Gå til innhold
Hundesonen.no

Min Ico - Samojed


Puttiva
 Share

Recommended Posts

På tirsdag var det en samojed på fellestreningene vi har. Han kom seg løs og løp bort til Ozu, så jeg slapp ham. Var ikke antydning til aggresjon hos ham, han bare snuste med litt høy hale. Begge tok det helt fint, ingen stive bein eller knurring fra noen av dem.

Det er flott at de finnes :) Jeg mener absolutt ikke at alle samojeder er kjipe, det finnes nok mange knallålreite hunder der ute. Heldigvis!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 128
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I dag er Ico 3 år gammel! Jeg syns kastreringschippen virker positivt på han. Det har ikke vært en vidunderkur for alle problemene, men det forventet jeg heller ikke. Men han ér lavere i str

Iiiih! Det kiler i magen min Ico er han på stubben. Er han ikke bare verdens søteste ever?!

Posted Images

Det er flott at de finnes :) Jeg mener absolutt ikke at alle samojeder er kjipe, det finnes nok mange knallålreite hunder der ute. Heldigvis!

Jeg er vel en av de som har hevdet at samkjønnsaggresjon ikke er et problem på rasen her inne på sonen. Mulig jeg blir ”hengt” at visse pga dette innlegget også, det får så være. Hjelper lite å holde kjeft og nekte for at det forekommer.

Jo mer jeg har sett og reist rundt, jo mer ser jeg av problemet nå. Jeg mente inntil for ikke lenge siden helt oppriktig at det ikke var et problem. jeg har jo selv 3 samojedhanner (og 2 andre hanner) i hus , alle går fint sammen, og sammen med andre hunder. Det er også hva jeg har sett blant de jeg omgås mest, hvilket er en del samojedfolk (og dermed hunder..). Har aldri vært redd for at noe skulle skje om guttene mine kom seg løs på trening ect. Ikke er de brølaper, ikke er de stressopper eller ufyselige. Og det er jo hva jeg har sett av de aller fleste hunder i min omgangskrets også. Ikke at alt er så perfekt blant mine samojedvenner, men utagering har ikke vært noe jeg har sett på som et problem. Virkelig ikke. Den siste tiden derimot, mener jeg definitivt at det begynner å bli et problem, og noe som absolutt burde bli tatt tak i! Og at det blir et problem det er jammen ikke rart når man ser hva noen velger å la gå i avl. Utagerende hunder som ikke klarer å oppholde seg på ei utstilling uten å være utagere hit og dit har da virkelig ikke noe i avl å gjøre! og når disse brølapene blir beskrevet av oppdrettere som en snill hund med godt gemytt +++, er det ikke bare bare å være valpekjøper heller. Som oppdretter er det veldig frustrerende å se hunder med mentale brister gå i avl, fryktelig trist! Noen ganger er det klare sammenhenger mellom visse hunder som ble brukt i avl for noen år tilbake, gjerne populære avlshanner, som har gitt heller dårlig gemytt mtp samkjønn. Bortforklares gjerne med en eier som ikke har kontroll, det hjelper ikke, samojedene skal være så greie å ha at de ikke skal bli et problem for en normalt oppegående person. Altså det har mye hvor heldig eller uheldig man er. Jo mer jeg ser, jo mer forstår jeg at jeg var heldig med mine valg av oppdretter og linjer på de første samojedene mine. Selvsagt kan andre faktorer spille inn, men for hvor mange… (?)

Det skulle gjerne vært skrevet mer om det i RAS, men det er i det minste med : ”Samojeden er et utpreget flokkdyr og bør kunne gå sammen med andre individer av begge kjønn i samme flokk. De bør også kunne opptre behersket i nærheten av andre fremmede hunder. For å være en god trekkhund skal en hund normalt kunne passere og møte andre hunder i en arbeidssituasjon uten å reagere med aggresjon eller usikkerhet.” videre.. : ” Mentalitet og der igjen atferd har etter det raseklubben kan se en relativt stor grad av arvbarhet. Det er derfor svært viktig at mentalitet og atferd er et av de høyest prioriterte kriteriene ved valg av avlsdyr. Klubbens oppgave må være å informere oppdrettere og hannhundeiere om dette. Mer om atferd og arv står i Genetikk, avl og oppdrett (3.utg) på side 75-76 bl.annet. Adferd vil likevel alltid være en kombinasjon av arv og miljø og dette må man også tenke på. En del adferdsproblemer kan være innlært eller et resultat av uheldige opplevelser. Dette skal likevel ikke være en ”unnskylding” til å bruke hunder med dårlig temperament i av”

Jeg har en ”dritthund” selv. Pen, i manges øyne( ikke mine…) , han gjør det godt på utstilling og har gjennomført flere løp. Han utagerer aldri, passerer fint og har aldri vært i bråk med fremmede hanner. Men har likevel ikke rett gemytt ovenfor andre hunder synes jeg. Han har jeg fått avlsforespørsler på noen ganger. Har da forklart at han har et gemytt jeg ikke ønsker skal gå videre, pga at han er sånn og slik…... Liten forståelse fra enkelte på det punktet. Men når jeg etterpå nevner at han også har HD så er det greit…

Hvor prøvde du å lufte problemet? Send gjerne på PM om du vil. Hadde vært artig å sett diskusjonen, kan være jeg har sett den også uten at jeg husker den. Husker ikke stamtavla til Ico nå, og ikke tenker jeg å skrive noe som helst om den offentlig heller :) Forstår frustrasjonen din, og det er jammen ikke gøy med en slik hund. Håper treninga gir resultater, og at du får en så trivelig hund som en god samojed skal være!

Æsj, rotete innlegg. Men jeg synes det er så trist at du har fått en hund med slike problemer, og håper virkelig det løser seg for dere! Og at flere kan se med åpne øyne (og ikke minst ører….) på hannhundene de bruker i avl. Gemytt er så veldig, veldig viktig!

Lykke til videre med treninga!

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Angilja : Du kjenner rasen mye bedre enn meg. Jeg kjenner egentlig ikke rasen veldig godt, for jeg er jo ikke særlig aktiv i miljøet, og har dessuten ikke hatt rasen i mer enn to drøye år. Men det du skriver stemmer godt overens med mitt inntrykk, og det er veldig uheldig. For det er en så flott rase, at det er en skam om den skal ødelegges med noe så viktig som gemyttet. Det var en av hovedgrunnene våre til valg av rase, så det er litt bittert at det har blitt som det har blitt. Men men, vi jobber oss gjennom det, og når denne ungdomstiden er over, og vi har fått trent en hel del, så sitter vi forhåpentligvis igjen med den hunden vi drømte om og så for oss :)

Stamtavlenavnet hans er Polarhaugens Arctic Hunter. Du kan søke han opp på dogweb om du vil studere tavla. Jeg vet lite/ingenting om hvordan slekta bakover er, jeg vet bare at kullsøsken har vært like håpløse som han, om ikke til og med verre. Hvor hardt de jobber med problematikken i form av trening vet jeg ikke. Men det skulle jo strengt tatt ikke være nødvendig i det hele tatt, mener jeg.

Diskusjonen fant sted på facebookgruppa Samojed Norway. Men det er ganske lenge siden (1-2 år siden), så sikkert ikke barebare å finne igjen. Det var ikke jeg som startet diskusjonen, men jeg fulgte med, for det var akkurat i tiden da problemene begynte å komme med Ico.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Angilja : Du kjenner rasen mye bedre enn meg. Jeg kjenner egentlig ikke rasen veldig godt, for jeg er jo ikke særlig aktiv i miljøet, og har dessuten ikke hatt rasen i mer enn to drøye år. Men det du skriver stemmer godt overens med mitt inntrykk, og det er veldig uheldig. For det er en så flott rase, at det er en skam om den skal ødelegges med noe så viktig som gemyttet. Det var en av hovedgrunnene våre til valg av rase, så det er litt bittert at det har blitt som det har blitt. Men men, vi jobber oss gjennom det, og når denne ungdomstiden er over, og vi har fått trent en hel del, så sitter vi forhåpentligvis igjen med den hunden vi drømte om og så for oss :)

Stamtavlenavnet hans er Polarhaugens Arctic Hunter. Du kan søke han opp på dogweb om du vil studere tavla. Jeg vet lite/ingenting om hvordan slekta bakover er, jeg vet bare at kullsøsken har vært like håpløse som han, om ikke til og med verre. Hvor hardt de jobber med problematikken i form av trening vet jeg ikke. Men det skulle jo strengt tatt ikke være nødvendig i det hele tatt, mener jeg.

Diskusjonen fant sted på facebookgruppa Samojed Norway. Men det er ganske lenge siden (1-2 år siden), så sikkert ikke barebare å finne igjen. Det var ikke jeg som startet diskusjonen, men jeg fulgte med, for det var akkurat i tiden da problemene begynte å komme med Ico.

Ja det er veldig uheldig. Og du har helt rett, det skulle ikke vært nødvendig å jobbe med slikt i heletatt på en rase som samojeden. Trist!

Av de 3 samojedhannene vi har/hatt som er å regne som voksne hadde ingen av de noen utpreget pubertetsalder med testing osv. Ikke ”dritthunden” heller ;) Den ene av de hadde en periode hvor han ble døv på innkalling, det gikk over på ei uke eller noe. Det var alt vi så av pubertet på han. Rolige valper, rolige unghunder, rolige voksne. Men har altså, dessverre, måttet innse at langt fra alle er slik.

Gemyttet var også grunnen til at vi valgte samojed når vi skulle ha hunder til vårt bruk . Denne snille, stabile, gode, trygge trekk og familiehunden som kan drasses med over alt å ta verden på ”strak labb”. Det er den samojeden vi må jobbe for å beholde. Forstår så godt at du føler det er bittert, for du viker absolutt ikke å ha fått det hundeholdet du ønsket deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Får følge opp litt her.

Siden sist har vi startet å introdusere litt godbiter på kurs. I tillegg til korrigeringen og de veldig tydelige kravene. Resultatet er en hund som er uendelig mye emr motivert enn da vi bare drev med godbiter uten korrigering, og ikke så nazi i kravene. Ganske interessant å se, for han jobber så sinnsykt mye hardere, er så mye mer presis og fokusert, og har fått tilbake den gnisten i øyet som jeg har savnet siden før hormonene kom. Det er knallgøy. Kommer som et skudd på innkalling, klasker i dekkene og ignorerer resten av verden i veldig (!) mye større grad. Hele han lyser glede og motivasjon, til tross for at jeg er kjipere med han enn hva jeg egentlig er tilfreds med. Det er på et vis motiverende. Det bor noe i den hunden som kan jobbes med, og vi kan få det veldig gøy sammen. Nå er det bare to uker til vi skal ta bronsemerkeprøven, så blir spennende å se hvordan det går der. Det er en del småpirk vi må jobbe med, så jeg får prøve å skjerpe meg i hjemmetreningen og jobbe mer der. Blitt veldig lite av det i det siste.

En ting jeg sliter litt mer, er fvf. Der får jeg ikke opp intensiteten og fokuset, og han må liksom følge litt mer på resten av verden. Sliter og med å få vekk "godbithånda", selvom jeg ikke har noen godbit der. Dårlig vane at jeg lokker opp blikket hans med å dra hånda oppover. Så der tror jeg vi må ta noen skritt tilbake i treningen og terpe inn litt mer basic kontakt, i tillegg til å korte ned øktene med fvf. Det er og en øvelse jeg syns er vanskelig å korrigere. Jeg tror ikke han skjønner hva jeg evt prøver å korrigere, og han er sansynligvis ikke trygg nok på hva han faktisk SKAL gjøre. Så den øvelsen syns jeg er litt vanskelig å få til bra. Det hele blir veldig halvhjertet dessverre. Tips anyone?

Ang passeringer så føler jeg ikke det har skjedd de store endringene. Noen hunder passerer han fint som bare det, andre prøver han å "ta", men da starter de først, og generelt sett er han enklere å kontrollere. Bortsett fra en hund i nabolaget. En cocker. De er erkefiender og har som felles oppdrag her i livet å utslette den andre. Det er helt drøyt hvordan han tenner på den hunden. Gir seg ikke heller, selv lenge etter den er ute av synsfeltet. Den er like ille, men likevel. Ico er jo en god del større, og det ser virkelig ikke pent ut :\ På den hunden ser jeg ingen forbedring heller, what so ever. Frustrerende. Men det er ikke ofte vi møter på dem da. De bor i nærområdet, litt usikker på hvor, men vi har tydeligvis ikke like rutiner på når vi går tur. Men en og annen gang i blant så møter vi dem, og da er ******* løs. Stort sett snur vi bare, og kommer oss fortest mulig vekk. Slikt er ganske demotiverende syns jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ved fvf så kan du forsøke også belønne masse med en gang han ser opp på deg av seg selv. Enten det betyr at du må ta to skritt eller tyve. Gå til han tar kontakt - belønn masse! Så kan det være du får opp mer motivasjon og fokus.

Kjenner til dette med erkefiender, Ozu har også en slik. En lappis som bor oppi gata her, de eksploderer begge to når de ser hverandre. Går helt i svart.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Fvf begynner å bli ganske mye bedre :) hjalp å senke kravene litt, kortere økter. Da tok han tegningen raskt, og vi kan gå ganske lenge med god fokus. Yay for det. I saktemarsjen kan ofte rompa stikke ut til siden, men med litt mer terping der, skal nok det gå greit det og.

Kommende torsdag er bronsemerkeprøven. Vi skal nok fint kunne bestå, men får nok ikke full pott på alle øvelsene. Lineføringen er litt så som så, går greit, men jeg er ikke garantert at den går med full fokus. Stå under marsj er ikke heeeelt inne enda, hender han tar et par ekstra skritt, med mindre jeg gir både hånd og lydsignal. På en av delene er han mer usikker. Enkeltdekk i ett minutt går nok helt fint bortsett fra klynking. Det er mye frustrasjonslyd i det dyret. Dekk fra holdt, tannvisning og innkalling er nok ikke noe problem. Blir spennende å se hvordan prøven går.

Ellers over til noe annet. Plutselig har ico fått mange tilbakefall i passeringstreningen. Kanskje tilfeldig mtp hvilke hunder vi møter, kanskje ikke. Han var blitt veldig mye bedre, nå er han idiot igjen. Og i dag har han nådd nye høyder for uakseptabel oppførsel da beit han meg i armen. Det er "bare" overslag, men likevel. Han hoppet opp, beit meg i armen nok til at den nå er hoven og sannsynligvis blå i morgen. Ganske øm. Til tross for en tykk ytterjakke. Han slapp med en gang, og det ble jo ikke noe hull. Og så fort hunden var forbi oss, oppførte han seg som.normalt igjen. Gikk fremdeles raskere over enn tidligere, men overslaget var mye verre. Den andre hunden, en japansk spisshund, kunne ikke brydd seg mindre. Jeg priser meg lykkelig for at jeg ikke hadde ungen i bæresele der og da. Kommer til å holde meg til vogna fremover, dersom jeg går alene med dem begge. Den kan jeg låse, og sette til side dersom vi ser det kommer en hund mot oss. Sukk. Og til uka tar vi turen til veterinæren og setter en chip på han. Nå har vi jobbet nok uten tilfredstillende resultater. Jeg håper chipen kan hjelpe, det kan ikke fortsette sånn her :(

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange vil sikkert være uenige med meg her, men hvis jeg forstår deg riktig så fikk du hjelp med passering, og den som hjalp rykket i båndet når han så en annen hund?

Hvis hunden har fått (positiv) straff - ubehag - når den utagerer, så kan det ta symptomene - hunden slutter å utagere for å unngå ubehag - men stresset og redselen/usikkerheten som ligger til grunn for utageringen er der fortsatt. Og det kan se ut nå som om det har bygget seg opp og nå blitt verre. Noe som ikke er uvanlig når man trener utagering med slik straff.

Jeg ville gått på et kurs hvor de jobber med BAT eller kindereggmetoden. Der handler det om motbetinging, å endre hundens assosiasjoner til andre hunder fra noe skummelt til noe som skaper forventning om godbit hos eier. Da jobber man ikke med symptomene - selve utageringen - men er i forkant og jobber med hundens stress og assosiasjoner.

Også må jeg til slutt bare si at gutten er helt nydelig. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange vil sikkert være uenige med meg her, men hvis jeg forstår deg riktig så fikk du hjelp med passering, og den som hjalp rykket i båndet når han så en annen hund?

Hvis hunden har fått (positiv) straff - ubehag - når den utagerer, så kan det ta symptomene - hunden slutter å utagere for å unngå ubehag - men stresset og redselen/usikkerheten som ligger til grunn for utageringen er der fortsatt. Og det kan se ut nå som om det har bygget seg opp og nå blitt verre. Noe som ikke er uvanlig når man trener utagering med slik straff.

Jeg ville gått på et kurs hvor de jobber med BAT eller kindereggmetoden. Der handler det om motbetinging, å endre hundens assosiasjoner til andre hunder fra noe skummelt til noe som skaper forventning om godbit hos eier. Da jobber man ikke med symptomene - selve utageringen - men er i forkant og jobber med hundens stress og assosiasjoner.

Også må jeg til slutt bare si at gutten er helt nydelig. :wub:

Joda, stemmer det. Vi har brukt PS for å få kontroll på han. Men ikke i passeringssituasjonen. Vi har lært inn at han må gå bak/fot, og at han skal sette seg ved hjelp av PS, for så å kunne bruke det i situasjoner hvor vi møter andre hunder, uten å nødvendigvis påføre han noe ubehag DER. For dersom vi gjør det, går han i overslag med en gang. Grunnen til PS er fordi han selv strammer båndet i passeringssituasjoner (og dermed gir seg selv et ubehag som stresser han opp enda mer), og fordi han blokker såpass ut at godbiter er glemt for lenge siden. Så vi går via ikke-passeringssituasjoner for å h¨åndtere passeringene. Om det virker logisk. Jeg er ikke noe glad i å bruke PS i det hele tatt, men vi har prøvd lenge å unngå det, og testet ut alle mulige andre metoder uten å se NOE forbedring. Det har bare blitt verre og verre. Så da har jeg svelget en (stor) kamel, og brukt metoder jeg selv ikke er komfortabel med, men sett resultater med en gang. I hensyn til ungen min så er vi nødt til å få kontrol jo før jo bedre. Men vi er langt fra i mål. Og jeg har ikke klart å være så konsekvent i naziregimet som jeg nok burde. Det er ikke snakk om å drive å påføre han ubehag i tid og utide, slett ikke, men det er snakk om å ta all kontrollen fra han, og nulltolleranse for å la han få gjøre det han har lyst til, uten at vi har gitt han signal for at det er greit. Nulltolleransen går gjerne på å fysisk hindre han i det han vil, f.eks. snuse, markere etc. Bruker ikke PS hele tiden, har bare brukt det i innlæringen.

Det jeg tror skjedde i den siste passeringen er at

1) det var en hund han ikke tåler tryne på. Hvite, fluffy hunder med ståører og halen på ryggen er provoserende, hilsen Ico (se deg i speilet, a, gutt!)

2) Det var trangt. En tynn vei, uten noen muligheter til å forlate veien, så vi måtte passere

3) Jeg krevde han ned i sitt for tidlig. Han fikk tid til å bygge opp en del frustrasjon mens han satt der og blomstret (i slakk line, men likevel)

4) Utageringen gjorde at båndet strammet seg såpass, at han fikk vondt, og dermed gikk i overslag. Båndet strammet da enda mer, for jeg hadde ikke mulighet til å gi han noe større plass pga den smale veien, og da sa det klikk i hodet på han, og han føyk på meg.

5) Han merket sikkert min usikkerhet fordi jeg var jo klar over at det både er en hund han hater, og at det var veldig trangt der.

Men fremdeles så sluttet han utfallet mot den andre hunden mye raskere enn tidligere, og det startet seinere enn tidligere. Hele situasjonen var over på noen sekunder, og det er jo egentlig en stor fremgang fra tidligere.

På tur i dag har vi passert rundt 5 hunder. Utagerte litt mot den ene, men der startet den andre mye kraftigere og i lang tid i forveien før Ico svarte. Så det er greit nok. Et par av de andre var det litt veldig lav småmurring, men ikke noe utagering, og resten ingenting, bare ivrig (kan ha vært tisper). Så kanskje det ikke er så store tilbakesteg likevel, bare at vi møtte feil hund til feil sted? Jeg vet ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm vanskelig. Håper det ikke var et tilbakefall, men at det løser seg for dere! :)

Men hvis det blir verre og verre ville jeg kanskje prøvd andre metoder som Anne er inne på.

Absolutt. Blir det verre, stopper vi med en gang. Jeg vet jo ikke om det er et tilbakefall, eller bare tilfeldig med feil hund til feil sted. Den japaneren er en av de han virkelig har utagert verst mot tidligere og. Dette er ingen lek, og jeg vil ikke risikere å gjøre vondt verre. Litt oppløftende var de fem forholdsvis fine passeringene vi hadde før i dag da :) der gikk vi bare videre, istedenfor å stå stille. Kanskje det er bedre tross alt. Lage mindre styr ut av det.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag var det bronsemerkeprøven. Vi besto med 155,5 av 180 poeng. Noen irriterende feil som var min skyld. Jeg gav noen unødvendige dobbeltkommandoer jeg kunne vært foruten. Surt. Men men. Ellers mye stress som gjenspeilet seg i totalintrykket.

Tannvisning 9 (9 total)

- her trakk han seg litt tilbake. Vi har tidligere trent veldig mye på motsatt lokking og at han ikke skal falle for fristelser som viftes i ansiktet hans. Der har vi tydeligvis lagd oss et problem, for han snur hodet vekk i tannvisningssituasjoner.

Lineføring 9,5 (19)

- Litt ukonsentrert og falt ut av kontakten et par ganger

Dekk fra hold 10 (20)

- tydeligvis bra. Jeg syns han skulle dekket raskere, men det er vel ikke krav på bronsemerke

Innkalling fra sitt 9,5 (28,5)

- Kjempeirriterende! Dette er en 10'er øvelse hos oss, men av gammel vane klasket jeg meg på låret samtidig som jeg kallte inn. Helt unødvendig, han trenger ikke den klappen i det hele tatt.

Stå under marsj 7 (21)

- Denne øvelsen kan han for dårlig, så jeg valgte å både gi tydelig hånd- og lydkommando for å være sikker på at han stoppet. Og han stoppet, men det ble jo en dobbeltkommando.

Enkeltdekk 1 min 8,5 (34)

Mye klynking og litt urolig. Jeg måtte korrigere han en gang med et enkelt "nei" for å forhindre at han reiste seg

Helhetsinntrykk 8 (24)

- Mye stress, ofte jokking i mellom øvelsene, en del frustrasjon og lyd.

Totalt 155,5 poeng. Jeg får si meg fornøyd. På en bedre dag hadde det gått bedre, men vi besto, og det var jo det som var målet :)

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer! :)

Gratulerer så mye,mange veldig bra karakterer!! :flowers:

Levd m rasen i 16 år,de er ikke de letteste!

Så bra - gratulerer! Står respekt av å ta bronsemerket med en samojed. :)

Tusen takk :)

Og nei, det er ikke det enkleste med en samojed. Slett ikke umulig, men man får jo ikke noe gratis. Vi får se hvor veien videre går. hadde vært knallgøy å konkurrere med han en dag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Ico er så god med minien. Det er så godt å se. Han er så forsiktig, og legger seg så veldig gjerne ved siden av B, helt flat. De er så søte sammen. Og B er veldig fascinert av Ico, så de oppsøker hverandre til stadighet :wub:

Jeg syns blikket til Ico lyser godhet her :)

10683707_10206007147164129_6001457173416

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 months later...

I dag er Ico 3 år gammel! :wub:

11212120_10207226689251919_5555308916851

Jeg syns kastreringschippen virker positivt på han. Det har ikke vært en vidunderkur for alle problemene, men det forventet jeg heller ikke. Men han ér lavere i stress, og han er mye lettere å nå gjennom til. I tillegg har han blitt veldig lydig, og det er morsomt. Alt vi har jobbet med de siste årene har plutselig festet seg, uten at vi egentlig har jobbet noe særlig i det siste. Vi kunne nok kommet ganske mye lengre med han nå, det er egentlig ikke han det står på nå. Han er kjempelett å motivere, og veldig villig til å gjøre hva enn jeg ber om. Han syns det er skikkelig gøy, rett og slett! Men hverdagen har plutselig blitt så smekkfull, så det blir ikke tid til så mye annet enn nettopp det - hverdag. Men men. Vi kommer tilbake til det, og i mellomtiden tuller og leker vi oss bare gjennom dagene, og ignorerer at han fremdeles til tider er en dust i passeringer :P

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...