Gå til innhold
Hundesonen.no

Spøkelsesalderen, reell?


Mud
 Share

Recommended Posts

Haha... Ja jeg tror definitivt at det finnes og at noen hunder får det iløpet av ungperioden sin... Spøkelsesalder er for meg bare et enkelt begrep som brukes for å beskrive reaksjonene hos hunden. Ikke mer enn det. Jeg legger ikke mye i det i det hele tatt og det går som regel over. Lager ikke noen sak ut av ting når hun reagerer sånn. Når det er ting hun eventuelt reagerer på (det har hun ikke gjort enda), så hadde vi underøkt det til det ikke var skummelt lengre. Men når det er lukter hun reagerer å blir det vanskelig å jobbe med det.

Mana har hatt TO sånne opplevelser der hun frika ut.. Uten NOEN grunn.. Den ene gangen var da vi gikk til slakteriet på Grønland i Oslo. Helt normal og så kom vi frem til slakteren, og da FRIKA hu ut! HELT ut.. Stressa, SKULLE vekk fra stedet og pesa og skalv.. Det kan hende det var lukta som utløste denne atferden, noe annet aaaaner jeg ikke. Etterpå var hun HELT normal og hun er som regel det.

Andre gangen var da vi gikk ned fra oss og ned til TAM Alna. Etter et stykke begynte hun plutselig å frike ut! Jeg la merke til at det måtte ha vært en lukt hun reagerte på for hun væra en del og jeg så på halen at hun ble mer og mer usikker Vi fortsatte og lot som ingenting for å ikke gjøre en sak ut av det. Så ble hun helt lik som hun ble utenfor slakteren. Hun LA seg langs baken omtrent, og SKULLE vekk. Jeg ANER ikke hva som utløste det da heller, men når vi kom oss forbi et stykke så gikk det greit. Og vi har gått den ruten flere ganger uten noen form av reaksjon.

Så ja, noen hunder bare ER sånn uten noen spesiell grunn og jeg tror det er hormoner som gjør at de plutselig kan reagere på ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du, det er som å høre bedlingtonen min. Tenkte jeg skulle nevne det, men jeg har bare avskrevet det som mørkeredsel. Når hun kom var hun ikke særlig godt miljøtrent, og hun kunne boffe endel på folk og andre ting frem til jeg tok hanekammen hennes (den er på vei ut igjen nå altså, skulle bare gjøre det litt enklere for henne for en periode) så det er tydelig at hun blir usikker på ting hun ikke ser skikkelig.

På dagtid er alt kult..

Jeg har også fått inntrykk av at de hundene som sliter mest med spøkelsesalderen sliter mer sånn generelt, men etter denne tråden ble jeg usikker..

Jeg synes også det høres ut som generell usikkerhet i mørket. Jeg er også sånn i mørket i blant :P For meg er spøkelsesalderen noe man merker på de merkelige episodene de plutselig får. Som den skumle flua på veggen, søplekassa vi går forbi hver dag som man plutselig skal boffe på - for at det går like fort over igjen. De greiene som ikke forsvinner eller som de alltid har vært redde for er ikke noe spøkelsesalder, det er generell frykt/redsel, etc (sånn som at man blir litt mer skvetten i mørket).

Ellers diskuterte vi jo det i tråden til Monti tidligere, om spøkelsesalderen er reell. Jeg synes det. Nå er ikke Fanta noe godt eksempel, men Monti har hatt et par sånne småepisoder (flua og søplekassa). Men det er ikke noe mer enn boffing/usikker knurring, så er det greit.

Men jeg lurer også litt på hva folk tror ang dette og MH-test? Vi skal jo gå det litt tidligere enn de egentlig ønska, ved 14 mnd..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan egentlig ikke si jeg merket noe spesielt til noen spøkelsesalder. I så fall var den så kortvarig og lite merkbar at jeg ikke husker den nå iallefall, og hunden min er bare litt over ett år :P

(jeg har forøvrig en hund som ikke er av de modigste egentlig, og hun er litt mørkredd og boffer på det meste etter mørkets frembrudd)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine har hadt spøkelses alder, men hunden til ei venninde hadde det. Den var helt fin det ene øyeblikket og 'over natta' var den pysete og usikker. Slik var den en stund (liten mnd kanskje) til det forsvant like raskt som det kom.. Snedig. Selv har jeg bare opplevd voldsomt stress og ører som lukker seg i perioder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant tema. Jeg konkluderer nok som Mari, at spøkelsesalder henger sammen med hormoner. Og at det da normalt vil inntreffe sammen med perioder som høypubertet. For hunder med generelt dårlig avreagering vil man nok merke mer til det enn med hunder som gjør seg ferdig med ting fort. Vil ikke det være en naturlig slutning?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
Guest Snusmumrikk

Jeg tror spøkelsesalder er reelt i den form at det skjer mye i kroppen i overgangen fra valp til voksen, mye hormoner og reaksjoner kan bli forsterka og ting kan plutselig ses med nye øyne og være litt skumle. Men jeg tror også at spøkelsesalder av mange brukes som en unnskyldning for svak mentalitet. En mentalt stabil hund skal ikke freake helt ut for en søppelbøtte eller et plaskebasseng med en ball i og slite med å sjekke det ut og avreagere (i den grad det kan bedømmes av et kort youtube-klipp). Men det er jo flytende overganger. Der en mentalt bra hund kan reagere litt på merkelige ting i en periode, vil en mentalt "svakere" hund kunne få veldig mye større reaksjoner i tilsvarende periode. Den vil også kunne få sterkere reaksjoner fordi den f.eks. ikke har motet til å sjekke ut det skumle eller bruker veldig lang tid på å avreagere og drar seg enda mer opp og lager det til en større sak av den grunn.

Jeg syns begrepet spøkelsesalder fort blir en hvilepute og unnskyldning for dårlig mentalitet (genetisk), akkurat som unghundsperioder og hormoner ofte blir en unnskyldning for å ikke oppdra noe som er i ferd med å bli en drittbikkje. Det betyr ikke at ikke begge deler til en viss grad er reelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min begynte å bjeffe mer og mer for et par måneder siden. Tidligere har det vært veldig lite lyd i ham, men nå bjeffer han ofte og for ting han aldri bjeffet for før. Om det er spøkelsesalder eller bare varslingsinnstinkt som har dukket opp vet jeg ikke. Før ville han hilse på absolutt alle og var ikke redd for et eneste menneske. Nå er det enkelte mennesker han nekter å hilse på og som han alltid bjeffer på. Det er alltid menn (som han ikke hadde møtt før bjeffeperioden startet). Dessuten bjeffer han på fugler, når han hører rare lyder ute (mens han er inne), naboen og sitt eget speilbilde. Vi trener på å dempe bjeffingen og har sett resultater veldig raskt. Han bjeffer fremdeles, men slutter raskere enn tidligere og er lettere å avlede. Dachs'er er jo kjent for å bjeffe mye. Kanskje var det heller unaturlig at han bjeffet lite som valp? Uansett er jeg glad for at det virker som om det skal være mulig å dempe det. Helt kvitt bjeffing blir vi aldri, men litt lyd må han få lov til å lage, så lenge bjeffingen ikke er et symptom på et annet problem.

Er han redd for det han bjeffer på når det er såpass lett å avlede ham? Ofte skjer bjeffingen når han er hjemme eller i hagen, så deler av grunnen er vel at han er blitt mer territorial.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...