Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har hatt en hund med epilepsi, ikke moro! Denne hunden døde også av epilepsi ved å gå inn i et grand mal anfall han ikke kom ut av. Grusomt! rett og slett.

Dette gjør at jeg kanskje er litt strengere på ep. enn mange andre.

Fra kattesiden har jeg også erfaring med krampeanfall/ep.

Den ene var en kattunge fra meg som i voksen alder fikk noen mystiske sår som bare dukket opp. Ble antatt noe autoimunt. Katten fikk et kortisonpreparat, og da kom ep. Hun ble så tatt av kortision, og ep opphørte. Hun fikk så spesialkost resten av sitt liv og aldri noen fler krampeanfall. Dessverre ble ikke katten spesielt gammel (7 år) men det hadde ikke noe med krampeanfallene å gjøre. Hvorvidt det var relatert til noe autoimunt er umulig å si.

Katten hadde ingen fertile søsken, svært få fertile halvsøsken. Ingen andre har hatt noe lignende. Linja avlet hos andre jeg kjenner godt til har heller aldri hatt noe lignende. Jeg hadde ikke vært bekymret for å avle videre på denne linja.

Min andre erfaring var en katt som fikk krampeanfall i voksen alder, uten noe annet forløp eller tilsynelatende årsak. Denne katten ble selvsagt tatt ut av avl. Moren til denne katten fikk en svulst i et stort blodkar i lysken som gjorde at hun døde (var ikke mulig å kirurgisk reparere, så hun fikk slippe). I tillegg så var det i denne familien en bror av "krampekatten" som døde brått som 8 uker gammel, antatt akutt sepsis. Krampekatten hadde et kull hvor begge kattungene døde under samme omstendigheter som hennes bror. Dette til sammen gjorde at jeg valgte å avslutte hele linjen, selv om de gav noen fantastiske katter når de var friske. Dette var ingen lett avgjørelse, for jeg elsket virkelig hva denne linja gav av andre kvaliteter. Ingen katter fra denne linja er i avl via mitt oppdrett, den er stoppet fullstendig.

Grunnen til at jeg nevner kattene oppi en tråd som omhandler epilepsi hos hund er fordi de to tilfellene jeg har hatt er med vidt forskjellig historikk rundt. Og dermed var også mine vurderinger ulike. Mens den ene linja har friske katter som fortsatt fører linja videre så er den andre stoppet. Man må nesten se på et helhetsbilde av situasjonen for å ta en avgjørelse når det gjelder slektninger av dyr med epilepsi og andre sykdommer hvor arvegangen er høyst usikker.

Skrevet
Jeg har hatt en hund med epilepsi, ikke moro! Denne hunden døde også av epilepsi ved å gå inn i et grand mal anfall han ikke kom ut av. Grusomt! rett og slett.

Dette gjør at jeg kanskje er litt strengere på ep. enn mange andre.

Åh nei... slikt jeg ikke vil høre. Bambi er jo (straks) 10 år, og har GRAND MAL anfall. Jeg laget egen tråd om dette da jeg ikke vil dra for mye ut av Topic på denne tråden. Fint om du kan dele litt erfaringer der :)

Skrevet

Hvorfor sies det da at det "er mye epilepsi" på f.eks Boxere? Og var det ikke noe ang teruvern eller groendael? (Synes å huske det var motstand mot å kryssavle fordi det var "mer epilepsi" på den ene rasen enn den andre)

Skrevet

I sverige opererer de med, via sundgren, en måte å tolke EP anfall på.

-Hunder yngre enn 2 år er sannsyneligvis arvelig EP.

-Etter 4 år antar man at det ikke er en arvelig form.

Men selvsagt det er jo ikke slik at når hunden er 4 år og 1 mnd så kan man si at NEI denne er ikke arvelig.

Anbefalingen er å vente med å bruke hannhunder fra ett kull hvor en har EP anfall når den er en eldre hund, evt lagre sperm. Tispene vente så lenge som mulig uten at det går utover helsen for å ha kull (ergo 5 år).

Kull på hunder med EP vil jeg annse som en tragedie og noe som går utover dyrevelferden, er det noe som kan utløse EP anfall så må det være en slik belastning.

Skrevet
Hvorfor sies det da at det "er mye epilepsi" på f.eks Boxere? Og var det ikke noe ang teruvern eller groendael? (Synes å huske det var motstand mot å kryssavle fordi det var "mer epilepsi" på den ene rasen enn den andre)

Fordi det er varierende grad av arvelig. Arvbarheten er stort sett lavt, men det finnes høyere forekomst enkelte i enkelte slekter. Nettopp fordi epilepsi er et syndrom, som kan komme av ulike årsaker, hvor en av de kan være arv, men det trenger ikke være det, det kan også komme av et hodetraume liksom, og det er jo ikke arvelig. Avl på hund med epilepsi bør aldri forekomme, men avl på slekt er ikke krise nødvendigvis, nettopp fordi det ikke trenger å være arvelig. Men man skal vite hva man gjør, og ikke rushe ivei med hauger av kull.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...