Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tenker at når man har bodd sammen så lenge som mennesket og hunden har så skulle det bare mangle at de klarer å plukke opp noen av våre tegn. Vi forstår jo knurring, kanskje de forstår hulking?

Litt opp i samme gata er denne artikkelen om gjesping.

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes det er et stort hopp å konkludere med empati når man observerer respons på mennesker som gråter. Nummer en, det virker usannsynlig at en hund skal klarer noe så komplekst som å klare å korrekt tolke en emosjonell atferd som de selv ikke har i sitt artsspesifikke atferdsrepertoar. Nummer to, en reaksjon er ikke nødvendigvis et tegn på en emosjon, iallfall ikke en så spesifikk emasjon.

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking.

Jeg sier ikke at det ikke er empati, jeg er bare litt skeptisk til konklusjonen. Men jeg må også innrømme at jeg bare skummet linken. :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking. :)

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

  • Like 2
Skrevet

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

  • Like 2
Skrevet

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

Empati kommer ikke av seg selv, det må delvis læres det også, emosjoner læres.

Skrevet

Empati kommer ikke av seg selv, det må delvis læres det også, emosjoner læres.

Det er klart. Det finnes vel knapt hverken emosjoner eller atferd uten innblanding av læring.

Skrevet

Men det er forskjell på å lære og utvikle mener jeg. Empati skal ikke læres. Det er ikke slik kunnskap. Empati kan utvikles gjennom å sette barn/unge (sikkert også voksne) i ulike situasjoner. Mennesker vil instinktivt smile når de blir smilt til, og det mener jeg går på det empatiske. En autist kan lære seg å oppføre seg empatisk, men vil ikke nødvendigvis være det. (Ja, jeg vet det er store forskjeller innenfor autisme-begrepet, men bare for å få fram et eksempel.)

Skrevet

Altså for mange år siden mente man at hunder ikke kunne tenke heller. Jeg tror, jeg sier jeg tror, at hunder utvikler empati i en viss grad, men kan nok ikke sette seg inn i en annens sitasjon slik som vi kan.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror noen hunder reagere på gråting osv fordi de merker att noe er annerledes med adferden vår og vill prøve å få den tilbake til det normale.

Hvis jeg er frustrert eller irritert over f.eks PC min noe som kan resultere i endel stygge ord osv, da kommer ofte Caro smygende bort til meg med ørene lagt bakover å "gjør seg fin". Jeg syns det virker som om han kommer bort for å muntre meg opp, enten det eller så vill han bare forsikre seg om att det ikke var han som gjorde noe galt. :P

Det med å slikke tårer tror jeg bare er for smakens skyld. ;)

  • Like 1
Skrevet

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Skrevet

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Hehe, jeg synes jeg var klarest i førsteinnlegget jeg, og at jeg knotet det mer til etterpå. :lol:

Men ja, vi er nok i bunn og grunn enige. :)

  • Like 1
Guest Yellow
Skrevet

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Hunder er eksperter på å lese eierens føleser, det er vel alle enige om? Hvorfor skulle de ikke kunne lese og på sin egen måte forstå når du føler deg trist?

Skrevet

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Guest Yellow
Skrevet

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Alt jeg nevnte hadde da ikke kun med morsinstinkt å gjøre, uansett bare noen få eksempler.

Skrevet

Alt jeg nevnte hadde da ikke kun med morsinstinkt å gjøre, uansett bare noen få eksempler.

Tja. Alt unntatt den siste.
Skrevet

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Men hva med elefanter i flokk som sørger sammen med moren når en elefantunge dør? De gjør det, det har jeg sett på tv :D

Veldig interessant diskusjon forøvrig. Hos mine to hunder er det en tydelig forskjell på reaksjonene når jeg gråter. Sita (mopsen) blir helt desperat etter å slikke tårer, og vil helst sitte hos meg, på fanget, lenge. Uva tar det hele mye mer med ro, men kommer og er nær meg, vil gjerne ligge inntil i sofaen. Jeg tror ikke det betyr at Sita har større (eller i det hele tatt) evne til empati enn Uva. Vet ikke helt om jeg tror det er empati overhodet, men heller smisking og ønske om at denne rare oppførselen min skal slutte.

Guest Yellow
Skrevet

Tja. Alt unntatt den siste.

Og å sørge over sin make, eller risikere livet sitt for denne.

Skrevet

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Jeg er ingen ekspert, men empati i mine øyner strekker seg lengre enn å ha flokk - og/eller morsinstinkter. Disse to atferdene vil jeg tro kommer som en naturlig del av "survival of the fittest". Se for deg en nå utdødd rase, som på sin tid konkurrerte med Vannbøffelen for en million år siden. Vannbøffelen, i en forsvarsposisjon, samler flokken, og har de yngste individene i midten. (Er det forresten vannbøffel jeg tenker på? :P ). Den nå utdødde rasen gjorde ikke dette, og ble et lettere bytte for løver og sabeltanntigere.

Empati strekker seg som sakt utover dette med familie. Når vi mennesker ser på tv at noen, være seg dyr eller mennesker, lider, så vekker det en følelse i de aller fleste av oss. Dersom en hund eller andre dyr observerer et individ sin lider, av samme rase som de ikke har en flokkbetinget tilhørighet til, så har de ikke de samme empatiske evnene et menneske har.

Det finnes helt sikkert unntak, og menneske med sine mange feil viser også alt for ofte mangel på empati, men dette er i bunn og grunn en mennesklig følelse som faktisk er så avansert og har en slik dybde at jeg ser det som svært usannsynlig at noen dyr av noen slags raser skal kunne kopiere denne til det fulle.

Nå stikker jeg til Kina, så hvis jeg blir motbevist og ikke svarer, så er det ikke fordi jeg er furt altså. :)

Skrevet

Det kan jo være at hundene skjønner at det lønner seg å være kosete/smiskete med eier når eieren gråter og er i det humøret. Vet ikke så mye om hundetrening, men er ikke dette litt likt kinderegg-metode?

Jeg gråter ikke så mye, men jeg skulle tro at om hunden viser meg oppmerksomhet når jeg gjør det, vil jeg kose ganske inderlig med den tilbake - altså gi den en veldig god belønning for at den vasker meg i fjeset.

Skrevet

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Guest Yellow
Skrevet

Men om ikke dyr hadde noen form for føleser inne i bildet til de andre, hadde de jo heller ikke risikert livet sitt for å berge en annen, om det kun gikk på overlevelsesinstinkt. Da hadde alle forlatt den syke/svake, for å ikke sinke resten av flokken/seg selv.

Det er bevist av studier at hunder har mye større evne til å lese oss enn tamme sjimpanser har med lik trening, så jeg synes det absolutt kan sammenliknes.

Er enig i at våres føleser er mer komplekse, i og med at vi rett og slett har høyere intelligens, men det betyr ikke at dyr ikke føler for andre av den grunn.

Guest Yellow
Skrevet

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Jepp, sett dokumentar om det på TV, selvom jeg selvsagt ikke husker hva den het.

Skrevet (endret)

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Ja, hunden klarte å skjønne mer enn sjimpansene. Det fant de blant annet ut ved at mennesket satt helt stille og kun så på den beholderen der det var godis i. Sjimpansene skjønte det kun når beholderen ble pekt på, så de trengte tydeligere tegn.

Men det at hundene etter mange år har lært seg å tolke mennesket, betyr vel ikke at de er noe nærmere følelseslivet vårt?

Edit: Havanis: Det kan jo forklares med flokkinstinkter det? Det er jo de med disse instinktene som får videreført genene sine. Det trenger jo ikke ha noe med empati å gjøre.

Endret av :)Kine

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...