Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan fant du på ditt kennelnavn?


Zitka
 Share

Recommended Posts

Mangler at mitt kommer gjennom klagefristen (blir publisert i neste nr) Det ble 4 valget :P Og veldig tilfeldig, jeg har dårlig fantasi, så var fornøyd med de 2 første, men 3 og 4 var litt sånn tatt på sparket :lol:

Hehe, som her :P

Vi endte på 4. valget :P (Snøhvit)

Og det var det ungene som valgte :P

Vel vel ungene e nå grådig fornøyd om ikke annet, hehe :D

Men joda jeg syns jo det er greit jeg å ;) Men hadde likt 1. valget bedre, naturlig nok, hehe :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt kennelnavn ble opprettet i 1985, fire år etter at jeg ble opp(d)rettet, og symboliserer mye av min oppvekst og innlemmelse i hunderiet - for det var mine foreldre som startet det hele, med sitt oppdrett og har gjort meg så hektet som jeg er.

De hadde sitt siste valpekull i 1998, og da de gikk fra hverandre i 2006 var overføringen av kennelnavnet til mitt navn en del av "bo-oppgjøret" - jeg har aldri sett for meg annet enn å gå inn i deres kennelnavn, så å overta det når ingen av dem lenger så bruk for det var den største selvfølge for meg - dog ikke ikke gjennomtenkt.

Jeg tenkte i flere år før dette på hva slags kennelnavn jeg kunne tenke meg, og det nærmeste jeg fant en aktuell kandidat ble forkastet av ulike grunner. Det var bare ett kennelnavn for meg.

Så, nå er jeg innehaver av kennel Latruda.

Vår families første berner het Laika, og hun hadde sitt og familiens første valpekull i 1985. Fra det kullet beholdt familien to tispevalper - Trulte og Dark Lady (Darkie blant venner). Ut av de tre navnene ble dermed navnet LATRUDA konstruert - så valpene ble altså ikke registrert før etter at kennelnavnet ble godkjent, for på stamtavla het de Latruda's Trulte og Latruda's Dark Lady.

Selv om den første Latrudalinjen for lengst har dødd ut, føltes det riktig å bruke det videre - det er veldig få som vet at det henspiller på vår første bernertrio, og uansett er navnet et symbol for alt som er berner ved meg.

I 2007, året etter at jeg ble kennelnavninnehaver, kjøpte jeg min første egne tispe, og i 2011 fikk hun sitt første kull. Hennes datter som jeg beholdt heter da også Latrudas Foenix From the Ashes - kennel Latruda gjenoppsto, nesten 13 år etter sitt siste valpekull. Jeg håper det ikke tar 13 år før G-kullet...

Den eneste endringen jeg har gjort, som den meget observante og nitide kan se, er at jeg har fjernet apostrofen. Det var så vidt jeg vet korrekt norsk da kennelnavnet ble opprettet, men det er det ikke i dag. Derfor valgte jeg å fjerne den, samt at det ga meg et ekstra tegn å gå på, da jeg har en tendens til å like lange navn og trenger mine ledige tegn...

Jeg liker Latruda, fordi det fungerer både på norsk og engelsk, det er ikke knyttet til rase (om jeg skulle gå fra min barndomsrase og bytte til kleiner münsterländer eller pekingeser en dag), det er ikke knyttet til bosted (gudene vet hvor mange ganger jeg skal flytte i mitt liv - "mange", ser ut til å være en god spådom), det er ikke knyttet til mitt etternavn (om jeg mot enhver formodning en dag skulle finne meg selv med annet navn), det er ikke eksplisitt knyttet til en stammor som ikke finnes i mine linjer, det er kort og enkelt, og ligner ikke på NOE.

Vel, der tar jeg feil, for selv om jeg ikke finner noen assosiasjoner i det navnet og får opp veldig få treff på google utover det som faktisk ER knyttet til kennelen, så var det en gang noen som trodde vi hadde kennelnavnet Latrine, og syntes det var gross. Men dem om det.

Uten å tenke meg om kan jeg komme på fire-fem andre berneroppdrettere (og andre med andre raser) som har gjort det samme - satt sammen kennelnavn ut fra et par av hundenes navn. Men disse gjorde det etter at vi gjorde det.

Og som en søt kuriositet, kan jeg jo nevne at en hannvalp fra kullet i fjor heter Miko til hverdags (Latrudas Fingers Crossed på stamtavla, som en del av faith and superstition-temaet jeg kjørte), og det er satt sammen av forbokstavene til de fire familiemedlemmene. Hvilket jeg synes er absolutely adorable, og sier litt om hva slags familiemedlem de ønsket at han skulle bli.

Edit: Og i banneret ser dere logoen min, og bildet som utgjør LATRUDA er da åpenbart av våre tre første bernere - fra venstre til høyre Trulte, Darkie og Laika. Til høyre Even (fra mine foreldres siste kull) og X'en (min forhåpentligvise stamtispe), som jeg så sårt håpte skulle være foreldre til mitt første valpekull, men Even var steril innen jeg kunne bruke ham.

latruda_header.jpg

Endret av SFX
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kennelnavn er ganske kult, og man vurderer nok så alt for mye på forhånd om akkurat dèt.. Når man har fått det, og brukt det endel ganger på noen kull, hunder har kommet og gått med navnet - ja, da er man jo så vant til det at det er liksom bare det det er - et navn som man er vant til.

Jeg fikk kennelnavnet mitt i 1986 - da eide jeg to hannhunder, ingen gikk i avl og var egentlig ganske fæle (syntes jo ikke det DA, såklart). Oppdr. som jeg kjøpte mine første tre hunder fra ga meg det i bursdagspresang (dvs betalte det - jeg fikk finne navn selv).

Akkurat da var jeg helt oppslukt i filmen "Greystoke - legenden om Tarzan" (fra 1984), hadde grå hunder og så for meg at det skulle jeg jo ha resten av livet.. Søkte navnet men det var allerede brukt.

Satt og bladde i den første (og da eneste) beardisboken jeg hadde. Og da jeg var "mer enn lovlig" interessert i handling og utstilling falt jeg for kommandoordet som man kunne bruke for å trene ned halene på hundene i ringen: "Tail Down". Bare jeg slo det sammen til "Taildown" fordi det var kortere og enklere.

Bittelitt "cheezy", egentlig ikke noe reelt ord og vil være kjempeteit hvis jeg begynner med elghunder - men samtidig så er det liksom MITT da, uansett.

Så hvis det noen gang blir boston terriervalper her kommer de likefult å hete Taildown's et-eller-annet.. (Får bare håpe de faktisk ikke får verdens styggeste opprettstående halestumper, da.. HA HA)

Men jeg ville uansett ikke ha byttet når det er såpass innarbeidet som det er. Har oppdrettet 68 valper med det kennelnavnet og 22 av dem er champions, så nei - å "begynne på nytt" er liksom ikke engang et tema. Uansett om det blir skotske terriere eller buhunder i huset når man blir gammel og grå... (Får vel bare passe på å kjøpe rase som faktisk passer til navnet, da!)

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det er så koselig når kennelnavn har en historie, som f.eks SFX sitt.

Jeg hadde ikke noe forhold til f.eks Aris sitt kennelnavn - Heirofia. Men har i senere tid fått vite hvor det kommer fra. Hei - de bodde ved heivannet. Ro - deler av navnet nåværende hus hadde da de kjøpte det som hytte for mange år siden. Fia - oppdretters kallenavn da hun var ung. Liker at det har en personlig betydning og en historie :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spennende tråd, veldig gøy å lese historiene bak navnene :ahappy: Jeg ville egentlig ha min olderfars kennelnavn, Truber (engelske settere), men det var tatt. Han brukte vel StallTruber siden han hadde travhester og, men det ble litt feil for meg.

Kom så frem til at om jeg ikke kunne ta familielinjen videre ville jeg ha med Luno i navnet. Han kommer ikke til å gå i avl, men har vært enormt viktig for meg på veldig mange måter og da ville jeg veldig gjerne ha noe fra ham, i navnet om ikke annet. Valget falt da på Cor Lunare, månehjerte på latin (om ikke jeg ble lurt trill rundt av folkene på latinforumet som hjalp meg å kontrollere forslagene mine, med kun ett semester med latin selv trengte jeg definitivt litt hjelp ;)). Vurderte Cor Lunae siden jeg liker den lille forskjellen i betydning bedre (månens hjerte) men uttalemessig blir Lunare lettere for folk tror jeg så da landet jeg på det =)).

Cor kom med siden Luno har et enormt hjerte, og også på mange måter er "hjertebarnet" mitt både pga. personlighet og hva han har betydd for meg, og jeg håper jo det blir et godt "omen" for fremtidige kull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...