Gå til innhold
Hundesonen.no

Korsbånds skade, hvorfor?


Stine
 Share

Recommended Posts

På Boerboel var det i flere år et problem med mye korsbåndskader. Av 11 innkjøpte og 30 egenproduserte Boerboeler, har 3 stykker hatt problemer med leddskader. 2 av 3 tilfeller skyldes min egen tankeløshet med heftig lek på uegnet underlag, det siste en løpsk hund på vei ned en bratt bakke med nedtråkk i et hull i bakken.

Jeg er hellig overbevist om at hvis hundene dine ikke hadde hatt genetisk svakhet for å rive korsbånd ville ikke 2 av de 3 tilfellene dine skjedd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Korsbåndskader kan skje på hvilken som helst rase av forskjellige årsaker. På noen raser er det bare uheldige omstendigheter (lek på glatt underlag, henger fast osv. - mens på andre raser, som rottweiler blant annet, så er det helt klart at det er en genetisk sammenheng.

Det har også en fysisk sammenheng med stor motor hos hunden og ett karosseri som ikke først og fremst er bygd for eksplosive aktiviteter. Da får man skader. Og det er da veldig typisk for en del molosser - de er bygd for å være sterke, men ikke nødvendigvis for å ha ett bevegelsesmønster som en border collie - når man så forsøker å kombinere de to så får man konflikt. Setter man motoren til en lamborghini i en lada så går det ikke nødvendigvis så bra :)

Korsbåndskader har ikke noe med lite eller mye vinkler å gjøre - i alle fall ikke slik vi tenker på det. Det handler om hvordan selve kneleddet er vinklet INNI, og det ser du ikke utenpå.

Korsbåndskader er ekstremt vanlig på rottweiler, beklageligvis så er det svært få oppdrettere som snakker om det. Jeg var heldig med min, de er helt åpne om at de sliter med det på ene linjen sin (jeg har selv hatt hund fra den linjen som røk korsbåndet), og så får folk ta ett valg. De forsøker jo selvsagt å komme vekk fra det, og jobber med det - men det er ikke gjort i en håndvending.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du har et poeng med motor og karosseri, Belgerpia. Da vi snakket med bullmastiffoppdrettere var ikke korsbåndsproblemer en gang nevnt, mens på boerboel som er mye mer hopp, sprett og hakket mer atletisk har jeg inntrykk av at "det skjer hele tiden og er lett å fikse med operasjon".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På Flat har jeg fått vite at det ligger på enkelte linjer og helt klart har en arvelig faktor.

Har flere venner med Flat og ble selv overrasket når to stk sa det samme uavhengig av hverandre. Det er ikke en ting som er "kjent" om man står utenfor rasemiljøet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt lenge på at jeg skulle spørre foreleseren min, som er veterinær, om hennes mening rundt dette. Jeg har helt glemt det inntil idag.

Så leser jeg siste innlegg til Belgerpia, som oppsummerer mye av det svaret jeg fikk:

Korsbåndskader kan skje på hvilken som helst rase av forskjellige årsaker. På noen raser er det bare uheldige omstendigheter (lek på glatt underlag, henger fast osv. - mens på andre raser, som rottweiler blant annet, så er det helt klart at det er en genetisk sammenheng.

Det har også en fysisk sammenheng med stor motor hos hunden og ett karosseri som ikke først og fremst er bygd for eksplosive aktiviteter. Da får man skader. Og det er da veldig typisk for en del molosser - de er bygd for å være sterke, men ikke nødvendigvis for å ha ett bevegelsesmønster som en border collie - når man så forsøker å kombinere de to så får man konflikt. Setter man motoren til en lamborghini i en lada så går det ikke nødvendigvis så bra :)

Korsbåndskader har ikke noe med lite eller mye vinkler å gjøre - i alle fall ikke slik vi tenker på det. Det handler om hvordan selve kneleddet er vinklet INNI, og det ser du ikke utenpå.

Korsbåndskader er ekstremt vanlig på rottweiler, beklageligvis så er det svært få oppdrettere som snakker om det. Jeg var heldig med min, de er helt åpne om at de sliter med det på ene linjen sin (jeg har selv hatt hund fra den linjen som røk korsbåndet), og så får folk ta ett valg. De forsøker jo selvsagt å komme vekk fra det, og jobber med det - men det er ikke gjort i en håndvending.

Vinkler har lite med det å gjøre. ((Faktisk vil dårlige vinkler (les stor vinkel i kneleddet) slite mindre på korsbånd en bedre vinkel (les mindre vinkel hvis man kun tenker på vinkel, fordi en liten vinkel er mer i spenn (ah , så dårlig på å forklare!). ))

Men de faktorene som spiller en rolle er vekt ift skjelett, genetikk og belastning. Hopp og sprett, agility/flyball/pinnekasting, brått skifte retning ofte, vil være ting som påvirker.

Feks staffen har veldig mye vekt iforhold til størrelsen, hvis man sammenlikner med andre raser på samme størrelse så har staffen ca 30% mer vekt, men skjelettet vil fortsatt være relativt likt. Så kneleddet til en staff bærer mye mer vekt enn kneleddet til en shiba. Overvekt vil derfor også være en faktor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trur den teorien om dårlige, moderate eller knappe vinkler bak som katalysator for korsbåndskader bør skrinligges. Jeg har feks aldri hørt om en eneste shiba med korsbåndskade, og dette er en rase med til dels meget moderate bakbeinsvinkler.

Korsbåndskader kan alle raser få. Jeg vet bla om flere AK med det. Men det spørs på utbredelsen innen rasen :)

På AK fins det feks ingen sammenheng mellom linjer og de hundene som får korsbåndskader, og de fleste som får skaden er over 8 år og fortsatt i hardt bruk på AK.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og den "boomen" det refereres til kan rett og slett være fordi det er en boom av diverse raser også. Det er ikke mer vanlig nå til dags enn før i tiden, men det er flere individer pr rase, og kanskje også mer utbredt å trene med hundene enn i gamldager. Dersom man hadde statistikk fra før i tiden og regnet ut prosentvis og sammenliknet med idag tror jeg ikke det hadde vært så stor forskjell. En annen ting er at man bruker mer penger på å behandle hundene i dans samfunn, når en hund i gamle dager fikk korsbåndsskade ble den kanskje bare avlivet, kanskje ikke diagnostisert en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Som registrert Boerboel oppdretter, har denne problematikken opptatt meg siden min første Boerboel ble korsbåndskadet under lek våren 2007. Jeg sendte i mars 2010 en forespørsel til Astrid Indrebø i NKK på mail, med spørsmål om arvelighet og eventuelle vitenskapelige undersøkelser som kunne bekrefte arveligheten ift det som mange kaller for "råtne" korsbånd osv. Jeg skreiv videre noe om mine egne tanker rundt korsbåndskader, som jeg i all hovedsak mener skyldes dårlige vinkler kombinert med unormal aktivitet på uegnet underlag.

Av de 3 oppdretterne som utgjør Mafreli Boerboels og våres 16 innkjøpte hunder fra andre oppdrettere, har 2 hunder røket korsbåndet, og 1 hund har skadet korsbåndet uten ruptur. Av Mafreli Boerboels 63 produserte valper per dags dato, har 3 hunder røket korsbåndet under oppveksten. Totalt har 6 av 79 hunder vi med sikkerhet kan si noe om, røket eller skadet korsbåndet sitt.

Dette var svaret jeg fikk av Astri Indrebø på mail ift min henvendelse:

Kim A Fredheim

De veterinærene du har snakket med og de fagartiklene du har lest om at hundens konstruksjon, inkl knevinkling, disponerer for korsbåndsskade stemmer overens med min kunnnskap om dette. I mange tilfeller har hunden et påkjent leddbånd (stadig flere av fibrene I leddbådet ryker) forut for en akutt hendelse som medfører at korsbåndet ryker helt eller delvis. I enkelte (sjeldne) tilfeller kan en kraftig akutt skade uten forutgående påkjenning av leddbådet medføre akutt overrivning av leddbådet, slik som det I blant kan skje ved en akutt svært kraftig belastning hos mennesker (håndballspillere, alpinister etc).

Hundens konstruksjon og vinkling er selvsagt genetisk betinget. Følgelig er også risikoen for korsbåndsskade I de fleste tilfeller genetisk betinget og bør tas hensyn til I avl.

Mvh

Astrid Indrebø

veterinær fagsjef, Norsk Kennel Klub

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde vært veldig interessert i å se en statistikk fra England hvertfall, det er allerede to stk fra kullet før Marvel som har hatt operasjon og jeg syns det virker rart at alle syns det er "vanlig" og at det ikke bekymres mer omkring det :| . Det er vel en svakhet i de linjene kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fatter ikke at noen kan påstå korsbåndsskade er en BAGATELL. Hunden min har vært halt i 1 år, og etter TTA-operasjon, menisk-operasjon, 3-4 mnd på betennelsesdempende er det så vidt vi kan gå 20-30 minutter i strekk selv enda. Hun har ikke vært løs på over 1 år. Jeg unner pinade ikke det til en eneste hund, og hvis det finnes de som ser på korsbåndsskader (i ren arvelig grad) som en bagatell burde de fått seg en like stor smekk som de som avler nesene til bulldogger og mops INN i trynet på bikkjene, og avler hodeskallene til cavalierene så små at hjernen omtrent tyter ut øya på bikkjene. Mennesker....!!! :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...