Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hahaha, NÅ snakker vi desperat her!

Jeg har hjemmeeksamen i fransk. Mens jeg sitter her og biter meg selv i knokene fordi jeg var så idiotisk og valgte FRANSK som frie studiepoeng, tenker jeg likevel at herregud, jeg kan jo ikke STRYKE.

Vi har to hjemmeeksamener som skal være på 1000 ord hver. Den første har jeg levert, og der står jeg vel i hvert fall. Nå har jeg den andre, som er mye vanskeligere enn den forrige. I tillegg skal vi ha en skoleeksamen, men eh - den tid, den sorg.

Så det jeg lurer på nå, er:

Er det noen her som kan fransk? Jeg har om infinitivkonstruksjoner, presens partisipp-konstruksjoner og gérondif-konstruksjoner, og skal gruppere eksemplene semantisk.

Videre skal jeg kommentere setningsleddene i denne setningen, inkludert eventuelle setningsledd inne i setningsledd ( :icon_confused: ): Devant une situation parfois confuse, l’enfant se révolte, rendant les relations des nouveaux couples difficiles.

Til sist skal jeg kommentere kort bruken av passiv og passiv-liknende konstruksjoner som inneholder en par-gruppe. Jeg har også fått et tekstutdrag som alt dette skal hentes fra.

Såh!

Er det noen som kan nok fransk her til å hjelpe meg litt? Tekstutdraget ligger her:

Vivre avec l'enfant de l'autre

Familles éclatées, recomposées… Quand les couples se séparent et que de nouveaux couples se forment, les enfants réagissent parfois mal. Difficile alors de vous faire accepter par l’enfant de votre nouveau conjoint(e). Comment concilier l’amour des adultes avec l’amour pour les enfants?

Le père, la mère, les enfants sous un même toit: ce fut longtemps le modèle classique de la famille. Mais aujourd’hui, désorientés par les contraintes imposées par la parentalité ou craignant de passer à côté de leur vie, nombre de couples avec enfants s’estiment d’humeur incompatible et se séparent. L’enfant, dans plus de deux tiers des cas, reste avec la mère. Lorsque les parents «refont leur vie», c’est-à-dire, qu’ils s’installent avec un nouveau conjoint, l’enfant est confronté non plus à deux parents unis puis séparés, mais à trois voire quatre adultes qui exercent sur lui leur autorité. Devant une situation parfois confuse, l’enfant se révolte, rendant les relations des nouveaux couples difficiles.

Autorité et responsabilité

Le nouveau conjoint n’a aucun statut juridique vis-à-vis de l’enfant de l’autre. Par contre, il a des responsabilités et des devoirs envers lui. Cette ambiguïté attise fréquemment la guerre conjugale: le parent biologique supporte souvent mal les choix – notamment scolaires – du nouveau compagnon (compagne) de son ex-conjoint. L’enfant se trouve alors pris en otage dans des querelles d’adultes: plus personne ne réussit à asseoir son autorité, et l’enfant joue de ce malaise: «Tu n’es pas mon père donc tu ne me commandes pas», tout en reprochant à son père biologique son absence. Le nouveau compagnon (compagne) se sent bafoué(e), malgré ses efforts; l’histoire d’amour vire à la lutte d’influences jusqu’à la rupture, parfois.

La perception de l’enfant

L’enfant perçoit le(la) nouvel(le) ami(e) de sa mère ou de son père comme un intrus qui rompt l’intimité, gagnée au prix de la séparation de ses parents. Volontairement ou inconsciemment, il peut chercher à mettre en échec cette nouvelle relation, d’autant plus qu’il n’a pas renoncé à «raccommoder» ses parents. Ce n’est donc pas seulement en se rendant sympathique à un enfant, en lui souriant, en le couvrant de cadeaux ou encore en satisfaisant tous ses caprices, que le nouvel arrivant réussira à vivre harmonieusement avec lui.

Comment éviter les conflits en chaîne?

Trouver sa place nécessite de respecter quelques principes:


  1. Ne pas vivre en invité dans le logement familial déserté par le père ou la mère biologique, mais proposer une concertation collective pour un nouvel aménagement de l’espace, qui tiendra compte de l’existence de chacun.

  2. Ne pas se substituer au parent absent en matière d’affection ou d’autorité, mais définir avec le parent présent et les enfants les règles de vie commune (participation aux tâches ménagères, rangement des chambres…).

  3. Respectez le refus de l’enfant de se confier à un «étranger».

  4. Ne pas jouer au chef de famille qui décide de tout, alors que l’enfant s’est accoutumé à voir sa mère ou son père régler la vie familiale. Plutôt que de tout bouleverser, mieux vaut discuter en couple, et devant l’enfant, des projets, des modifications dans l’organisation familiale… De même qu’on s’adapte au mode de vie de l’adulte dont on est amoureux, sans pour autant renoncer à ses propres goûts, il est nécessaire de s’adapter à l’enfant, sans pour autant s’effacer devant lui.
    Ne pas jouer la comédie de l’amour à un enfant, si l’on ne réussit pas à bien s’entendre dès le début: l’enfant sentira le mensonge et perdra toute confiance en ce nouvel adulte: mieux vaut prendre le temps de s’apprivoiser l’un à l’autre.

En bref, mieux vaut beaucoup parler avec l’enfant. Cela aidera le parent présent à imposer son choix d’un nouveau conjoint. Certes, cela n’empêchera pas les enfants d’avoir parfois des accès de révolte: ils n’ont pas eux le choix dans ce bouleversement familial ! Inutile alors de déterrer la hache de guerre: le calme et la fermeté sont plus efficaces pour surmonter ensemble les obstacles!

Fingers crossed, guys. Jeg sliter. :icon_confused:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er helst jeg som tar ansvar for fôr, tur og trening. Siden jeg jobber langvakter har jeg jo også mye fritid, så det blir veldig naturlig at jeg har hovedansvaret. Men skal prøve å få de andre i huset til å ta i mer.  Begynne med å få en av de andre i huset til å ta han ut når jeg kommer hjem, slik som du foreslår 👍
    • Har god erfaring med Baggen softbelt. Ser de har det hos Troll. Det kan oppleves som litt klumpete for jogging, men til gåtur er det supert. Vet ikke hva du tenker om frontfestet der men jeg har ikke opplevd problemer med det.  Jeg liker spesielt at dempingen er i selve beltet så jeg kan bruke det båndet jeg vil. Ikke alltid så praktisk med strikkbånd. 
    • Kan noen andre ta ham med ut når du kommer hjem?  Altså, når du kommer hjem, ignorere ham til du har fått tatt av deg og satt deg ned. Om han så begynner å mase om å få komme ut, at noen andre tar ham med ut litt. Det kan nok ta en del tid å snu denne adferden.  Det har jo også mye å si hvem som fôrer, går tur og trener med en hund. Gjør du det meste der, eller varierer det? Kan noen andre ta mer ansvar? 
    • Jeg har litt utfordringer med whippet hannen min på 5 år. Det er veldig tydelig at jeg er hovedmennesket til hunden, han søker til meg, det er meg han blir mest glad når kommer hjem men det er også meg han maser mest på. Jeg jobber langvakter, og når jeg er på jobb så er hunden helt rolig. De andre i huset forteller at han ligger å slapper av og er rolig og snill stort sett hele dagen. Når jeg kommer hjem blir han jo veldig glad for at jeg kommer, men jeg får nesten ikke satt meg ned før han  begynner med klynking/gråting og skal ha meg med ut - jeg tar han da som regel med meg ut, selv om de hjemme forteller at det ikke er lenge siden han var ute. Etter vi har vært ute, så kan gjerne klynkingen fortsette litt, og det kan til tider også være klynking på natten. Akkurat nå er vi i en ekstra tøff periode, da det er løpetid på byggefeltet og hannhunden har det veldig tøft, han spiser nesten ikke og sover ikke - noe som igjen gjør at jeg heller ikke sover, for jeg må være med han for at han ikke skal holde hele huset våkent om natten. Jeg har tilbrakt nettene på et rom med han i bånd og med hørselvern på for å få sove. Jeg begynner å bli rimelig desperat 🙈😭 Jeg har avtale med dyrlege om å prøve ut kjemisk kastrasjon, slik at vi kanskje kan slippe dette igjen. Men jeg er også redd for at han skal reagere dårlig på det - at han kanskje blir mer klynkende og "masete". I kveld når jeg kom hjem fra jobb så har jeg ignorert hunden, jeg har vært ute med han, men ikke "snakket" til han eller anerkjent han på annet vis, det føles ikke bra men tenker kanskje at det er noe jeg bør gjøre i en periode? Er dette helt feil tenkt av meg? Noen som har råd og veiledning for å kanskje få en litt mer selvstendig hund når også jeg er hjemme?
    • Bare det at noen har tenkt tanken er for meg helt på trynet. Og det er en herlig ironi i at de ikke tester produktene sine på dyr, men selger til dem... Hjelpes, hvem er disse folka😄
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...