Gå til innhold
Hundesonen.no

Gaver med mening / veldedighetsjulegaver


Mirai
 Share

Recommended Posts

Synes ideen er veldig fin, å gi en gave til noen som virkelig fortjener det.

Men forstår ikke helt det at du skal overføre en pengegave og gjøre en god gjerning, så står det i noen annens navn? Og det er gaven til dem liksom. Skjønner ikke helt greia, kan jo bare gi i julen uten at det må stå fra noen andre og det vedkommende skal pakke det opp. Men som sagt, tanken er jo enda god, for all del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste som gir julegave får også en tilbake så og gi penger blir jo mer som og bytte penger da, da synes jeg det er mer fornuftig og heller droppe julegavene, send et koselig julekort eller noe og bruk pengene på det man trenger/eller veldedighet.

Todelt svar:

1) Det er koselig å ha noe under juletreet. Om det så er et brev med 200kr fra bestevennen din, som du selv har gitt 200kr tilbake til, så er det noe med dens fysiske eksistens under treet. Det betyr noe for meg.

2) Jeg får enda dyrere gaver hos enkelte familiemedlemmer enn hva jeg gir tilbake. 500kr er typisk hva jeg får fra tante og svigermor, mens jeg gir 250-300kr gaver tilbake. De 200 ekstra kr går med til kleskjøp, pensum, backup for å oppfylle drømmer, reiser, innkjøp som er nødvendige etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er synd at mange opplever julen som stress og mas. Jeg koser meg med den jeg, men jeg bestemmer meg også for at det er sånn jeg vil ha det. Det samme gjør mamma og søsknene mine. Vi møtes og har juleverksted hvor vi baker til jul, skravler og koser oss. Møtes til lille julaften for grøt og pynting hos mamma bare fordi vi ønsker å være sammen og kose oss med juletiden.


Jeg gir bare bort ting jeg tror personen vil bli glad for. Vi lager også ting til hverandre i familien (og den er ekstremt liten). Brente mandler som samtlige elsker, strikker ullsokker som er forbruksvare, tover mobilveske osv. Jeg har tegnet til mormoren min, satt det i ramme og hun hadde det på veggen fra hun fikk det til hun døde.
Jeg synes det er hyggelig å gi og jeg synes det er hyggelig å få. Unsett pris. Personlig synes jeg det er litt trist at det skal bli noe negativt å gi noen du er glad i en gave til jul. Eller bursdag for den sak skyld.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Todelt svar:

1) Det er koselig å ha noe under juletreet. Om det så er et brev med 200kr fra bestevennen din, som du selv har gitt 200kr tilbake til, så er det noe med dens fysiske eksistens under treet. Det betyr noe for meg.

2) Jeg får enda dyrere gaver hos enkelte familiemedlemmer enn hva jeg gir tilbake. 500kr er typisk hva jeg får fra tante og svigermor, mens jeg gir 250-300kr gaver tilbake. De 200 ekstra kr går med til kleskjøp, pensum, backup for å oppfylle drømmer, reiser, innkjøp som er nødvendige etc.

Det er ikke noe problem og legge noe fysisk under treet uten at det er penger. Det kan jo være et kort, et bilde, et brev/en lapp med noen hyggelige ord på. Og ikke minst antagelig enda mer personlig og hyggelig enn de fleste gaver kjøpt for penger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er synd at mange opplever julen som stress og mas. Jeg koser meg med den jeg, men jeg bestemmer meg også for at det er sånn jeg vil ha det. Det samme gjør mamma og søsknene mine. Vi møtes og har juleverksted hvor vi baker til jul, skravler og koser oss. Møtes til lille julaften for grøt og pynting hos mamma bare fordi vi ønsker å være sammen og kose oss med juletiden.

Jeg gir bare bort ting jeg tror personen vil bli glad for. Vi lager også ting til hverandre i familien (og den er ekstremt liten). Brente mandler som samtlige elsker, strikker ullsokker som er forbruksvare, tover mobilveske osv. Jeg har tegnet til mormoren min, satt det i ramme og hun hadde det på veggen fra hun fikk det til hun døde.

Jeg synes det er hyggelig å gi og jeg synes det er hyggelig å få. Unsett pris. Personlig synes jeg det er litt trist at det skal bli noe negativt å gi noen du er glad i en gave til jul. Eller bursdag for den sak skyld.

Godt sagt, Marianne :).

Jeg har egentlig aldri stressa med juleforberedelser og sånt - det eneste som stresser meg litt er at jeg må få kjøpt gode gaver til mine nieser - ikke dyre, men personlige. De er de eneste jeg legger litt i gavene til - resten får mer ting de kan bruke - f eks i år går det i spekepølser :). Tidligere har jeg ikke engang pynta til jul hjemme, bare plassert ut noen nisser liksom, men nå i år har jeg kost meg med å pynte litt - ikke mye, men jeg har pynta litt når jeg har fått ånden over meg uten at jeg har stressa med det liksom. Det blir mer sånn innfallsmetoden (som da jeg laga pepperkakehus :lol:).

Jula hos oss er lite høytidelig og lite preget av ting som MÅ gjøres. Joda, jeg føler for å vaske når jeg kommer hjem til min far, men det er jo ikke direkte rundvask jeg bedriver heller - det er mest kjøkkenet som trenger litt shining. Det blir ikke mye julepynting der heller - i fjor hadde vi ikke juleservietter til middagen engang, men so what liksom? Det spiller jo liten rolle... Julegavene er jo ikke akkurat det som er i fokus heller når 4 voksne møtes til julemiddag - det er vel mer et ork, så kanskje jeg bør foreslå at vi dropper hele greia? Ja, det tror jeg jammen jeg gjør :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ideen er veldig fin, å gi en gave til noen som virkelig fortjener det.

Men forstår ikke helt det at du skal overføre en pengegave og gjøre en god gjerning, så står det i noen annens navn? Og det er gaven til dem liksom. Skjønner ikke helt greia, kan jo bare gi i julen uten at det må stå fra noen andre og det vedkommende skal pakke det opp. Men som sagt, tanken er jo enda god, for all del.

Hm, jeg tror ikke det er ment som en direkte GAVE til f. eks meg om jeg får et kort hvor det står at noen har donert i mitt navn/kort med beskjed om at noen har fått en geit. Det er vel mer en beskjed om at noen andre fikk noe de trengte istedet for at jeg fikk en gave, sånn jeg ser det :) . Gaven er jo til noen andre. Jeg bare syns det er veldig spesielt at så mange blir sure/skuffa/ikke liker at de ikke fikk gaven selv når de aller fleste av oss lever i god standard og får andre gaver uansett.

Så på et program i går kveld om at veldig mange mister husene sine i England pga. økonomien og mange familier må flytte på mottak osv (bodde f. eks en familie på seks i en leilighet med kun to rom). En mann der hadde gått konkurs og endt opp på gata. Han sov i en park i tre uker og hadde minimalt med penger og måtte gå på suppestasjon for å få seg nok mat hver dag mens han ventet på å få hjelp. En annen dame ble forlatt av mannen og kunne ikke betale låne, i tillegg fikk hun brystkreft etter hun ble alene og banken tok rett og slett huset hennes (som hun hadde bodd i i 15 år), og kommunen sendte henne til en knøttliten leilighet for å bo sammen med en ukjent person (hvis hun hadde nektet å bo der hadde hun ikke hatt rett til hjelp for da hadde hun "blitt hjemløs med vilje").

Var da jeg kom til å tenke på emnet :P . Hvor glad f. eks mannen i parken var da han endelig fikk hjelp og kunne begynne å rette opp ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gitt det til familiemedlemmer som ikke har ønsket seg noe, som f.eks pappa. Ga til minehund-opptrening, både fordi det er en god sak sånn generelt (de færreste ønsker vel at uskyldige mennesker skal tråkke på miner liksom), og fordi vi har og liker hunder begge to. Han ble veldig glad for det, fremfor enda en duppedings eller annet.

Men jeg er enig i at man skal kjenne personen såpass at formål/organisasjon passer noenlunde.

Et annet tiltak vi gjør årlig er å gi noen tusenlapper i julegryta til frelsesarmeen, også kjøper vi en del leker som pakkes inn og leveres hos dem til norske familie med trang økonomi. Her snakker vi familier som må på matutdeling for å ha julemat. I mine øyne må det være grusomt å være virkelig fattig i Norge. Tenk på barna som alltid må være stille når de andre spør hva de fikk til jul, fordi de ikke fikk noe selv :( Så dette er en fin tradisjon. Bakgrunnen er at et familiemedlem av mamma fikk veldig god hjelp på flere måter fra Frelsesarmeen da h*n returnerte til Norge for flere tiår siden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir ikke helt det samme , men en juletradisjon vi har er å kjøpe gutt og jente pakke til Frelsesarmeen. Det startet når vi bodde i Oslo , da var det så enkelt å gi til fattighuset. Her i Drammen er det Frelsesarmeen som får de. I år har vi kjøpt Beyblade (?) til en liten gutt og sminkedukke til ei lita jente. For første gang har søsteren min også vært med på det , og det var gøy å se hvordan 6 åringen hennes engasjerte seg. Ask er litt for liten til å forstå enda , og ble rasende fordi sminkedukka ikke var til han *flir*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg også velger å støtte fysisk noe som går til de trengende her i Norge. Beklager, men de blir litt glemt i elendigheten i verden som får så mye fokus. Så herfra går noen kroner i gryta til Frelsesarméen. MEN jeg gjør det ikke kun til jul, jeg gjør det året igjennom. Det startet når jeg var ung og gikk turer med naboens setter i Frognerparken. Da bodde det en uteligger der hvor huskene alltid har stått. Han frøs så voldsomt en vinter fordi noen hadde stjålet soveposen hans. Jeg fikk lov å gi bort en av våre soveposer til han og det føltes så godt å se ansiktet hans, men det som virkelig varmet ett ungpikehjerte var at han lyste opp hver gang jeg kom ellers i året kun for å slå av en prat. Det fjeset sitter i hjertet mitt den dag i dag og jeg går aldri forbi en uteligger uten å gi dem ett smil eller noe annet om jeg har. Dette har gått i arv til mine barn og det er jeg så glad for. De narkomane festet seg når jeg jobbet i Norges første nattåpne kiosk på Kirkeristen. Jeg fikk sparken på grunn av pølsesvindel :P

Så at jeg er "sur" om jeg får en geit under treet får så være. Den virker falsk, lite inspirert og sorry, men det føles ikke som det kommer fra hjertet til giver ;) Det er jeggidderikkeåbrukehuepånoeannet gave fra veldig mange. Får man en feelgood følelse av å gi noe slik en gang i året, så greit nok, men ikke gi det til meg. Den følelsen skal man bruke hele året på.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss så er egentlig Chicka den ivrigste som driver med veledighet, hun er stadig på eldresenteret og bo og behandlingshjemmet, der hun får og gir bort kos.

Etter at jeg mistet mormor i sommer og ikke har noen besteforeldre lenger så bruker jeg dette som en fin anledning til å være sammen med eldre.

Når det gjelder gaver så har jeg aldri fått en veledighets gave, heller aldri gitt bort til noen.

Tror nok det er som noen over her sier at man bør se ann personen man gir til.

Jeg hadde feks blitt veldig glad for å få støtte til minehunder i mitt navn + andre ting med dyr eller eldre, siden det er disse to gruppene jeg brenner VELDIG for.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...