Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Montana, minstemann av corgiene våres, har et problem som på visse dager kan lett drive meg til vannvidd... :P

Hun er fredelig og stille de dagene jeg er alene hjemme med dem. Folk kan gå forbi huset, biler kan kjøre forbi, det kan være masse rare lyder utenfor hundene hører, men ingen reaksjon, annet enn at de kanskje løfter på hodet og spisser øra litt ekstra om lydene er veldig ukjente.

Og så kommer samboeren min hjem.

Montana vil varsle for ENHVER lyd hun hører. Selv lyder vi omtrent ikke hører selv. Dakota blir bare med på varslingen hvis det er folk som høres ut til å være rett utenfor huset (og da føler jeg det er litt mer lov å si ifra), men hun blir ikke med på disse tilfeldige varslingene som Montana har.

Vi har forsøkt å fullstendig ignorere når hun varsler, det eneste som skjer da er at hun bjeffer i det uendelige. Det er ikke "gneldring" med hysterisk bjeffing, men det er ett HØYT bjeff som kommer hver 3-4 sekund. Blir hun ikke stoppet mens lyden hun varsler på pågår, vil hun fortsette helt til lyden stopper. Når lyden stopper, så kommer hun med noen merkelige lyder, høres ut som en slags murmle-knurring, akkurat som en person som er særdeles misfornøyd med noe.

Det er helt tydelig at den hunden forguder samboer, og for meg ser det ut som at hun skal vokte ham. Hun gjør ingenting om jeg tar på Daniel eller noe sånt, så det er ikke den type vokting egentlig. Men hvis en bil kjører forbi når Daniel er hjemme vil hun varsle... hver jævlige gang.. :P Og sånn har det vært nå i godt over 3 år.

Jeg føler vi har prøvd mye rart for å forbedre det, men kanskje noen her inne har erfaring med denne slags oppførsel, eller noen tips som vi ikke har tenkt på/prøvd?

Vi har ikke helt prøvd den å ha en person utenfor lage masse lyd, og så belønne Montana så fort hun er stille - er dette noe som er verdt å prøve? Bikkja blir jo så opprørt når hun starter denne varslingen sin at jeg er redd jeg heller belønner oppførselen hennes og at hun ikke helt forstår at godbiten får hun når hun er stille, og ikke for følelsen hun går igjennom.. Hvis dette gir mening?

Skrevet

Jeg har ikke vært borti dette før, men jeg tror jeg ville startet på samme måte som i andre situasjoner hvor bikkja passer på, nemlig og si klart ifra om at dette kan du slutte med med en gang. Og da er det kanskje best at den hun passer på sier ifra:-)

Skrevet

Jeg føler vi har prøvd mye rart for å forbedre det, men kanskje noen her inne har erfaring med denne slags oppførsel, eller noen tips som vi ikke har tenkt på/prøvd?

Noe annet enn å forby (m bruk av f eks positiv straff), ren ignorering eller belønning kan være slik som dette:

Har du prøvd å vise henne at dere hører, sjekker men så viser med kroppsspråk at det hun bjeffet på er uviktig og ingenting å bry seg med? Når hun bjeffer, gå bort, se på "det", gå rolig (passèr) mellom henne og f eks vinduet, gjerne flere ganger - for så å gå vekk og demonstrativt gjøre noe annet (rydd en skuff, se i kjøleskap osv).

Etter hvert utvider dere til kun demonstrativ ignorering.

Mange har også et "okey, jeg har hørt deg, men dette er ingenting å bry seg med"-ord, som begrenser lyden til et boff eller to.

Skrevet

Vi sier "Kutt ut", og det virker som hun forstår det, men boffingen blir da bare lavere, og hun ligger fremdeles å murrer.

Og det å sjekke lyden blir jo i mesteparten av tilfellene umulig, siden vi ikke engang hører alle lydene hun reagerer på. Mange av dem er så lave at det kan være naboen 5 hus borti veien her som kanskje lukket en ytterdør som hun hørte et svakt smell fra.

De gangene vi faktisk har sjekket lyden fordi vi lurte på hva det var for noe, så eskalerer det og Dakota blir gjerne også med, fordi hun tror det er noe som skjer.

Mange av gangene er det også bare ETT ****** høyt bjeff som skremmer livet av både meg og Dakota de gangene de kommer. Og det er jo helst de vi skulle vært kvitt. Den lave boffingen og murringen for henne selv er jo ikke akkurat irriterende, selv om det også gjerne skulle vært borte. Men det ENE høyet bjeffet som bare kommer ut av det blå får jo hjertet til å hoppe hver bidige gang. Og det får vi jo heller ikke "straffet", siden det er så plutselig.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...