Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Tusen spørsmål og engstelige tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg får ikke sove. Skal jeg gå sånn i flere dager til, så er jeg vel lite verdt som sykepleier når hunden er nyoperert og hjemme. Jeg regner med at man kanskje trenger litt ekstra energi de første dagene.

Jeg hører rykter om hunder som er nyopererte og som har det tøft hjemme i alt fra døgn til en uke før de er seg selv igjen. Det fortelles om smerter, komplikasjoner, uro og alt mulig slags belastninger for dyret. Dette er ikke helt det sunneste fokuset før en operasjon. Såpass skjønner jeg jo.

Hva er din opplevelse hvis du har opplevd operasjoner på dine hunder? Har du noen råd eller tips som du selv kunne ønske du hadde visst i forkant som du lærte underveis? Jeg blir veldig glad for tips :)

Hunden har vært i narkose før, og da var han slått ut av den i 2-3 dager. Etterpå gikk det veldig greit. Men dengang var det jo en svært liten operasjon i forhold til dette.

Jeg visste ikke at jeg var så hysterisk i bunn. Jeg er litt overrasket over dette selv. Jeg ser for meg alt fra at de opererer feil plass til at bikkja våkner under operasjonen.... ja, fantasien min er slem mot meg og den har tatt helt av.

Vær snill mot meg nå, ikke mobb. Jeg er allerede klar over at jeg har latt følelsene løpe avgårde her.

Dette oppleves som veldig vanskelig. Gi fra seg kontrollen på denne måten og så la noen "rote" inni hunden min. Forferdelig!

Hvis jeg ikke roer egget litt, så kommer jeg til å bli en skrekkelig kunde der inne på dyreklinikken, og hvem ønsker vel å være det?

Dette føles ikke bra. Å du verden så glad man blir i de der firbeinte kreka!

Skrevet

Min erfaring med operasjon på egen hund er at hun var omtrent seg selv når hun ble levert tilbake igjen etter operasjonen.
Hun var selvsagt groggy, da hun ikke var 100% ut av narkosen, og hun var full i smertestillende.
Men hun logret og prøvde å hilse på assistenten som leverte henne tilbake til meg.

Kiwi ble operert i begge frambena samtidig, de fjernet ca 1 cm med bein, og dagen etterpå så gikk hun selv.
Hun var seg selv på alle måter, litt ustødig da, og det hjalp nok også at hun hadde ett plaster med ett sterk opiat på ribbeina.
Hun måtte også røntges hver 3 uke etterpå, og bedøves hver gang, hun var helt 100% hver gang vi gikk ut av klinikken.

Hvis bikkja viser tegn til å våkne under narkosen så er veterinæren kjapp med å gi de mer å sove på, de fortsetter ikke operasjonen før hunden er i dyp søvn igjen.
Tror du må prøve å puste med magen, selv om det ikke er lett når det er din egen hund som skal under kniven.

Kan man få spørre hva hunden skal operes for?

Skrevet

Kommer jo an på hunden det :) hunden min har hatt to store operasjoner det siste året, det har ikke vært noe "katastrofe" å få henne hjem. Mye pip og skrik, ble bra etter smerteplasteret kom av. Godt humør, god matlyst, etc :) de kommer seg fort!

(Min har overnattet hos veterinær første natta etter OP pga smertehåndtering og ro.)

Skrevet

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Skrevet

Reven var gjennom et par livstruende runder med bukkirurgi for noen år siden. Min erfaring er at når de er over den første kritiske fasen så leger de seg uhyre raskt. Mitt råd er å enten la noen andre følge henne til veterinæren hvis du ikke klarer å tøyle nervene dine, eller å få kontroll. Asap. Hunder er sensitive for våre sinnstemninger og pasienten blir mer engstelig hvis pleieren signaliserer fare. Så "chin up!" :-) Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

Skrevet

Så godt som alle mine hunder har blitt operert minst en gang. Det har dreid seg om trekking av tenner, fjerne kuler, kastrering av hannhund, fjerne livmor på tispe, fjerne milt, og et par småting til som jeg ikke helt husker. Det har gått helt supert alle gangene. De har vært litt kvalme og groggy pga narkosen, men ikke vist tegn på smerte i det hele tatt. Nå skal det sies at mine hunder har vært helt ekstreme til å ikke vise smerte, så jeg vet ikke helt hvordan de faktisk har hatt det, men de har i hvert fall vært fit for fight etter ganske få timer. Det gjelder også i de tilfellene hvor indre organer har blitt fjernet. Det har ikke vært noe klynking om natta, og ingen tegn til ubehag om noen eller noe har kommet borti såret. Den greia med å holde seg i ro til stingene er tatt har de i hvert fall ikke syntes noe om :-)

Skrevet

Fjotten har blitt operert tre ganger på kort tid pga patella luxasjon, alle tre operasjonene gikk kjempefint, og han er i dag helt tipp topp frisk. Samtlige ganger jeg hentet han var han helt våken etter narkosen, og jeg fikk kjempefin oppfølging og info fra vet både før og etter operasjoner. Han var veldig pipete og syntes åpenbart veldig synd på seg selv etter hver operasjon, vi slet med å få han til å gå på do de første dagene, og selvsagt er det slitsomt å ha en (ung)hund med nyoperert bein, men alt i alt gikk det veldig fint.

Jeg tror mye av cluet er å finne en vet som kan å ivareta ikke bare hunden, men også eier(ne). Jeg har møtt veterinaerer som er saers dårlig på mellommenneskelige relasjoner, og det er greit nok når det bare er snakk om småting, men ved f.eks en operasjon hadde det vaert slitsomt med en slik veterinaer.

Skrevet
Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Jeg har også hatt et par hunder jeg aldri forlater når de er bedøvd. Sånn sett er det greit når man har veterinærer som lar den over gjennomsnittlig interesserte eieren få være med på alt mulig...

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Skrevet
Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Ehmmm, hva er "ikke-reverserbar" dop? :P Det hørtes litt voldsomt ut, liksom. "Tar det ikke-reverserbare dopet jeg, takk", koma neste :P

Men det er vel da snakk om forskjellen "morfin" vs "sove-dop"? Regner med at ingen av de går under ikke-reverserbare...hehem :P

Skrevet

Jeg har ulik erfaring. Alle mine hunder har vært bedøvet når det har vært trekking av tenner, rønking, tømming av blodøre, gipsing, tannsteinpuss, undersøkelser osv osv. Da har de vært groggy hele dagen og kviknet litt til på kvelden, men ikke fullt i orden før neste dag. Både av å få oppvåkningssprøyte og når de sover av seg rusen.

Når det har vært større inngrep og operasjoner som feks. sterilisering, cystefjering og kneoperasjon har det vært litt mer omfattende. På ene hunden gikk alt veldig bra. Alt gikk på skinner. Litt pip og slapp på den ene som ble sterilisert, men nesten helt ok og upåvikret dagen etterpå.

Den andre fikk smerteplaster og ble så syk av det og måtte få intravinøs dagene etterpå og det tok flere dager før hunden kom til seg selv og ikke hadde så mye smerter. Opplevde også at hunden bæsjet og tisset seg ut. Ikke så koselig. Men man må bare gjøre det best mulig for hunden. Syns jo veeeldig synd på hunden, men man må være sterk og ikke bli så påvirket.

Du kan få med sånn bleie teppe som du kan bruke til hunden i begynnelsen. Husk å få veiledning hos dyrlegen på hvordan du skal gjøre ting, medisiner, smertestillende og antibiotika. Ha rensevæske og rene håndklær og bandasjer tilgjengelig. Det er viktig å holde sår rene og tørre. SKift ofte bandasjer på sår. Gjerne forberede plass hjemme med tepper slik at man bare kan bære hunden rett inn og på plassen. Sørg for at det er varmt og hunden er pakket inn i teppe. Ha det rolig og gi hunden fred og ro, men at hunden vet at du er i nærheten hele tiden. Bruk krage på hunden eller andre ting som ikke får hunden til å slikke/klø (viktig)

Skrevet
Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Aiko var helt kake etter HD-røntgen også (til tross for oppvåkningssprøyte), så jeg måtte bære henne helt hjem. Dette samtidig med at jeg omsider fikk på det reine hva som feilte henne, så du kan jo tenke deg hvor grusom den turen var, med en halvdau, diagnostisert shiba i armene, Makka-style.

Jeg har jo bare knertis å sammenligne med, og hun fikk veldig mye mer enn hva vekta skulle tilsi, og var sprell våken under røntgen, men de turte ikke gi henne mer. Hun hoppa ned fra bordet for egen maskin og trava ut. Ferdig med slike overgrep, kan du si. :P Pleierne så måpende etter oss. :lol:

Skrevet

Det jeg merket veldig på Kuro sist han var bedøvet, var at han ble veldig, veldig kald. Det visste jeg jo fra forrige gang, men ikke at han ble SÅ kald. Det endte med at jeg måtte ta ham på fanget der han lå under ullpledd hele resten av kvelden for å få tilbake varmen. Neste dag var han kvikk og rask igjen.

Men ja. Det er det beste rådet jeg kan gi - følg med på temperaturen i tiden eter oppvåkning. Ta på hunden og kjenn på den - den skal være varmere enn deg. Er den ikke det - varm den.

Skrevet

Tusen takk for mange fine svar. Det var veldig beroligende og greit å lese andres erfaringer her.

Jeg fikk en utrolig flink kirurg som ikke ville gi seg på å prøve alt fremfor å skjære opp hele buken på han. Der var fokuset på å løse ting på en måte som belaster dyret minst mulig. Han nekta å gi seg, og til slutt fikk han det jammen til også. Jeg er overlykkelig!

Oslo Dyreklinikk har virkelig ett par esser i ermet :)

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...