Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Montana, minstemann av corgiene våres, har et problem som på visse dager kan lett drive meg til vannvidd... :P

Hun er fredelig og stille de dagene jeg er alene hjemme med dem. Folk kan gå forbi huset, biler kan kjøre forbi, det kan være masse rare lyder utenfor hundene hører, men ingen reaksjon, annet enn at de kanskje løfter på hodet og spisser øra litt ekstra om lydene er veldig ukjente.

Og så kommer samboeren min hjem.

Montana vil varsle for ENHVER lyd hun hører. Selv lyder vi omtrent ikke hører selv. Dakota blir bare med på varslingen hvis det er folk som høres ut til å være rett utenfor huset (og da føler jeg det er litt mer lov å si ifra), men hun blir ikke med på disse tilfeldige varslingene som Montana har.

Vi har forsøkt å fullstendig ignorere når hun varsler, det eneste som skjer da er at hun bjeffer i det uendelige. Det er ikke "gneldring" med hysterisk bjeffing, men det er ett HØYT bjeff som kommer hver 3-4 sekund. Blir hun ikke stoppet mens lyden hun varsler på pågår, vil hun fortsette helt til lyden stopper. Når lyden stopper, så kommer hun med noen merkelige lyder, høres ut som en slags murmle-knurring, akkurat som en person som er særdeles misfornøyd med noe.

Det er helt tydelig at den hunden forguder samboer, og for meg ser det ut som at hun skal vokte ham. Hun gjør ingenting om jeg tar på Daniel eller noe sånt, så det er ikke den type vokting egentlig. Men hvis en bil kjører forbi når Daniel er hjemme vil hun varsle... hver jævlige gang.. :P Og sånn har det vært nå i godt over 3 år.

Jeg føler vi har prøvd mye rart for å forbedre det, men kanskje noen her inne har erfaring med denne slags oppførsel, eller noen tips som vi ikke har tenkt på/prøvd?

Vi har ikke helt prøvd den å ha en person utenfor lage masse lyd, og så belønne Montana så fort hun er stille - er dette noe som er verdt å prøve? Bikkja blir jo så opprørt når hun starter denne varslingen sin at jeg er redd jeg heller belønner oppførselen hennes og at hun ikke helt forstår at godbiten får hun når hun er stille, og ikke for følelsen hun går igjennom.. Hvis dette gir mening?

Skrevet

Jeg har ikke vært borti dette før, men jeg tror jeg ville startet på samme måte som i andre situasjoner hvor bikkja passer på, nemlig og si klart ifra om at dette kan du slutte med med en gang. Og da er det kanskje best at den hun passer på sier ifra:-)

Skrevet

Jeg føler vi har prøvd mye rart for å forbedre det, men kanskje noen her inne har erfaring med denne slags oppførsel, eller noen tips som vi ikke har tenkt på/prøvd?

Noe annet enn å forby (m bruk av f eks positiv straff), ren ignorering eller belønning kan være slik som dette:

Har du prøvd å vise henne at dere hører, sjekker men så viser med kroppsspråk at det hun bjeffet på er uviktig og ingenting å bry seg med? Når hun bjeffer, gå bort, se på "det", gå rolig (passèr) mellom henne og f eks vinduet, gjerne flere ganger - for så å gå vekk og demonstrativt gjøre noe annet (rydd en skuff, se i kjøleskap osv).

Etter hvert utvider dere til kun demonstrativ ignorering.

Mange har også et "okey, jeg har hørt deg, men dette er ingenting å bry seg med"-ord, som begrenser lyden til et boff eller to.

Skrevet

Vi sier "Kutt ut", og det virker som hun forstår det, men boffingen blir da bare lavere, og hun ligger fremdeles å murrer.

Og det å sjekke lyden blir jo i mesteparten av tilfellene umulig, siden vi ikke engang hører alle lydene hun reagerer på. Mange av dem er så lave at det kan være naboen 5 hus borti veien her som kanskje lukket en ytterdør som hun hørte et svakt smell fra.

De gangene vi faktisk har sjekket lyden fordi vi lurte på hva det var for noe, så eskalerer det og Dakota blir gjerne også med, fordi hun tror det er noe som skjer.

Mange av gangene er det også bare ETT ****** høyt bjeff som skremmer livet av både meg og Dakota de gangene de kommer. Og det er jo helst de vi skulle vært kvitt. Den lave boffingen og murringen for henne selv er jo ikke akkurat irriterende, selv om det også gjerne skulle vært borte. Men det ENE høyet bjeffet som bare kommer ut av det blå får jo hjertet til å hoppe hver bidige gang. Og det får vi jo heller ikke "straffet", siden det er så plutselig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei @Betan, min erfaring strekker seg fra 2002 da jeg fikk min første bull-hund. Min første ambull ble født i 2007 og jeg har hatt mange verv i det norske raseklubbens styre, nå sitter jeg i den svenske klubbens styre. Jeg har som oftest hunder i par og jeg er utdannet innefor atferd men også jobbet som hundetrener i mange år. Nå for tiden konkurerer jeg med min ambull-tispe. Vi er i kl 3 i RL f.eks og har flere sporprøver bak oss, tatt i Sverige. Så erfaringen strekker seg fra egne hunder til mange av norges og sveriges ambuller. Holder det?
    • Med denne innstillingen kommer du til å få mange overraskelser i hundeholdet ditt i årene som kommer:) 
    • Tenker at du først og fremst må stikke fingeren i jorda å innse hva slags gener valpen din har. Alle disse tre rasene har grunnleggende mye jaktinstinkt. Alt beror seg ikke på at du er flink til å trene hunden din i valpestadiet. Om du har valp etter foreldredyr/linjer med mye stress og lite impulskontroll har du mildt sagt en jobb foran deg Jeg hadde aldri, ALDRI stolt på min amerikanske bulldog alene rundt små dyr eller katter. Det ville høyst sannsynlig blitt blodbad. Ikke fordi han var slem, ond eller dårlig trent. Men fordi han hadde ett voldsomt jaktinstinkt. Jo før du innser at det mest sannsynlig kan være tilfelle med din hund og, dess bedre er det. Tilrettelegg for minimalt med triggere for hunden din og å holde dyra skilt når du ikke hjemme eller kan følge godt med på interaksjonen mellom dem er mitt beste tips til deg. Pluss, trene på impulskontroll og konsentrasjon. Atferden på hunden din kommer garantert til å forandre seg når den går igjennom de forskjellige kjønnsmodningsfasene - kanskje spesielt dersom du har hannhund.  Fortsett å trene gjennom hele livet til hunden din så minimerer du sjansen for at noe går galt. 
    • Jeg meldte en bekymring til mattilsynet i sommer. Hadde masse bevis på at dyrene ikke hadde det bra, hadde samtaler på telefon, SMS, mailkorrespondanse med saksbehandler fra Mattilsynet, pluss jeg lagde egen googledisk-folder med bilder og videoer av forholdene som hun/de fra Mattilsynet hadde fri tilgang til. Jeg vet også at Mattilsynet var der i hvert fall en gang på befaring. Det endte i at eieren fortsatt har dyrene, noe jeg syntes er heeelt hårreisende.  Hundene hadde tak over hodet, tilgang til mat og vann - så da var det ikke skjellig grunn til omplassering. På tross av at de konstant sto ute, sloss så blodet sprutet og ikke ble møkka for... Nå har jeg flytta, men da jeg fortsatt bodde i området stod det to voksne pluss fire/fem valper i samme hundegård. Alle utenom den ene var forholdsvis store driv- og jakthunder på rundt 25/30 kilo. Tror også at Mattilsynet har sykt mye å gjøre, med lite ressurser til å gjennomføre alt, at de kun har mulighet til å befare bekymringer der dyr er døende eller har veldig, veldig kummerlige livsforhold. Det du beskriver er selvfølgelig helt ******, men trolig ikke nok til at Mattilsynet kommer til gjøre noe.. Dessverre.
    • Som jeg nevnte så er alle rasene i blandingen kjente for å ha sterkt jaktinstinkt. Noe av denne kunnskapen kommer for min del fra Linn som har hatt ambull i mange år, og vi kjenner begge både oppdrettere og aktive hundesportsfolk med alle disse rasene og er aktive i sine respektive raseklubber. Det betyr ikke at det er umulig, men definitivt en langt større utfordring enn om du hadde kjøpt en labrador eller en cocker spaniel. Og det synes jeg oppdretter burde visst om med en slik kombinasjon, men tiltroen min til oppdrettere som blander slike raser er heller ikke veldig stor.  Det er jo uansett bra om det går fint, og så lenge man er bevisst på hva slags hund man har så er det bedre.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...