Gå til innhold
Hundesonen.no

Korsbånds skade, hvorfor?


Stine
 Share

Recommended Posts

På Boerboel var det i flere år et problem med mye korsbåndskader. Av 11 innkjøpte og 30 egenproduserte Boerboeler, har 3 stykker hatt problemer med leddskader. 2 av 3 tilfeller skyldes min egen tankeløshet med heftig lek på uegnet underlag, det siste en løpsk hund på vei ned en bratt bakke med nedtråkk i et hull i bakken.

Jeg er hellig overbevist om at hvis hundene dine ikke hadde hatt genetisk svakhet for å rive korsbånd ville ikke 2 av de 3 tilfellene dine skjedd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Korsbåndskader kan skje på hvilken som helst rase av forskjellige årsaker. På noen raser er det bare uheldige omstendigheter (lek på glatt underlag, henger fast osv. - mens på andre raser, som rottweiler blant annet, så er det helt klart at det er en genetisk sammenheng.

Det har også en fysisk sammenheng med stor motor hos hunden og ett karosseri som ikke først og fremst er bygd for eksplosive aktiviteter. Da får man skader. Og det er da veldig typisk for en del molosser - de er bygd for å være sterke, men ikke nødvendigvis for å ha ett bevegelsesmønster som en border collie - når man så forsøker å kombinere de to så får man konflikt. Setter man motoren til en lamborghini i en lada så går det ikke nødvendigvis så bra :)

Korsbåndskader har ikke noe med lite eller mye vinkler å gjøre - i alle fall ikke slik vi tenker på det. Det handler om hvordan selve kneleddet er vinklet INNI, og det ser du ikke utenpå.

Korsbåndskader er ekstremt vanlig på rottweiler, beklageligvis så er det svært få oppdrettere som snakker om det. Jeg var heldig med min, de er helt åpne om at de sliter med det på ene linjen sin (jeg har selv hatt hund fra den linjen som røk korsbåndet), og så får folk ta ett valg. De forsøker jo selvsagt å komme vekk fra det, og jobber med det - men det er ikke gjort i en håndvending.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du har et poeng med motor og karosseri, Belgerpia. Da vi snakket med bullmastiffoppdrettere var ikke korsbåndsproblemer en gang nevnt, mens på boerboel som er mye mer hopp, sprett og hakket mer atletisk har jeg inntrykk av at "det skjer hele tiden og er lett å fikse med operasjon".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På Flat har jeg fått vite at det ligger på enkelte linjer og helt klart har en arvelig faktor.

Har flere venner med Flat og ble selv overrasket når to stk sa det samme uavhengig av hverandre. Det er ikke en ting som er "kjent" om man står utenfor rasemiljøet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt lenge på at jeg skulle spørre foreleseren min, som er veterinær, om hennes mening rundt dette. Jeg har helt glemt det inntil idag.

Så leser jeg siste innlegg til Belgerpia, som oppsummerer mye av det svaret jeg fikk:

Korsbåndskader kan skje på hvilken som helst rase av forskjellige årsaker. På noen raser er det bare uheldige omstendigheter (lek på glatt underlag, henger fast osv. - mens på andre raser, som rottweiler blant annet, så er det helt klart at det er en genetisk sammenheng.

Det har også en fysisk sammenheng med stor motor hos hunden og ett karosseri som ikke først og fremst er bygd for eksplosive aktiviteter. Da får man skader. Og det er da veldig typisk for en del molosser - de er bygd for å være sterke, men ikke nødvendigvis for å ha ett bevegelsesmønster som en border collie - når man så forsøker å kombinere de to så får man konflikt. Setter man motoren til en lamborghini i en lada så går det ikke nødvendigvis så bra :)

Korsbåndskader har ikke noe med lite eller mye vinkler å gjøre - i alle fall ikke slik vi tenker på det. Det handler om hvordan selve kneleddet er vinklet INNI, og det ser du ikke utenpå.

Korsbåndskader er ekstremt vanlig på rottweiler, beklageligvis så er det svært få oppdrettere som snakker om det. Jeg var heldig med min, de er helt åpne om at de sliter med det på ene linjen sin (jeg har selv hatt hund fra den linjen som røk korsbåndet), og så får folk ta ett valg. De forsøker jo selvsagt å komme vekk fra det, og jobber med det - men det er ikke gjort i en håndvending.

Vinkler har lite med det å gjøre. ((Faktisk vil dårlige vinkler (les stor vinkel i kneleddet) slite mindre på korsbånd en bedre vinkel (les mindre vinkel hvis man kun tenker på vinkel, fordi en liten vinkel er mer i spenn (ah , så dårlig på å forklare!). ))

Men de faktorene som spiller en rolle er vekt ift skjelett, genetikk og belastning. Hopp og sprett, agility/flyball/pinnekasting, brått skifte retning ofte, vil være ting som påvirker.

Feks staffen har veldig mye vekt iforhold til størrelsen, hvis man sammenlikner med andre raser på samme størrelse så har staffen ca 30% mer vekt, men skjelettet vil fortsatt være relativt likt. Så kneleddet til en staff bærer mye mer vekt enn kneleddet til en shiba. Overvekt vil derfor også være en faktor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trur den teorien om dårlige, moderate eller knappe vinkler bak som katalysator for korsbåndskader bør skrinligges. Jeg har feks aldri hørt om en eneste shiba med korsbåndskade, og dette er en rase med til dels meget moderate bakbeinsvinkler.

Korsbåndskader kan alle raser få. Jeg vet bla om flere AK med det. Men det spørs på utbredelsen innen rasen :)

På AK fins det feks ingen sammenheng mellom linjer og de hundene som får korsbåndskader, og de fleste som får skaden er over 8 år og fortsatt i hardt bruk på AK.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og den "boomen" det refereres til kan rett og slett være fordi det er en boom av diverse raser også. Det er ikke mer vanlig nå til dags enn før i tiden, men det er flere individer pr rase, og kanskje også mer utbredt å trene med hundene enn i gamldager. Dersom man hadde statistikk fra før i tiden og regnet ut prosentvis og sammenliknet med idag tror jeg ikke det hadde vært så stor forskjell. En annen ting er at man bruker mer penger på å behandle hundene i dans samfunn, når en hund i gamle dager fikk korsbåndsskade ble den kanskje bare avlivet, kanskje ikke diagnostisert en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Som registrert Boerboel oppdretter, har denne problematikken opptatt meg siden min første Boerboel ble korsbåndskadet under lek våren 2007. Jeg sendte i mars 2010 en forespørsel til Astrid Indrebø i NKK på mail, med spørsmål om arvelighet og eventuelle vitenskapelige undersøkelser som kunne bekrefte arveligheten ift det som mange kaller for "råtne" korsbånd osv. Jeg skreiv videre noe om mine egne tanker rundt korsbåndskader, som jeg i all hovedsak mener skyldes dårlige vinkler kombinert med unormal aktivitet på uegnet underlag.

Av de 3 oppdretterne som utgjør Mafreli Boerboels og våres 16 innkjøpte hunder fra andre oppdrettere, har 2 hunder røket korsbåndet, og 1 hund har skadet korsbåndet uten ruptur. Av Mafreli Boerboels 63 produserte valper per dags dato, har 3 hunder røket korsbåndet under oppveksten. Totalt har 6 av 79 hunder vi med sikkerhet kan si noe om, røket eller skadet korsbåndet sitt.

Dette var svaret jeg fikk av Astri Indrebø på mail ift min henvendelse:

Kim A Fredheim

De veterinærene du har snakket med og de fagartiklene du har lest om at hundens konstruksjon, inkl knevinkling, disponerer for korsbåndsskade stemmer overens med min kunnnskap om dette. I mange tilfeller har hunden et påkjent leddbånd (stadig flere av fibrene I leddbådet ryker) forut for en akutt hendelse som medfører at korsbåndet ryker helt eller delvis. I enkelte (sjeldne) tilfeller kan en kraftig akutt skade uten forutgående påkjenning av leddbådet medføre akutt overrivning av leddbådet, slik som det I blant kan skje ved en akutt svært kraftig belastning hos mennesker (håndballspillere, alpinister etc).

Hundens konstruksjon og vinkling er selvsagt genetisk betinget. Følgelig er også risikoen for korsbåndsskade I de fleste tilfeller genetisk betinget og bør tas hensyn til I avl.

Mvh

Astrid Indrebø

veterinær fagsjef, Norsk Kennel Klub

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde vært veldig interessert i å se en statistikk fra England hvertfall, det er allerede to stk fra kullet før Marvel som har hatt operasjon og jeg syns det virker rart at alle syns det er "vanlig" og at det ikke bekymres mer omkring det :| . Det er vel en svakhet i de linjene kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fatter ikke at noen kan påstå korsbåndsskade er en BAGATELL. Hunden min har vært halt i 1 år, og etter TTA-operasjon, menisk-operasjon, 3-4 mnd på betennelsesdempende er det så vidt vi kan gå 20-30 minutter i strekk selv enda. Hun har ikke vært løs på over 1 år. Jeg unner pinade ikke det til en eneste hund, og hvis det finnes de som ser på korsbåndsskader (i ren arvelig grad) som en bagatell burde de fått seg en like stor smekk som de som avler nesene til bulldogger og mops INN i trynet på bikkjene, og avler hodeskallene til cavalierene så små at hjernen omtrent tyter ut øya på bikkjene. Mennesker....!!! :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...