Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunden min skal opereres, og jeg er tilnærmet nervevrak allerede


tm100012
 Share

Recommended Posts

Tusen spørsmål og engstelige tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg får ikke sove. Skal jeg gå sånn i flere dager til, så er jeg vel lite verdt som sykepleier når hunden er nyoperert og hjemme. Jeg regner med at man kanskje trenger litt ekstra energi de første dagene.

Jeg hører rykter om hunder som er nyopererte og som har det tøft hjemme i alt fra døgn til en uke før de er seg selv igjen. Det fortelles om smerter, komplikasjoner, uro og alt mulig slags belastninger for dyret. Dette er ikke helt det sunneste fokuset før en operasjon. Såpass skjønner jeg jo.

Hva er din opplevelse hvis du har opplevd operasjoner på dine hunder? Har du noen råd eller tips som du selv kunne ønske du hadde visst i forkant som du lærte underveis? Jeg blir veldig glad for tips :)

Hunden har vært i narkose før, og da var han slått ut av den i 2-3 dager. Etterpå gikk det veldig greit. Men dengang var det jo en svært liten operasjon i forhold til dette.

Jeg visste ikke at jeg var så hysterisk i bunn. Jeg er litt overrasket over dette selv. Jeg ser for meg alt fra at de opererer feil plass til at bikkja våkner under operasjonen.... ja, fantasien min er slem mot meg og den har tatt helt av.

Vær snill mot meg nå, ikke mobb. Jeg er allerede klar over at jeg har latt følelsene løpe avgårde her.

Dette oppleves som veldig vanskelig. Gi fra seg kontrollen på denne måten og så la noen "rote" inni hunden min. Forferdelig!

Hvis jeg ikke roer egget litt, så kommer jeg til å bli en skrekkelig kunde der inne på dyreklinikken, og hvem ønsker vel å være det?

Dette føles ikke bra. Å du verden så glad man blir i de der firbeinte kreka!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med operasjon på egen hund er at hun var omtrent seg selv når hun ble levert tilbake igjen etter operasjonen.
Hun var selvsagt groggy, da hun ikke var 100% ut av narkosen, og hun var full i smertestillende.
Men hun logret og prøvde å hilse på assistenten som leverte henne tilbake til meg.

Kiwi ble operert i begge frambena samtidig, de fjernet ca 1 cm med bein, og dagen etterpå så gikk hun selv.
Hun var seg selv på alle måter, litt ustødig da, og det hjalp nok også at hun hadde ett plaster med ett sterk opiat på ribbeina.
Hun måtte også røntges hver 3 uke etterpå, og bedøves hver gang, hun var helt 100% hver gang vi gikk ut av klinikken.

Hvis bikkja viser tegn til å våkne under narkosen så er veterinæren kjapp med å gi de mer å sove på, de fortsetter ikke operasjonen før hunden er i dyp søvn igjen.
Tror du må prøve å puste med magen, selv om det ikke er lett når det er din egen hund som skal under kniven.

Kan man få spørre hva hunden skal operes for?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer jo an på hunden det :) hunden min har hatt to store operasjoner det siste året, det har ikke vært noe "katastrofe" å få henne hjem. Mye pip og skrik, ble bra etter smerteplasteret kom av. Godt humør, god matlyst, etc :) de kommer seg fort!

(Min har overnattet hos veterinær første natta etter OP pga smertehåndtering og ro.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reven var gjennom et par livstruende runder med bukkirurgi for noen år siden. Min erfaring er at når de er over den første kritiske fasen så leger de seg uhyre raskt. Mitt råd er å enten la noen andre følge henne til veterinæren hvis du ikke klarer å tøyle nervene dine, eller å få kontroll. Asap. Hunder er sensitive for våre sinnstemninger og pasienten blir mer engstelig hvis pleieren signaliserer fare. Så "chin up!" :-) Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så godt som alle mine hunder har blitt operert minst en gang. Det har dreid seg om trekking av tenner, fjerne kuler, kastrering av hannhund, fjerne livmor på tispe, fjerne milt, og et par småting til som jeg ikke helt husker. Det har gått helt supert alle gangene. De har vært litt kvalme og groggy pga narkosen, men ikke vist tegn på smerte i det hele tatt. Nå skal det sies at mine hunder har vært helt ekstreme til å ikke vise smerte, så jeg vet ikke helt hvordan de faktisk har hatt det, men de har i hvert fall vært fit for fight etter ganske få timer. Det gjelder også i de tilfellene hvor indre organer har blitt fjernet. Det har ikke vært noe klynking om natta, og ingen tegn til ubehag om noen eller noe har kommet borti såret. Den greia med å holde seg i ro til stingene er tatt har de i hvert fall ikke syntes noe om :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fjotten har blitt operert tre ganger på kort tid pga patella luxasjon, alle tre operasjonene gikk kjempefint, og han er i dag helt tipp topp frisk. Samtlige ganger jeg hentet han var han helt våken etter narkosen, og jeg fikk kjempefin oppfølging og info fra vet både før og etter operasjoner. Han var veldig pipete og syntes åpenbart veldig synd på seg selv etter hver operasjon, vi slet med å få han til å gå på do de første dagene, og selvsagt er det slitsomt å ha en (ung)hund med nyoperert bein, men alt i alt gikk det veldig fint.

Jeg tror mye av cluet er å finne en vet som kan å ivareta ikke bare hunden, men også eier(ne). Jeg har møtt veterinaerer som er saers dårlig på mellommenneskelige relasjoner, og det er greit nok når det bare er snakk om småting, men ved f.eks en operasjon hadde det vaert slitsomt med en slik veterinaer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Jeg har også hatt et par hunder jeg aldri forlater når de er bedøvd. Sånn sett er det greit når man har veterinærer som lar den over gjennomsnittlig interesserte eieren få være med på alt mulig...

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Ehmmm, hva er "ikke-reverserbar" dop? :P Det hørtes litt voldsomt ut, liksom. "Tar det ikke-reverserbare dopet jeg, takk", koma neste :P

Men det er vel da snakk om forskjellen "morfin" vs "sove-dop"? Regner med at ingen av de går under ikke-reverserbare...hehem :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ulik erfaring. Alle mine hunder har vært bedøvet når det har vært trekking av tenner, rønking, tømming av blodøre, gipsing, tannsteinpuss, undersøkelser osv osv. Da har de vært groggy hele dagen og kviknet litt til på kvelden, men ikke fullt i orden før neste dag. Både av å få oppvåkningssprøyte og når de sover av seg rusen.

Når det har vært større inngrep og operasjoner som feks. sterilisering, cystefjering og kneoperasjon har det vært litt mer omfattende. På ene hunden gikk alt veldig bra. Alt gikk på skinner. Litt pip og slapp på den ene som ble sterilisert, men nesten helt ok og upåvikret dagen etterpå.

Den andre fikk smerteplaster og ble så syk av det og måtte få intravinøs dagene etterpå og det tok flere dager før hunden kom til seg selv og ikke hadde så mye smerter. Opplevde også at hunden bæsjet og tisset seg ut. Ikke så koselig. Men man må bare gjøre det best mulig for hunden. Syns jo veeeldig synd på hunden, men man må være sterk og ikke bli så påvirket.

Du kan få med sånn bleie teppe som du kan bruke til hunden i begynnelsen. Husk å få veiledning hos dyrlegen på hvordan du skal gjøre ting, medisiner, smertestillende og antibiotika. Ha rensevæske og rene håndklær og bandasjer tilgjengelig. Det er viktig å holde sår rene og tørre. SKift ofte bandasjer på sår. Gjerne forberede plass hjemme med tepper slik at man bare kan bære hunden rett inn og på plassen. Sørg for at det er varmt og hunden er pakket inn i teppe. Ha det rolig og gi hunden fred og ro, men at hunden vet at du er i nærheten hele tiden. Bruk krage på hunden eller andre ting som ikke får hunden til å slikke/klø (viktig)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Aiko var helt kake etter HD-røntgen også (til tross for oppvåkningssprøyte), så jeg måtte bære henne helt hjem. Dette samtidig med at jeg omsider fikk på det reine hva som feilte henne, så du kan jo tenke deg hvor grusom den turen var, med en halvdau, diagnostisert shiba i armene, Makka-style.

Jeg har jo bare knertis å sammenligne med, og hun fikk veldig mye mer enn hva vekta skulle tilsi, og var sprell våken under røntgen, men de turte ikke gi henne mer. Hun hoppa ned fra bordet for egen maskin og trava ut. Ferdig med slike overgrep, kan du si. :P Pleierne så måpende etter oss. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg merket veldig på Kuro sist han var bedøvet, var at han ble veldig, veldig kald. Det visste jeg jo fra forrige gang, men ikke at han ble SÅ kald. Det endte med at jeg måtte ta ham på fanget der han lå under ullpledd hele resten av kvelden for å få tilbake varmen. Neste dag var han kvikk og rask igjen.

Men ja. Det er det beste rådet jeg kan gi - følg med på temperaturen i tiden eter oppvåkning. Ta på hunden og kjenn på den - den skal være varmere enn deg. Er den ikke det - varm den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for mange fine svar. Det var veldig beroligende og greit å lese andres erfaringer her.

Jeg fikk en utrolig flink kirurg som ikke ville gi seg på å prøve alt fremfor å skjære opp hele buken på han. Der var fokuset på å løse ting på en måte som belaster dyret minst mulig. Han nekta å gi seg, og til slutt fikk han det jammen til også. Jeg er overlykkelig!

Oslo Dyreklinikk har virkelig ett par esser i ermet :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...