

Tusen takk Akela for nok ett velformulert og informativt innlegg - hyggelig å se deg igjen forresten..

Glad du kom foran meg i køen for å si det sånn *latter* - jeg var i ferd med å skrive ett mindre sakelig innlegg om hvor lav den gjennomsnittlige intelligensen i innleggene her var ........... altså, ett mindre hyggelig innlegg.

Mitt ønske for det nye året er at folk slutter å se på USA som ett foregangsland når det gjelder hund og hunderaser. Amerikanerne er stein gale - og de produserer - som Akela så fint sa det - "freaks" av de fleste raser - bare etterspørselen er der så blir rasen designet - så legger de ut om at det en gang i historien fantes sånn og bla bla bla......

Du får kjøpt "miniatyrschæfere", miniatyraussies, miniatyrbeardis osv. alle med EGNE raseklubber som hevder at det i historien var sånn og sånn...

I tillegg får du GIGANT varianter av diverse raser - de også med egne raseklubber og flere oppdrettere........

Dette er DESIGNER hunder - laget fordi noen syntes det ville vært fint.

Det er ikke fint - det er sykt, det er ett sykdomstegn - og bare det faktum at disse "oppfinnelsene" kommer fra ett land hvor det i enkelte stater avlives mellom 60000 og 100000 hunder pr. MÅNED - samtidig som enorme farmer produserer flere hunder for salg i dyrebutikker - burde være nok til å få ett normalt oppegående menneske til å forstå at USA IKKE er ett foregangsland der kvalitet står i fokus.

Selvsagt finnes det seriøse oppdrettere av "normale" raser i USA - og noen av dem er gode - svært gode - men i forhold til størrelsen på landet er de svært få...... og da mener jeg svært få.

Hmmmfrr....... om jeg høres oppgitt ut så er jeg det.

Når det gjelder Lurcher - så er det definisjon på en rase avlet frem for hetsjakt av hare om jeg ikke erindrer feil - det er imidlertid ingen rase - det er en blanding på lik linje med Alaska Husky - og lurcher brukes som betegnelse på myndeblandinger. Det er altså ingen rase.

At det ikke finnes så mange lurchere utenom England kommer vel ene og alene av at folk som eier Mynder ikke lar de rase løs rundt på landsbygda å pare seg i hytt og gevær... Antagelig fordi man skjelden slipper en mynde løs grunnet jaktlysten.......

Hei Akela og Belgerpia!

Hyggelig gjensyn =D>

- Men, til saken, jeg undrer, ikke over den store skepsisen til innavlsgrad og kommersialisme i framveksten av silkenhound, men over det faktum at ingen av dere tar høyde for at alle rasehunder faktisk er designet for ymse (mer eller mindre gode!) formål. Er det sånn at noen grunner for å drive oppdrett er mer høyverdige enn andre?

- Og Belgerpia, er grunnen til at vi ikke finner så mange blandingsbrukshunder rundt omkring at de er så farlige at folk ikke tør å slippe belgerne og schæferne sine løs? Neei?

Ok, grunnen til at det finnes lurchere er bl a folks dårlige økonomi i England, og en historie som bare tillot adelsmenn å holde greyhounds...

(Skulle noen ha stor jaktlyst så burde det jo være nettopp lurcherne, som ble/blir brukt for å skaffe mat på bordet til folk som må spe på livsgrunnlaget sitt...)

Myndetypene i den delen av verden som har mest lurchere (England) har ingen ukontrollerbar jaktlyst, vanligvis.

[bardmand]

At det ikke finnes så mange lurchere utenom England kommer vel ene og alene av at folk som eier Mynder ikke lar de rase løs rundt på landsbygda å pare seg i hytt og gevær... Antagelig fordi man skjelden slipper en mynde løs grunnet jaktlysten.......

Lurchere avles ikke nødvendigvis i hytt og gevær. Selvsagt finnes det mer eller mindre seriøse lurcheroppdrettere (som ellers). En del er nok ganske bevisste på både hvilke individer og hvilke raser de parrer sammen. I tillegg til farten og jaktlysten/-evnen hos myndene ønsker man gjerne en litt annen pels, litt kortere bein, litt mer "gameness" osv. fra rasene som blandes inn.

Grunnen til at det ikke avles så mye lurchere andre steder er vel heller at det er få andre steder man får lov å drive jakt med dem, i tillegg til at det rett og slett ikke har vært samme tradisjon for lurcheravl andre steder - med unntak av deler av USA, der man lenge har avlet en type lurchere som gjerne kalles "staghounds". Nå kan det vel hende at de nye jaktlovene i Storbritannia fører til noe mindre etterspørsel etter de større typene lurcher.

Det er vel ikke noen tvil om at lurcheravl har vært mest utbredt i lavere samfunnslag - dette var tidligere hunder avlet mht matauk, ikke sport eller utstilling (selv om det i dag faktisk arrangeres en god del lurcherutstillinger på de britiske øyer).

[akela]

Folk må avle på hva de vil for meg og lage så mange "raser" de vil - men i dag vet vi altfor mye til at vi kan overse de stygge effektene som innavl og tett linjeavl kan ha, eller overlate det til skjær flaks.

En ting er at vi må "reparere" på det som våre forgjengere gjorde, gjennom å prøve å forbedre raser med uønsket sykdomsfrekvens. Men noe annet er det å starte på ny frisk, lage nye "raser", uten NØYE å vurdere sykdomsrisiko når man satser på tung, tung innavl. Og da snakker vi om vurdere.... ikke håpe på det beste...

At noen oppdrettere av etablerte og registrerte raser velger å innavle... ja, det skjer. Men at noe ikke er bra et sted, er vel ingen unnskyldning for å gjøre det et annet sted, er det vel?

Derfor synes jeg det er blitt uetisk å sette utseende fremfor alt, både helse og mentalitet. Et eller annet sted på Silken Windhound-sidene stod det at man nærmest var overrasket og "glad" for at hundene ikke bare hadde fått fin pels - men OGSÅ det trivelige gemyttet til whippeten...

Har man "flaks" fra starten av og tilfeldigvis har friske dyr, også i hva de bærer med seg av gener, og dessuten har flaks i å mikse dem med tilsvarende friske slektninger... tja, greit nok. Men flaks er liksom ikke "dagens valuta" i hundeavl for meg - ikke når man bruker så mye tid og energi på å prøve å forbedre sykdomsbefengte raser allerede.

Greit hvis man har et formål, som avl av for eksempel labradoodle. Jeg har mailet med en av de sentrale kreftene bak, og det er en tidligere schäferoppdretter som har lært (!) av erfaring - og virker svært nøye på oppfølging i forhold til helse, i tillegg til pelskvaliteten (som det også understrekes kan variere, slik at de kan være like allergiUvennlige som vanlige labradorer).

Jeg har ikke noe imot nye "raser", men det jeg har sett på nettet i USA på disse ulike hjemmesidene - inklusive den digre Shiloh-"schäferen" - er at man bruker tett, tett avl, reinspikka innavl ofte. Og med denne Shiloh-saken så innavlet man altså på gigantvokste schäfere. Er det en rase som kanskje ikke trenger å avles så tett på, så er det kanskje denne :-)

Og kanskje er det ikke nødvendig engang?

Jeg leste et eller annet sted - svensk Hundsport antagelig, avlsspesialen deres, siden jeg akkurat har vært på besøk hos en bekjent? - om en suksessfull oppdretter som hadde etablert et svært gjenkjennelig og typelikt oppdrett. Hennes oppskrift var å bruke typelike - men helt ubeslektede hunder. Hun brydde seg mindre om stamtavlene "passet", så lenge de hadde riktig type.

(nå var det en eksisterende rase med litt å velge mellom, men som likevel har store typevariasjoner; kanskje verre med helt "frittvoksende" raser

Diskusjonen om vi trenger nye raser, eller flere oppdrettere, eller flere hunder - den er egentlig en annen. Men UANSETT så bør helse være en viktig fane.

Tilbake til det opprinnelige: I våre dager - med bred kunnskap om sykdom og arvegang - så synes jeg ikke man for moro skyld (les: for et festlig utseende) kan sette i gang vilt og uhemmet...

På flere eldre raser så er jo DNA-testing eneste "håp" for fremtiden. Tenk på tollerne, der man i USA og Australia har kommet frem til at... var det 50-60 prosent av bestanden var bærere av PRA!!! Der er DNA-testing løsningen, og derfor kan man drive forsvarlig avl - uten å utelukke for mange. For sånn er det: Har en rase en sykdom som er recessiv, så er det en usalig balanse mellom å utelukke de som kan være bærere (fordi de er søsken etc) og det å ikke innskrenke avlsbasen for mye.

Når man vet at whippet pr idag er en sunn og fin rase, så er det liksom hyggeligere å anbefale den - enn et eksperiment som kun går på kuriositet og pels :-)

For ikke vet man hva som kan dukke opp, enten det er fra borzoisiden eller whippetsiden, når det avles tett nok over mange generasjoner.

[tm100021]

Deres utrolig bra innlegg får folk til å tenke to ganger;) Vet ihvertfall at jeg har gjort det!

[Trendy]

Folk må avle på hva de vil for meg og lage så mange "raser" de vil - men i dag vet vi altfor mye til at vi kan overse de stygge effektene som innavl og tett linjeavl kan ha, eller overlate det til skjær flaks.

En ting er at vi må "reparere" på det som våre forgjengere gjorde, gjennom å prøve å forbedre raser med uønsket sykdomsfrekvens. Men noe annet er det å starte på ny frisk, lage nye "raser", uten NØYE å vurdere sykdomsrisiko når man satser på tung, tung innavl. Og da snakker vi om vurdere.... ikke håpe på det beste...

At noen oppdrettere av etablerte og registrerte raser velger å innavle... ja, det skjer. Men at noe ikke er bra et sted, er vel ingen unnskyldning for å gjøre det et annet sted, er det vel?

Derfor synes jeg det er blitt uetisk å sette utseende fremfor alt, både helse og mentalitet. Et eller annet sted på Silken Windhound-sidene stod det at man nærmest var overrasket og "glad" for at hundene ikke bare hadde fått fin pels - men OGSÅ det trivelige gemyttet til whippeten...

Har man "flaks" fra starten av og tilfeldigvis har friske dyr, også i hva de bærer med seg av gener, og dessuten har flaks i å mikse dem med tilsvarende friske slektninger... tja, greit nok. Men flaks er liksom ikke "dagens valuta" i hundeavl for meg - ikke når man bruker så mye tid og energi på å prøve å forbedre sykdomsbefengte raser allerede.

Greit hvis man har et formål, som avl av for eksempel labradoodle. Jeg har mailet med en av de sentrale kreftene bak, og det er en tidligere schäferoppdretter som har lært (!) av erfaring - og virker svært nøye på oppfølging i forhold til helse, i tillegg til pelskvaliteten (som det også understrekes kan variere, slik at de kan være like allergiUvennlige som vanlige labradorer).

Jeg har ikke noe imot nye "raser", men det jeg har sett på nettet i USA på disse ulike hjemmesidene - inklusive den digre Shiloh-"schäferen" - er at man bruker tett, tett avl, reinspikka innavl ofte. Og med denne Shiloh-saken så innavlet man altså på gigantvokste schäfere. Er det en rase som kanskje ikke trenger å avles så tett på, så er det kanskje denne :-)

Og kanskje er det ikke nødvendig engang?

Jeg leste et eller annet sted - svensk Hundsport antagelig, avlsspesialen deres, siden jeg akkurat har vært på besøk hos en bekjent? - om en suksessfull oppdretter som hadde etablert et svært gjenkjennelig og typelikt oppdrett. Hennes oppskrift var å bruke typelike - men helt ubeslektede hunder. Hun brydde seg mindre om stamtavlene "passet", så lenge de hadde riktig type.

(nå var det en eksisterende rase med litt å velge mellom, men som likevel har store typevariasjoner; kanskje verre med helt "frittvoksende" raser

Diskusjonen om vi trenger nye raser, eller flere oppdrettere, eller flere hunder - den er egentlig en annen. Men UANSETT så bør helse være en viktig fane.

Tilbake til det opprinnelige: I våre dager - med bred kunnskap om sykdom og arvegang - så synes jeg ikke man for moro skyld (les: for et festlig utseende) kan sette i gang vilt og uhemmet...

På flere eldre raser så er jo DNA-testing eneste "håp" for fremtiden. Tenk på tollerne, der man i USA og Australia har kommet frem til at... var det 50-60 prosent av bestanden var bærere av PRA!!! Der er DNA-testing løsningen, og derfor kan man drive forsvarlig avl - uten å utelukke for mange. For sånn er det: Har en rase en sykdom som er recessiv, så er det en usalig balanse mellom å utelukke de som kan være bærere (fordi de er søsken etc) og det å ikke innskrenke avlsbasen for mye.

Når man vet at whippet pr idag er en sunn og fin rase, så er det liksom hyggeligere å anbefale den - enn et eksperiment som kun går på kuriositet og pels :-)

For ikke vet man hva som kan dukke opp, enten det er fra borzoisiden eller whippetsiden, når det avles tett nok over mange generasjoner.

- Ja, vi vet at innavl over flere generasjoner nødvendigvis vil bringe også sykdomsbærende gener "fram i dagen" og skape problemer. Det er en kjensgjerning. Det er dessverre også en kjensgjerning at mange av de arvelige defektene og problemene IKKE kan elimineres i forkant, ved f eks gentesting, og at arvegangen til en rekke sykdommer er - forsiktig sagt - svært uklar selv for erfarne oppdrettere, veterinære og genetikere.

- Ja, opphavet til Silkenwindhound var sikkert både innavlet og oppstått på "mistenkelig" vis med "feil" begrunnelse. Fordelen "rasen" har er jo likevel nettopp det faktum at den IKKE er godkjent av noen kennelklubb eller hundeorganisasjon, og at man dermed både kan og vil blande inn nøyaktig hva man ønsker og dermed "vidga" genpoolen så mye man lyster...

- og er det noenting som helst som tyder på at de er særlig beheftet med sykdommer, eller er vi imot dem fordi de var/er innavlet og derved "kan" bli syke fordi deres opphav var innavlede en gang?

Og Akela, forstår jeg deg rett, er all innavl/linjeavl forkastelig mener du?

[akela]

Jeg er ingen genetiker, men bare en vanlig hundeeier som synes det er fint med sunne, dugelige og gjerne pene hunder som ikke er avlet i stykker fordi man ikke har tenkt over de langsiktige konsekvensene!

Har en hund i dag, av en rase der det viser seg at "alt" er i slekt, tildels solid linjeavlet, ikke sjelden innavlet; og at man på verdensbasis sitter på en bombe - dersom man ikke finner en DNA-test. Man "turte" å gå så nære fordi man innbilte seg at rasen er sunn, mens det nå dukker opp stadig flere tilfeller av en bestemt lidelse der avlivning er eneste utvei til slutt.

Kjenner også andre, som etter mange år med raser som man tradisjonelt mener har "mye arvelig sykdom", byttet til andre, såkalt "friskere" raser, som har vært små og nylig godkjente av kennelklubbene. Vel, også der har de tidlige oppdretterne fått etablert flotte typer - med tett linjeavl. Vel, dessverre viser det seg at PRA er relativt vanlig, og nå finnes det ingen "frie" linjer igjen å hente fra snart. Også de håper på DNA-test.

Dette er ENKELTsykdommer som sikkert alltid har vært der, men som er blitt mer akutte på grunn av at man har avlet tett - ut fra den bestemte forutsetning av at "dette er en urrase, avlet for å jobbe, den er sunn og frisk".

Det er TRIST, TRIST, TRIST, og så vanskelig å rette opp. Derfor kan man iallfall prøve å unngå å fortsette å gjøre samme greia, som man gjør med disse "nye" rasene. For på de mer etablerte, så har graden av innavl gått NED etterhvert (ifølge lenken nederst her).

Om jeg KATEGORISK er imot? Nei, det kan sikkert ha sin funksjon - men bør være unntaksmessig som regel, og hvis man har god grunn og kan sine ting, så er det sikkert helt greit (innavl).

Eller styrt på bedre vis - med ansvarlig blikk for mulige uheldige konsekvenser. Hva som er innavl og hva som er linjeavl er det visst litt ulike definisjoner på her og der, har jeg sett? Iallfall praktiseres det slik...

En dyktig oppdretter, som kan det som bør kunnes om linjer og hunder og som klarer å være så lite myrsnipersk som mulig, og dessuten tenke rasens fremtid (ikke bare neste års mulige vinnerhund) klarer sikkert å ta gode avgjørelser om nødvendigheten av dette - men hvordan skille en slik oppdretter, fra den lettvinte og kunnskapsløse? Hvem skal gjøre det?

Jeg nevnte altså dette at det som i noen raser kalles "linjeavl", i andre - større populasjonsmessig - raser kalles "innavl"! Det blir litt mye personlige meninger her på berget, er mitt inntrykk, iallfall når jeg ser over kjølen - til hvordan svenskene iallfall prøver å systematisere ting, blant annet gjennom sin RAS-satsing (RAS = en rasespesifikk avlsstrategi, en handlingsplan for avlen innen en spesiell rase).

Jeg legger merke til hvordan seriøse oppdrettere i vårt naboland også iherdig beregner innavlsgrad, og at det er et ønske om å holde den så lav som mulig - og at dette er ut fra råd gitt fra ekspertene.

Per Erik Sundgren, kjent svensk genetiker, er jo også en rev på slike beregninger og teori rundt alt dette. Han anbefaler jo minsteantall på en rase for å kunne avle sunt i utgangspunktet, på presumptivt friske hunder, for ikke å få innavlsdepresjoner.

Dette skriver han i 2001, "Om metoder for inavelsberäckninger", i en artikkel som ligger ute på hjemmesiden hans, www.genetica.se.

"Nu är en genomsnittlig nivå för inavelsstegring på 6,25 % per generation alldeles för hög. Skulle alla parningar vara av det slaget blir djurstammens öde med stor sannolikhet både kort och plågsamt. Vid diskussioner kring bevarande av utrotningshotade vilda arter och sällsynta husdjursraser brukar man ange att en genomsnittlig stegring av inavelsgraden utöver ca 0,5 % per generation utgör en kritisk gräns. Ovanför den gränsen kan det vara svårt eller omöjligt att på längre sikt rädda djurstammen från undergång i ärftliga defekter och sjukdomar samt sjunkande fruktsamhet.

Om vi tillämpar den regeln på hundaveln och räknar 5-6 generationer bakåt hamnar vi på en maximal genomsnittsökning under en fem generationer på ca 2-3 %.

Sett ur det perspektivet innebär det att exempelvis systematiska kusinparningar vore ett sätt att snabbt skada en hundstam.

De som i längden ägnar sig åt den typen av avelsarbete blir i själva verket beroende av att andra tar ett större ansvar för rasens framtid. Den är ju i hög grad beroende av att man finner vägar att bevara ärftlig variation inom sin ras.

Nära släktskapsparningar motverkar direkt det målet. Slutsatsen kan bara bli en – den som vill följa andemeningen i SKKs ändamålsparagraf om en sund hundavel bör i görligaste mån undvika nära släktskapsparningar."

For Svenske Kennelklubben har jo i sin policy nedfelt dette:

"Verka för en låg andel nära släktskapsparningar för att därmed minska inavelsökningen i hundraserna; medverka till att enskilda individer eller grupper av närbesläktade individer inte överutnyttjas i aveln."

Interessant er det også at en nasjonalklubb gjerne vil ta bort avlsrestriksjoner som gjør at man har delt opp raser - også det med tanke på sunnhet og en større avlsbase:

"Verka för att minska antalet avelsrestriktioner, som inte är relaterade till hundrasernas sundhet men begränsar möjligheterna till ett effektivt utnyttjande av befintliga hundmaterial; vid behov ta bort avelshinder mellan rasvarianter/raser, vilka bygger på olikheter i enskilda genpar t ex färg, hårlag och storlek."

Interessant var også denne artikkelen, som tar for seg innavlsdepresjon - altså effekten på fruktbarhet ut fra innavlsgrad. Står mye interessant å lese der, men også mye som passerer en smule forbi :-)

http://www.skk.se/pdf/SLU/E273_H_Johansson.pdf

Også der vises det hvor "tilfeldig" det er at noen raser har mindre tett avl, andre langt tettere - selv om de er minst like store i antall, og faktisk er antallsmessig relativt store raser også. Da har det jo vært oppdretternes "smak og behag" som har avgjort, eller? Det var vel cocker som var tettere avlet enn berner sennen.

Så jeg velger å forholde meg til det som ekspertene - de reelle - advarer mot. Men det er klart, VET man hva man gjør - og det gjøres i en sammenheng, så kan jo det meste være forsvarlig, så lenge man tar høyde for dette (det kommer Johansson også innom, for å få en rase gjennom en flaskehals som han kaller det). Men hvem av oss burde tørre å ta sjansen UTEN denne kunnskapen, undrer nå jeg :-)

Morsomt med slike diskusjoner, det gir et incentiv til å gå ut og sjekke litt rundt det de virkelige ekspertene skriver - det var flere interessante ting på SKKs hjemmesider, for eksempel.

[LBL]

Meget interessant diskusjon dette!

Jeg er veldig enig med akela her, og får litt tanker rundt akkurat dette som akela skrev:

Dette er ENKELTsykdommer som sikkert alltid har vært der, men som er blitt mer akutte på grunn av at man har avlet tett - ut fra den bestemte forutsetning av at "dette er en urrase, avlet for å jobbe, den er sunn og frisk".

Kan det være at en sånn rase tilsynelatende får mer sykdommer fordi det faktisk blir sjekket i våre dager?

Selv har jeg to raser som har oppstått så og si på samme måte (ikke så rent lite ulikt eksempelet akela nevner her) "ur-rase" tett innavlet på bruksegenskaper i begynnelsen. Den ene rasen er det påvist endel sykdommer på, den andre ikke. Men den andre rasen blir ikke nødvendigvis sjekket heller.. Kan det være derfor den rasen er tilsynelatende "friskere" enn den andre, eller er det fordi man har vært "heldigere" med de genene man ha innavlet på?

[akela]

Min teori er at noen raser har hatt mer "flaks" enn andre... skjønt, det var vel en slags naturlig seleksjon som kan ha medvirket? Er bare tanker som jeg har gjort meg, ut fra det jeg har lest hist og her.

Ta for eksempel schäferen, som ble avlet frem fra noen lokale gjeterhundtyper. Kanskje har det vært med HD fra starten av, på de hundene som er stammen for rasen. Men at det ikke var så synlig... fordi hunder med svak og kanskje tildels også middels HD kan gå nokså ubemerket hen helt opp til brukbar alder. Og i gamle dager fikk jo hunder "gikt", og antagelig var også levealderen både på folk og dyr lav - og med mange plager opp i årene, så man så kanskje ikke sammenhengen? Spekulerer litt her...

Myndene kan jo være en motsats, de er uhyre lite plaget med HD og AD - såvidt jeg vet? Men disse er jo hundeverdenens ekstremsportere, defekter i "gangverket" ville vel tidlig sees - når de tar seg ut på maks belastning i galoppen. Så kanskje det VAR en seleksjon ut fra helse, tidlig av, og at dette har lagt et solid grunnlag? For disse avles tidvis tettere enn man gjør på schäfer, og med både lange rygger og svært vinklede bakbein... som er det mange vel "skylder" schäferens HD på... og likevel er det forsvinnende lite HD ut fra det man kunne fryktet.

Har fundert litt på disse to rasegruppene mot hverandre i så henseende.

Jeg vet at man snakker om at bare en liten del av HD er arv, men det kan jeg ikke helt klare å skjønne - når det er så store forskjeller, både innen raser, og når jeg leser i hvilken grad man kan få ned prosentdelen gjennom selektiv avl...

Når det gjelder urraser. Den jeg har vært borti, slet med øyesykdom som man oppdager nå? Kanskje litt av det samme?

De hundene som ble blinde, vel, kanskje man bare tok dem bort - uten å gjøre noe mer nummer av det? Kanskje dukket sykdommen først når de likevel var på slutten av "karrieren"? Det var for endel slike raser ganske utsatte liv, så kanskje de ikke ble så hauggamle? Dette var vel bruksdyr, som man hadde grei tilgang på - alltid en hund i nærheten. Og fåtallet BLIR jo likevel syke. Når man så linje- og innavler for å befeste en type, så kan man - gjennom skjær uflaks - risikere å gjøre situasjonen atskillig verre. Tipper jeg...

Lurer på om det er slik med andre arter også. Hest, for eksempel? Husker noen nærmest antikke fjordinger jeg har truffet, og de der ponniene på Ekeberg som blir langt opp i tredveårene. Hvor er fullblodsene?

[tm100021]

Faktisk, så er nå Borzoi blitt mer og mer plaget med HD de siste årene.

[Heidihj]

Så kjempe nydelige da

[LBL]

Min teori er at noen raser har hatt mer "flaks" enn andre... skjønt, det var vel en slags naturlig seleksjon som kan ha medvirket? Er bare tanker som jeg har gjort meg, ut fra det jeg har lest hist og her.  

Det høres riktig ut, en slags "flaksseleksjon" kanskje..

Bare for å spekulere litt i den ene rasen jeg har (SH) så har jeg lest mange historier om de første hundene som rasen bygger på, og ikke sjelden blir det nevnt at hundene ble brukt som trekkhunder helt opp i 12 års alder. Forholdsvis usannsynlig at de hundene feilte noe fysisk.. Hvis man da spekulerer i den andre rasen (lapsk) så kan det joe hende at en rengjeter ikke ble mer enn 8-9 år og det var vanlig. Ren spekulasjon altså..

Det jeg blir litt satt ut av er at man hører så mange som sier "schæferen er helt ødelagt av innavl". Det får jeg ikke til å stemme når jeg vet flere raser som er minst like innavlet som schæferen og ikke er "ødelagt" av den grunn. Så kanskje det er der "flaksen" kommer inn. Men flaksen kan jo ta slutt.. også for raser som idag er tilsyndelatende friske.

Sånn for å holde meg litt til trådens tema forresten, så har jeg en innrømmelse å komme med. Jeg er en av dem som for lenge siden har forelsket meg i "silkemyndens" utseende. Helt fra den bare fantes i USA og var en uoppnåelig drøm. At jeg fortsatt ikke eier en beror nok i dag mye på det at den ikke er FCI rase, men jeg ser ikke bort fra at jeg i framtiden kommer til å skaffe meg "rasen". Den ligger og lurer i bakhodet og har gjort det i mange år for å si det sånn..