Gå til innhold
Hundesonen.no

Empatiske hunder?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Jeg tenker at når man har bodd sammen så lenge som mennesket og hunden har så skulle det bare mangle at de klarer å plukke opp noen av våre tegn. Vi forstår jo knurring, kanskje de forstår hulking?

Litt opp i samme gata er denne artikkelen om gjesping.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er et stort hopp å konkludere med empati når man observerer respons på mennesker som gråter. Nummer en, det virker usannsynlig at en hund skal klarer noe så komplekst som å klare å korrekt tolke en emosjonell atferd som de selv ikke har i sitt artsspesifikke atferdsrepertoar. Nummer to, en reaksjon er ikke nødvendigvis et tegn på en emosjon, iallfall ikke en så spesifikk emasjon.

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking.

Jeg sier ikke at det ikke er empati, jeg er bare litt skeptisk til konklusjonen. Men jeg må også innrømme at jeg bare skummet linken. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking. :)

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

Empati kommer ikke av seg selv, det må delvis læres det også, emosjoner læres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er forskjell på å lære og utvikle mener jeg. Empati skal ikke læres. Det er ikke slik kunnskap. Empati kan utvikles gjennom å sette barn/unge (sikkert også voksne) i ulike situasjoner. Mennesker vil instinktivt smile når de blir smilt til, og det mener jeg går på det empatiske. En autist kan lære seg å oppføre seg empatisk, men vil ikke nødvendigvis være det. (Ja, jeg vet det er store forskjeller innenfor autisme-begrepet, men bare for å få fram et eksempel.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså for mange år siden mente man at hunder ikke kunne tenke heller. Jeg tror, jeg sier jeg tror, at hunder utvikler empati i en viss grad, men kan nok ikke sette seg inn i en annens sitasjon slik som vi kan.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror noen hunder reagere på gråting osv fordi de merker att noe er annerledes med adferden vår og vill prøve å få den tilbake til det normale.

Hvis jeg er frustrert eller irritert over f.eks PC min noe som kan resultere i endel stygge ord osv, da kommer ofte Caro smygende bort til meg med ørene lagt bakover å "gjør seg fin". Jeg syns det virker som om han kommer bort for å muntre meg opp, enten det eller så vill han bare forsikre seg om att det ikke var han som gjorde noe galt. :P

Det med å slikke tårer tror jeg bare er for smakens skyld. ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Hehe, jeg synes jeg var klarest i førsteinnlegget jeg, og at jeg knotet det mer til etterpå. :lol:

Men ja, vi er nok i bunn og grunn enige. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Hunder er eksperter på å lese eierens føleser, det er vel alle enige om? Hvorfor skulle de ikke kunne lese og på sin egen måte forstå når du føler deg trist?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Men hva med elefanter i flokk som sørger sammen med moren når en elefantunge dør? De gjør det, det har jeg sett på tv :D

Veldig interessant diskusjon forøvrig. Hos mine to hunder er det en tydelig forskjell på reaksjonene når jeg gråter. Sita (mopsen) blir helt desperat etter å slikke tårer, og vil helst sitte hos meg, på fanget, lenge. Uva tar det hele mye mer med ro, men kommer og er nær meg, vil gjerne ligge inntil i sofaen. Jeg tror ikke det betyr at Sita har større (eller i det hele tatt) evne til empati enn Uva. Vet ikke helt om jeg tror det er empati overhodet, men heller smisking og ønske om at denne rare oppførselen min skal slutte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Jeg er ingen ekspert, men empati i mine øyner strekker seg lengre enn å ha flokk - og/eller morsinstinkter. Disse to atferdene vil jeg tro kommer som en naturlig del av "survival of the fittest". Se for deg en nå utdødd rase, som på sin tid konkurrerte med Vannbøffelen for en million år siden. Vannbøffelen, i en forsvarsposisjon, samler flokken, og har de yngste individene i midten. (Er det forresten vannbøffel jeg tenker på? :P ). Den nå utdødde rasen gjorde ikke dette, og ble et lettere bytte for løver og sabeltanntigere.

Empati strekker seg som sakt utover dette med familie. Når vi mennesker ser på tv at noen, være seg dyr eller mennesker, lider, så vekker det en følelse i de aller fleste av oss. Dersom en hund eller andre dyr observerer et individ sin lider, av samme rase som de ikke har en flokkbetinget tilhørighet til, så har de ikke de samme empatiske evnene et menneske har.

Det finnes helt sikkert unntak, og menneske med sine mange feil viser også alt for ofte mangel på empati, men dette er i bunn og grunn en mennesklig følelse som faktisk er så avansert og har en slik dybde at jeg ser det som svært usannsynlig at noen dyr av noen slags raser skal kunne kopiere denne til det fulle.

Nå stikker jeg til Kina, så hvis jeg blir motbevist og ikke svarer, så er det ikke fordi jeg er furt altså. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan jo være at hundene skjønner at det lønner seg å være kosete/smiskete med eier når eieren gråter og er i det humøret. Vet ikke så mye om hundetrening, men er ikke dette litt likt kinderegg-metode?

Jeg gråter ikke så mye, men jeg skulle tro at om hunden viser meg oppmerksomhet når jeg gjør det, vil jeg kose ganske inderlig med den tilbake - altså gi den en veldig god belønning for at den vasker meg i fjeset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Men om ikke dyr hadde noen form for føleser inne i bildet til de andre, hadde de jo heller ikke risikert livet sitt for å berge en annen, om det kun gikk på overlevelsesinstinkt. Da hadde alle forlatt den syke/svake, for å ikke sinke resten av flokken/seg selv.

Det er bevist av studier at hunder har mye større evne til å lese oss enn tamme sjimpanser har med lik trening, så jeg synes det absolutt kan sammenliknes.

Er enig i at våres føleser er mer komplekse, i og med at vi rett og slett har høyere intelligens, men det betyr ikke at dyr ikke føler for andre av den grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Jepp, sett dokumentar om det på TV, selvom jeg selvsagt ikke husker hva den het.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Ja, hunden klarte å skjønne mer enn sjimpansene. Det fant de blant annet ut ved at mennesket satt helt stille og kun så på den beholderen der det var godis i. Sjimpansene skjønte det kun når beholderen ble pekt på, så de trengte tydeligere tegn.

Men det at hundene etter mange år har lært seg å tolke mennesket, betyr vel ikke at de er noe nærmere følelseslivet vårt?

Edit: Havanis: Det kan jo forklares med flokkinstinkter det? Det er jo de med disse instinktene som får videreført genene sine. Det trenger jo ikke ha noe med empati å gjøre.

Endret av :)Kine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...