Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min skal opereres, og jeg er tilnærmet nervevrak allerede


tm100012
 Share

Recommended Posts

Tusen spørsmål og engstelige tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg får ikke sove. Skal jeg gå sånn i flere dager til, så er jeg vel lite verdt som sykepleier når hunden er nyoperert og hjemme. Jeg regner med at man kanskje trenger litt ekstra energi de første dagene.

Jeg hører rykter om hunder som er nyopererte og som har det tøft hjemme i alt fra døgn til en uke før de er seg selv igjen. Det fortelles om smerter, komplikasjoner, uro og alt mulig slags belastninger for dyret. Dette er ikke helt det sunneste fokuset før en operasjon. Såpass skjønner jeg jo.

Hva er din opplevelse hvis du har opplevd operasjoner på dine hunder? Har du noen råd eller tips som du selv kunne ønske du hadde visst i forkant som du lærte underveis? Jeg blir veldig glad for tips :)

Hunden har vært i narkose før, og da var han slått ut av den i 2-3 dager. Etterpå gikk det veldig greit. Men dengang var det jo en svært liten operasjon i forhold til dette.

Jeg visste ikke at jeg var så hysterisk i bunn. Jeg er litt overrasket over dette selv. Jeg ser for meg alt fra at de opererer feil plass til at bikkja våkner under operasjonen.... ja, fantasien min er slem mot meg og den har tatt helt av.

Vær snill mot meg nå, ikke mobb. Jeg er allerede klar over at jeg har latt følelsene løpe avgårde her.

Dette oppleves som veldig vanskelig. Gi fra seg kontrollen på denne måten og så la noen "rote" inni hunden min. Forferdelig!

Hvis jeg ikke roer egget litt, så kommer jeg til å bli en skrekkelig kunde der inne på dyreklinikken, og hvem ønsker vel å være det?

Dette føles ikke bra. Å du verden så glad man blir i de der firbeinte kreka!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med operasjon på egen hund er at hun var omtrent seg selv når hun ble levert tilbake igjen etter operasjonen.
Hun var selvsagt groggy, da hun ikke var 100% ut av narkosen, og hun var full i smertestillende.
Men hun logret og prøvde å hilse på assistenten som leverte henne tilbake til meg.

Kiwi ble operert i begge frambena samtidig, de fjernet ca 1 cm med bein, og dagen etterpå så gikk hun selv.
Hun var seg selv på alle måter, litt ustødig da, og det hjalp nok også at hun hadde ett plaster med ett sterk opiat på ribbeina.
Hun måtte også røntges hver 3 uke etterpå, og bedøves hver gang, hun var helt 100% hver gang vi gikk ut av klinikken.

Hvis bikkja viser tegn til å våkne under narkosen så er veterinæren kjapp med å gi de mer å sove på, de fortsetter ikke operasjonen før hunden er i dyp søvn igjen.
Tror du må prøve å puste med magen, selv om det ikke er lett når det er din egen hund som skal under kniven.

Kan man få spørre hva hunden skal operes for?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer jo an på hunden det :) hunden min har hatt to store operasjoner det siste året, det har ikke vært noe "katastrofe" å få henne hjem. Mye pip og skrik, ble bra etter smerteplasteret kom av. Godt humør, god matlyst, etc :) de kommer seg fort!

(Min har overnattet hos veterinær første natta etter OP pga smertehåndtering og ro.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reven var gjennom et par livstruende runder med bukkirurgi for noen år siden. Min erfaring er at når de er over den første kritiske fasen så leger de seg uhyre raskt. Mitt råd er å enten la noen andre følge henne til veterinæren hvis du ikke klarer å tøyle nervene dine, eller å få kontroll. Asap. Hunder er sensitive for våre sinnstemninger og pasienten blir mer engstelig hvis pleieren signaliserer fare. Så "chin up!" :-) Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt som alle mine hunder har blitt operert minst en gang. Det har dreid seg om trekking av tenner, fjerne kuler, kastrering av hannhund, fjerne livmor på tispe, fjerne milt, og et par småting til som jeg ikke helt husker. Det har gått helt supert alle gangene. De har vært litt kvalme og groggy pga narkosen, men ikke vist tegn på smerte i det hele tatt. Nå skal det sies at mine hunder har vært helt ekstreme til å ikke vise smerte, så jeg vet ikke helt hvordan de faktisk har hatt det, men de har i hvert fall vært fit for fight etter ganske få timer. Det gjelder også i de tilfellene hvor indre organer har blitt fjernet. Det har ikke vært noe klynking om natta, og ingen tegn til ubehag om noen eller noe har kommet borti såret. Den greia med å holde seg i ro til stingene er tatt har de i hvert fall ikke syntes noe om :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fjotten har blitt operert tre ganger på kort tid pga patella luxasjon, alle tre operasjonene gikk kjempefint, og han er i dag helt tipp topp frisk. Samtlige ganger jeg hentet han var han helt våken etter narkosen, og jeg fikk kjempefin oppfølging og info fra vet både før og etter operasjoner. Han var veldig pipete og syntes åpenbart veldig synd på seg selv etter hver operasjon, vi slet med å få han til å gå på do de første dagene, og selvsagt er det slitsomt å ha en (ung)hund med nyoperert bein, men alt i alt gikk det veldig fint.

Jeg tror mye av cluet er å finne en vet som kan å ivareta ikke bare hunden, men også eier(ne). Jeg har møtt veterinaerer som er saers dårlig på mellommenneskelige relasjoner, og det er greit nok når det bare er snakk om småting, men ved f.eks en operasjon hadde det vaert slitsomt med en slik veterinaer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Jeg har også hatt et par hunder jeg aldri forlater når de er bedøvd. Sånn sett er det greit når man har veterinærer som lar den over gjennomsnittlig interesserte eieren få være med på alt mulig...

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Ehmmm, hva er "ikke-reverserbar" dop? :P Det hørtes litt voldsomt ut, liksom. "Tar det ikke-reverserbare dopet jeg, takk", koma neste :P

Men det er vel da snakk om forskjellen "morfin" vs "sove-dop"? Regner med at ingen av de går under ikke-reverserbare...hehem :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ulik erfaring. Alle mine hunder har vært bedøvet når det har vært trekking av tenner, rønking, tømming av blodøre, gipsing, tannsteinpuss, undersøkelser osv osv. Da har de vært groggy hele dagen og kviknet litt til på kvelden, men ikke fullt i orden før neste dag. Både av å få oppvåkningssprøyte og når de sover av seg rusen.

Når det har vært større inngrep og operasjoner som feks. sterilisering, cystefjering og kneoperasjon har det vært litt mer omfattende. På ene hunden gikk alt veldig bra. Alt gikk på skinner. Litt pip og slapp på den ene som ble sterilisert, men nesten helt ok og upåvikret dagen etterpå.

Den andre fikk smerteplaster og ble så syk av det og måtte få intravinøs dagene etterpå og det tok flere dager før hunden kom til seg selv og ikke hadde så mye smerter. Opplevde også at hunden bæsjet og tisset seg ut. Ikke så koselig. Men man må bare gjøre det best mulig for hunden. Syns jo veeeldig synd på hunden, men man må være sterk og ikke bli så påvirket.

Du kan få med sånn bleie teppe som du kan bruke til hunden i begynnelsen. Husk å få veiledning hos dyrlegen på hvordan du skal gjøre ting, medisiner, smertestillende og antibiotika. Ha rensevæske og rene håndklær og bandasjer tilgjengelig. Det er viktig å holde sår rene og tørre. SKift ofte bandasjer på sår. Gjerne forberede plass hjemme med tepper slik at man bare kan bære hunden rett inn og på plassen. Sørg for at det er varmt og hunden er pakket inn i teppe. Ha det rolig og gi hunden fred og ro, men at hunden vet at du er i nærheten hele tiden. Bruk krage på hunden eller andre ting som ikke får hunden til å slikke/klø (viktig)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Aiko var helt kake etter HD-røntgen også (til tross for oppvåkningssprøyte), så jeg måtte bære henne helt hjem. Dette samtidig med at jeg omsider fikk på det reine hva som feilte henne, så du kan jo tenke deg hvor grusom den turen var, med en halvdau, diagnostisert shiba i armene, Makka-style.

Jeg har jo bare knertis å sammenligne med, og hun fikk veldig mye mer enn hva vekta skulle tilsi, og var sprell våken under røntgen, men de turte ikke gi henne mer. Hun hoppa ned fra bordet for egen maskin og trava ut. Ferdig med slike overgrep, kan du si. :P Pleierne så måpende etter oss. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg merket veldig på Kuro sist han var bedøvet, var at han ble veldig, veldig kald. Det visste jeg jo fra forrige gang, men ikke at han ble SÅ kald. Det endte med at jeg måtte ta ham på fanget der han lå under ullpledd hele resten av kvelden for å få tilbake varmen. Neste dag var han kvikk og rask igjen.

Men ja. Det er det beste rådet jeg kan gi - følg med på temperaturen i tiden eter oppvåkning. Ta på hunden og kjenn på den - den skal være varmere enn deg. Er den ikke det - varm den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for mange fine svar. Det var veldig beroligende og greit å lese andres erfaringer her.

Jeg fikk en utrolig flink kirurg som ikke ville gi seg på å prøve alt fremfor å skjære opp hele buken på han. Der var fokuset på å løse ting på en måte som belaster dyret minst mulig. Han nekta å gi seg, og til slutt fikk han det jammen til også. Jeg er overlykkelig!

Oslo Dyreklinikk har virkelig ett par esser i ermet :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...