Gå til innhold
Hundesonen.no

Vofsen vår


hildesb
 Share

Recommended Posts

Det var en sommerkveld i 2011, da det vanskelige valget ble tatt. Vår kjære, gode, søte og unike familiehund gjennom 13 år måtte avlives. Vi ville ikke se vofsen vår lide med smertene, plutselig klarte hun så vidt å stå. Morgenen etter ville jeg nesten ikke stå opp. Men jeg var fast bestemt på at jeg skulle bli med til dyrlegen, være der til siste stund. Hun fikk først en sprøyte, jeg gråt masse, og før hun ble bevisstløs, slikket hun meg en siste gang på hånden min. Det gjorde alt mye verre, men samtidig var det en fin avskjed.
Hun ligger gravlagt i hagen vår, med en egen stein hvor jeg har skrevet "Lillefix". Hun skal aldri glemmes; jeg tror ikke vi greier å glemme henne. Hun var fantastisk på alle måter.
Vi fikk henne da jeg var fem år, jeg var redd for henne i begynnelsen, men alt ble så mye bedre da jeg turte å gå på gulvet noen dager etter vi fikk henne, og hun var så snill mot meg. Vi ble bestevenner hun og jeg, og det vil vi alltid være. Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det er ikke uten grunn at hunder blir kalt menneskets beste venn, hun er uforglemmelig.
Etter nesten to år er savnet blitt mindre, men det vil alltid være der. Jeg har mange gode minner fra de 13 årene vi fikk med henne. Den lystige tonen i stemmen hennes, det søte, blide ansiktet, de vakre øynene, trippingen hennes på gulvet og hennes mindre smarte øyeblikk. Hun fikk meg alltid til å smile og le, hun var den beste medisin.
Jeg kjenner veldig godt på savnet akkurat nå. Det hjelper å tenke at hun hadde det vondt de siste dagene, og at hun fikk det bedre etterpå. Men aller helst ville jeg ha hatt henne her hos meg nå. <3
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Litt bakgrunnsinfo om oss: jeg og min kjæreste diskuterer når vi bør skaffe oss valp. Vi er begge i 20-årene og bor i ett hus på landet med gode utemuligheter og turmuligheter i skog og mark. Vi begge studerer over nett, og begge vil ha en fremtid med hjemmekontor da vi studerer programering og UX/UI developer. Vi har generelt stabil økonomi, og partneren min jobber ved siden av studiene i tillegg. Jeg får tileggsstipend fra lånekassen. Jeg mistet min far for nesten ett år siden og har vært i en tung periode veldig lenge, nå er jeg bedre og føler meg mye bedre da jeg kommer meg ut mer osv. Jeg har erfaring med hund fra før, men dette er første egne hund. Hos mine foreldre har jeg vokst opp med sibirsk husky, jeg har også hatt mange sommerjobber som hundepasser der "klientene" mine har vært hos meg flere uker om gangen. Vi har bestemt oss for at vi ønsker oss en svart engelsk labrador, og har satt oss inn i hva det vil så å eie en slik rase. Jeg ønsker også å bruke hunden som hobby-hund og tenker å trene lydighet, og drive med dummy-trening. Jrg har godkjent jegerprøve og hadde vært utrolig gøy å utforske jakt videre også! Men når er det rett tidspunkt? Jeg personlig føler meg klar. Jeg er ikke glad i å reise, og trives best ute på sommeren i telt eller hengekøye. Studiene tillater meg å være hjemme med valpen, og å komme meg ut mer etterhvert som han / hun blir eldre. Vi har råd til forsikring, uforutsette veterinær utgifter osv. Jeg føler meg så, sæ klar, men har fått kritikk av andre (hovedsakelig familie) om at det ville vært dumt å skaffe seg valp nå da jeg er student...
    • Synes dere de er fine?
    • Det kan ikke være en brist i en tå eller noe sånt da? Små sår har jeg også oppdaget at de blir fryktelig utilpass av, selv om de nærmest er mikroskopiske. Min hund ble tilnærmet invalid når hun hadde et bittelite gnagsår mellom to tær, ville ikke legge vekt på den foten i det hele tatt 🙈
    • Jeg forstår hva du mener, og jeg kan sette meg inn i situasjonen din. Om det hadde vært en hunderase som ikke var tallrik; der foreldredyr og linjer bakover utmerket seg, f.eks ved å ha god mentalitet og fantastiske brukshundsegenskaper ville jeg kanskje kunne ha firet noe på krava. Men om det er en tallrik rase (som schæfer, rottweiler, belgisk fårehund, golden eller labrador) ville det måtte en god del overtalelse til for at jeg hadde takket meg til en hund med potensielle leddsjukdommer eller mentale brister.  Hunder er levende vesener og vi er selvfølgelig ikke garantert at de holder seg friske. Og det kan jo hende at du uansett ender opp med en hund med både HD og svak mentalitet for det jeg vet. Men hvorfor ta sjansen? Om det så skjer, kan du i minste trøste deg med at du gjorde det du kunne for å få en frisk hund, og at bare har hatt uflaks. 
    • Det er en vanskelig balanse. Jeg er godt i gang med å analysere alt han gjør for å unngå skader og slikt. Går han rart, virker han mer sliten enn normalt. Spiser han som han burde? Hvis han begynner å røyte mer enn vanlig, er det tegn på stress og at han har ondt, eller er det på grunn av årstidsskifte? Mange krisetanker etter hvert, ja 😪 Enn så lenge tror jeg at jeg trykte på alarmknappen unødvendig.. Sikkert ikke siste gangen, i og med at han ikke er noe ungdom lengre.  Tusen takk svar, setter pris på at dere setter av tid til å hjelpe meg ❤️ 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...