Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hahaha, NÅ snakker vi desperat her!

Jeg har hjemmeeksamen i fransk. Mens jeg sitter her og biter meg selv i knokene fordi jeg var så idiotisk og valgte FRANSK som frie studiepoeng, tenker jeg likevel at herregud, jeg kan jo ikke STRYKE.

Vi har to hjemmeeksamener som skal være på 1000 ord hver. Den første har jeg levert, og der står jeg vel i hvert fall. Nå har jeg den andre, som er mye vanskeligere enn den forrige. I tillegg skal vi ha en skoleeksamen, men eh - den tid, den sorg.

Så det jeg lurer på nå, er:

Er det noen her som kan fransk? Jeg har om infinitivkonstruksjoner, presens partisipp-konstruksjoner og gérondif-konstruksjoner, og skal gruppere eksemplene semantisk.

Videre skal jeg kommentere setningsleddene i denne setningen, inkludert eventuelle setningsledd inne i setningsledd ( :icon_confused: ): Devant une situation parfois confuse, l’enfant se révolte, rendant les relations des nouveaux couples difficiles.

Til sist skal jeg kommentere kort bruken av passiv og passiv-liknende konstruksjoner som inneholder en par-gruppe. Jeg har også fått et tekstutdrag som alt dette skal hentes fra.

Såh!

Er det noen som kan nok fransk her til å hjelpe meg litt? Tekstutdraget ligger her:

Vivre avec l'enfant de l'autre

Familles éclatées, recomposées… Quand les couples se séparent et que de nouveaux couples se forment, les enfants réagissent parfois mal. Difficile alors de vous faire accepter par l’enfant de votre nouveau conjoint(e). Comment concilier l’amour des adultes avec l’amour pour les enfants?

Le père, la mère, les enfants sous un même toit: ce fut longtemps le modèle classique de la famille. Mais aujourd’hui, désorientés par les contraintes imposées par la parentalité ou craignant de passer à côté de leur vie, nombre de couples avec enfants s’estiment d’humeur incompatible et se séparent. L’enfant, dans plus de deux tiers des cas, reste avec la mère. Lorsque les parents «refont leur vie», c’est-à-dire, qu’ils s’installent avec un nouveau conjoint, l’enfant est confronté non plus à deux parents unis puis séparés, mais à trois voire quatre adultes qui exercent sur lui leur autorité. Devant une situation parfois confuse, l’enfant se révolte, rendant les relations des nouveaux couples difficiles.

Autorité et responsabilité

Le nouveau conjoint n’a aucun statut juridique vis-à-vis de l’enfant de l’autre. Par contre, il a des responsabilités et des devoirs envers lui. Cette ambiguïté attise fréquemment la guerre conjugale: le parent biologique supporte souvent mal les choix – notamment scolaires – du nouveau compagnon (compagne) de son ex-conjoint. L’enfant se trouve alors pris en otage dans des querelles d’adultes: plus personne ne réussit à asseoir son autorité, et l’enfant joue de ce malaise: «Tu n’es pas mon père donc tu ne me commandes pas», tout en reprochant à son père biologique son absence. Le nouveau compagnon (compagne) se sent bafoué(e), malgré ses efforts; l’histoire d’amour vire à la lutte d’influences jusqu’à la rupture, parfois.

La perception de l’enfant

L’enfant perçoit le(la) nouvel(le) ami(e) de sa mère ou de son père comme un intrus qui rompt l’intimité, gagnée au prix de la séparation de ses parents. Volontairement ou inconsciemment, il peut chercher à mettre en échec cette nouvelle relation, d’autant plus qu’il n’a pas renoncé à «raccommoder» ses parents. Ce n’est donc pas seulement en se rendant sympathique à un enfant, en lui souriant, en le couvrant de cadeaux ou encore en satisfaisant tous ses caprices, que le nouvel arrivant réussira à vivre harmonieusement avec lui.

Comment éviter les conflits en chaîne?

Trouver sa place nécessite de respecter quelques principes:


  1. Ne pas vivre en invité dans le logement familial déserté par le père ou la mère biologique, mais proposer une concertation collective pour un nouvel aménagement de l’espace, qui tiendra compte de l’existence de chacun.

  2. Ne pas se substituer au parent absent en matière d’affection ou d’autorité, mais définir avec le parent présent et les enfants les règles de vie commune (participation aux tâches ménagères, rangement des chambres…).

  3. Respectez le refus de l’enfant de se confier à un «étranger».

  4. Ne pas jouer au chef de famille qui décide de tout, alors que l’enfant s’est accoutumé à voir sa mère ou son père régler la vie familiale. Plutôt que de tout bouleverser, mieux vaut discuter en couple, et devant l’enfant, des projets, des modifications dans l’organisation familiale… De même qu’on s’adapte au mode de vie de l’adulte dont on est amoureux, sans pour autant renoncer à ses propres goûts, il est nécessaire de s’adapter à l’enfant, sans pour autant s’effacer devant lui.
    Ne pas jouer la comédie de l’amour à un enfant, si l’on ne réussit pas à bien s’entendre dès le début: l’enfant sentira le mensonge et perdra toute confiance en ce nouvel adulte: mieux vaut prendre le temps de s’apprivoiser l’un à l’autre.

En bref, mieux vaut beaucoup parler avec l’enfant. Cela aidera le parent présent à imposer son choix d’un nouveau conjoint. Certes, cela n’empêchera pas les enfants d’avoir parfois des accès de révolte: ils n’ont pas eux le choix dans ce bouleversement familial ! Inutile alors de déterrer la hache de guerre: le calme et la fermeté sont plus efficaces pour surmonter ensemble les obstacles!

Fingers crossed, guys. Jeg sliter. :icon_confused:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Mat fremme hele tiden er generelt en dårlig metode for småspiste hunder. Noen få, små måltider om dagen er bedre.  Antar du har testet med vårfôr og råfôr også.  Jeg ville nå uansett tatt en tur til dyrlegen og utelukket at det er noe galt, og få en profesjonell vurdering på om hunden er undervektig eller bare naturlig tynn.
    • De får mat til forskjellig tidspunkt. Hunden virker helt frisk og rask. Ellers hadde jeg tatt hun med til veterinæren alt. Når jeg gir henne godbiter vil hun alltid ha.  Hun er også lavere enn rasestandarden i mankehøyde og er ellers liten på alle områder.
    • Parasitter er det ikke da hun også lever med andre hunder og de er normalvektige. Ellers hadde de også blitt smitta. Hun får lik mat som de andre. Noen ganger er det mat fremme hele dagen mens andre dager blir det spist opp. Har ikke merka noen forskjell men gjør dette for at det skal være en forandring. Har prøvd flere for. Burde jeg da dra til dyrlegen for å sjekke stoffskifte?
    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...