Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Tusen spørsmål og engstelige tanker fyker gjennom hodet mitt. Jeg får ikke sove. Skal jeg gå sånn i flere dager til, så er jeg vel lite verdt som sykepleier når hunden er nyoperert og hjemme. Jeg regner med at man kanskje trenger litt ekstra energi de første dagene.

Jeg hører rykter om hunder som er nyopererte og som har det tøft hjemme i alt fra døgn til en uke før de er seg selv igjen. Det fortelles om smerter, komplikasjoner, uro og alt mulig slags belastninger for dyret. Dette er ikke helt det sunneste fokuset før en operasjon. Såpass skjønner jeg jo.

Hva er din opplevelse hvis du har opplevd operasjoner på dine hunder? Har du noen råd eller tips som du selv kunne ønske du hadde visst i forkant som du lærte underveis? Jeg blir veldig glad for tips :)

Hunden har vært i narkose før, og da var han slått ut av den i 2-3 dager. Etterpå gikk det veldig greit. Men dengang var det jo en svært liten operasjon i forhold til dette.

Jeg visste ikke at jeg var så hysterisk i bunn. Jeg er litt overrasket over dette selv. Jeg ser for meg alt fra at de opererer feil plass til at bikkja våkner under operasjonen.... ja, fantasien min er slem mot meg og den har tatt helt av.

Vær snill mot meg nå, ikke mobb. Jeg er allerede klar over at jeg har latt følelsene løpe avgårde her.

Dette oppleves som veldig vanskelig. Gi fra seg kontrollen på denne måten og så la noen "rote" inni hunden min. Forferdelig!

Hvis jeg ikke roer egget litt, så kommer jeg til å bli en skrekkelig kunde der inne på dyreklinikken, og hvem ønsker vel å være det?

Dette føles ikke bra. Å du verden så glad man blir i de der firbeinte kreka!

Skrevet

Min erfaring med operasjon på egen hund er at hun var omtrent seg selv når hun ble levert tilbake igjen etter operasjonen.
Hun var selvsagt groggy, da hun ikke var 100% ut av narkosen, og hun var full i smertestillende.
Men hun logret og prøvde å hilse på assistenten som leverte henne tilbake til meg.

Kiwi ble operert i begge frambena samtidig, de fjernet ca 1 cm med bein, og dagen etterpå så gikk hun selv.
Hun var seg selv på alle måter, litt ustødig da, og det hjalp nok også at hun hadde ett plaster med ett sterk opiat på ribbeina.
Hun måtte også røntges hver 3 uke etterpå, og bedøves hver gang, hun var helt 100% hver gang vi gikk ut av klinikken.

Hvis bikkja viser tegn til å våkne under narkosen så er veterinæren kjapp med å gi de mer å sove på, de fortsetter ikke operasjonen før hunden er i dyp søvn igjen.
Tror du må prøve å puste med magen, selv om det ikke er lett når det er din egen hund som skal under kniven.

Kan man få spørre hva hunden skal operes for?

Skrevet

Kommer jo an på hunden det :) hunden min har hatt to store operasjoner det siste året, det har ikke vært noe "katastrofe" å få henne hjem. Mye pip og skrik, ble bra etter smerteplasteret kom av. Godt humør, god matlyst, etc :) de kommer seg fort!

(Min har overnattet hos veterinær første natta etter OP pga smertehåndtering og ro.)

Skrevet

Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Skrevet

Reven var gjennom et par livstruende runder med bukkirurgi for noen år siden. Min erfaring er at når de er over den første kritiske fasen så leger de seg uhyre raskt. Mitt råd er å enten la noen andre følge henne til veterinæren hvis du ikke klarer å tøyle nervene dine, eller å få kontroll. Asap. Hunder er sensitive for våre sinnstemninger og pasienten blir mer engstelig hvis pleieren signaliserer fare. Så "chin up!" :-) Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2

Skrevet

Så godt som alle mine hunder har blitt operert minst en gang. Det har dreid seg om trekking av tenner, fjerne kuler, kastrering av hannhund, fjerne livmor på tispe, fjerne milt, og et par småting til som jeg ikke helt husker. Det har gått helt supert alle gangene. De har vært litt kvalme og groggy pga narkosen, men ikke vist tegn på smerte i det hele tatt. Nå skal det sies at mine hunder har vært helt ekstreme til å ikke vise smerte, så jeg vet ikke helt hvordan de faktisk har hatt det, men de har i hvert fall vært fit for fight etter ganske få timer. Det gjelder også i de tilfellene hvor indre organer har blitt fjernet. Det har ikke vært noe klynking om natta, og ingen tegn til ubehag om noen eller noe har kommet borti såret. Den greia med å holde seg i ro til stingene er tatt har de i hvert fall ikke syntes noe om :-)

Skrevet

Fjotten har blitt operert tre ganger på kort tid pga patella luxasjon, alle tre operasjonene gikk kjempefint, og han er i dag helt tipp topp frisk. Samtlige ganger jeg hentet han var han helt våken etter narkosen, og jeg fikk kjempefin oppfølging og info fra vet både før og etter operasjoner. Han var veldig pipete og syntes åpenbart veldig synd på seg selv etter hver operasjon, vi slet med å få han til å gå på do de første dagene, og selvsagt er det slitsomt å ha en (ung)hund med nyoperert bein, men alt i alt gikk det veldig fint.

Jeg tror mye av cluet er å finne en vet som kan å ivareta ikke bare hunden, men også eier(ne). Jeg har møtt veterinaerer som er saers dårlig på mellommenneskelige relasjoner, og det er greit nok når det bare er snakk om småting, men ved f.eks en operasjon hadde det vaert slitsomt med en slik veterinaer.

Skrevet
Aiko tåler mindre bedøvelse enn str og vekt skulle tilsi (sikkert pga handicappet sitt), noe de på veterinærkontoret ikke helt klarte å ta høyde for, så hun holdt på å dø under operasjonen. De måtte "bagge" henne for at hun skulle puste.

Hun gråt sårt da jeg henta henne, men blei veldig glad da hun så meg, og bar ikke nag mot noen av pleierne. :P Jeg fikk med smertestillende, både piller og flytende morfin, som hun fikk fordelt utover den første natta. Det var meninga at hun skulle holdes i ro og kun gå korte turer i bånd de neste 10 dagene, men rundt lunsjtider dagen etter var Aiko klar for fest! :D Hun kom seg bemerkelsesverdig fort, det var bare første kvelden og natta som var slitsom, ellers var hun helt som vanlig. Jeg gjorde selvsagt som jeg hadde fått beskjed om, men hun hadde ganske mye krutt å brenne etterhvert. :P

Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Jeg har også hatt et par hunder jeg aldri forlater når de er bedøvd. Sånn sett er det greit når man har veterinærer som lar den over gjennomsnittlig interesserte eieren få være med på alt mulig...

Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Skrevet
Ettervirkningene varierer både mellom individene og fra gang til gang, er min erfaring.... Men jeg velger alltid reverserbar dop til mine hunder.

Ehmmm, hva er "ikke-reverserbar" dop? :P Det hørtes litt voldsomt ut, liksom. "Tar det ikke-reverserbare dopet jeg, takk", koma neste :P

Men det er vel da snakk om forskjellen "morfin" vs "sove-dop"? Regner med at ingen av de går under ikke-reverserbare...hehem :P

Skrevet

Jeg har ulik erfaring. Alle mine hunder har vært bedøvet når det har vært trekking av tenner, rønking, tømming av blodøre, gipsing, tannsteinpuss, undersøkelser osv osv. Da har de vært groggy hele dagen og kviknet litt til på kvelden, men ikke fullt i orden før neste dag. Både av å få oppvåkningssprøyte og når de sover av seg rusen.

Når det har vært større inngrep og operasjoner som feks. sterilisering, cystefjering og kneoperasjon har det vært litt mer omfattende. På ene hunden gikk alt veldig bra. Alt gikk på skinner. Litt pip og slapp på den ene som ble sterilisert, men nesten helt ok og upåvikret dagen etterpå.

Den andre fikk smerteplaster og ble så syk av det og måtte få intravinøs dagene etterpå og det tok flere dager før hunden kom til seg selv og ikke hadde så mye smerter. Opplevde også at hunden bæsjet og tisset seg ut. Ikke så koselig. Men man må bare gjøre det best mulig for hunden. Syns jo veeeldig synd på hunden, men man må være sterk og ikke bli så påvirket.

Du kan få med sånn bleie teppe som du kan bruke til hunden i begynnelsen. Husk å få veiledning hos dyrlegen på hvordan du skal gjøre ting, medisiner, smertestillende og antibiotika. Ha rensevæske og rene håndklær og bandasjer tilgjengelig. Det er viktig å holde sår rene og tørre. SKift ofte bandasjer på sår. Gjerne forberede plass hjemme med tepper slik at man bare kan bære hunden rett inn og på plassen. Sørg for at det er varmt og hunden er pakket inn i teppe. Ha det rolig og gi hunden fred og ro, men at hunden vet at du er i nærheten hele tiden. Bruk krage på hunden eller andre ting som ikke får hunden til å slikke/klø (viktig)

Skrevet
Flere shibaer og akitaer er vare for bedøvelse, så det overrasker ikke meg...

Aiko var helt kake etter HD-røntgen også (til tross for oppvåkningssprøyte), så jeg måtte bære henne helt hjem. Dette samtidig med at jeg omsider fikk på det reine hva som feilte henne, så du kan jo tenke deg hvor grusom den turen var, med en halvdau, diagnostisert shiba i armene, Makka-style.

Jeg har jo bare knertis å sammenligne med, og hun fikk veldig mye mer enn hva vekta skulle tilsi, og var sprell våken under røntgen, men de turte ikke gi henne mer. Hun hoppa ned fra bordet for egen maskin og trava ut. Ferdig med slike overgrep, kan du si. :P Pleierne så måpende etter oss. :lol:

Skrevet

Det jeg merket veldig på Kuro sist han var bedøvet, var at han ble veldig, veldig kald. Det visste jeg jo fra forrige gang, men ikke at han ble SÅ kald. Det endte med at jeg måtte ta ham på fanget der han lå under ullpledd hele resten av kvelden for å få tilbake varmen. Neste dag var han kvikk og rask igjen.

Men ja. Det er det beste rådet jeg kan gi - følg med på temperaturen i tiden eter oppvåkning. Ta på hunden og kjenn på den - den skal være varmere enn deg. Er den ikke det - varm den.

Skrevet

Tusen takk for mange fine svar. Det var veldig beroligende og greit å lese andres erfaringer her.

Jeg fikk en utrolig flink kirurg som ikke ville gi seg på å prøve alt fremfor å skjære opp hele buken på han. Der var fokuset på å løse ting på en måte som belaster dyret minst mulig. Han nekta å gi seg, og til slutt fikk han det jammen til også. Jeg er overlykkelig!

Oslo Dyreklinikk har virkelig ett par esser i ermet :)

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...