Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er godt nok grunnlag til å ta ifra fôrvert hunden?


Synnikken
 Share

Recommended Posts

En litt kinkig sak. Men en bekjent av meg som er oppdretter av en minatyrrase sliter med fôrverten sin. Hunden er snart to år gammel og fôrvert har hatt hunden hele tiden.

Greien er at oppdretter pleier gi beskjed i god tid i forveien før h*n melder på utstillinger, så fôrvert vet ca halvannen-2 mnd før FRISTEN går ut at hunden skal på utstilling den og den mnd. Likevel har det skjedd flere ganger at fôrvert ikke møter opp for å levere hunden(oppdretter pleier ringe ca uke før og minnne på og sms 3-4 dager før og dagen før) , svarer ikke på tlf, sms eller facebook og når oppdretter endelig får kontakt sier bare fôrvert at h*n "glemte det"

Oppdretter er nå ganske lei av denne oppførselen, h*n ønsker hunden tilbake da det står i kontrakten at fôrvert fikk bli fôrvert fordi oppdretter ønsket se hunden ofte og at h*n trodde det kom til å skje siden de bor få km fra hverandre.

Reiser oppdretter for å hente hunden til avtalt tid, åpnes ikke døren.

Hva sier dere? er dette gyldig grunn til at oppdretter kan ta hunden tilbake?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil fortsatt tro at oppdretter ikke bare kan troppe på døra og hente bikkja uten ev bråk. Oppdretter bør stevne inn forvert til forliksrådet og få en dom derfra. Det koster ikke så mange kronene. Møter ikke forvert opp der,og legger fram sin side vinner oftest oppdretter fram, og da kan den troppe opp på døra og hente sin eiendom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det bør kanskje opplyses hva som faktisk står i kontrakten dem i mellom, før noen egentlig kan si noe særlig om saken? Alt avhenger jo av hva de ble enige om og signerte på. Avtalebrudd er normalt oppsigelsesgrunn. Men også det bør nevnes spesifikt i en fôrvert-avtale; at gjentatte avtalebrudd kan føre til at hunden hentes tilbake.

Har avtalen et konkret innhold som er brutt gjentatte ganger, som her å skulle stille på utstilling, så ville jeg ansett det som grunn til å ta tilbake hunden, ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Kåre Lise

Hva sier dere? er dette gyldig grunn til at oppdretter kan ta hunden tilbake?

Som over avhenger jo det helt av innholdet i kontrakten. Det er vel ikke normalt at oppdretter alene bare kan diktere og kreve sånn helt uten videre? Stakkars hund som risikerer å bli omplassert for noen sløyfer, absurd hvis den ellers har det bra.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som over avhenger jo det helt av innholdet i kontrakten. Det er vel ikke normalt at oppdretter alene bare kan diktere og kreve sånn helt uten videre? Stakkars hund som risikerer å bli omplassert for noen sløyfer, absurd hvis den ellers har det bra.

I prinsippet enig, men man kan jo lure på årsaken til at fôrvert ikke vil la oppdretter få se hunden, spesielt når oppdretter bare bor noen km. unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som andre sier, det kommer jo an på hva kontrakten sier.

Samtidig, en sak har alltid to sider...

Har hørt flere som sliter litt med forvert, samt forverter som sliter med oppdretter.

Jeg tenker at vil man ha råderetten og full bestemmelsesrett over hunden sin, da blir man IKKE forvert.

For det skal jo være et samarbeide mellom to parter.

Føler man at man kan få til et slikt samarbeide, ja da kan man bli forvert.

Men fortsatt skal man ikke gå inn på en avtale man ikke øsnker å holde, slik som det kan se ut som denne saken er.

Slike saker er grunnen til at jeg ikke ønsker å være forvert.

Usikkerheten det kan gi om samarbeidet ikke fungerer.

Ofte blir det jo ord mot ord...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Jeg tror egentlig ikke en forvert står så veldig sterkt.. I prinsippet så er jo hunden fortsatt oppdretteren sin hund og i de fleste tilfellene står hunden også på oppdretteren.

Det er litt avhengig av hva som står i kontrakten, men hunden er jo egentlig oppdretteren sin..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Alt avhenger av hva kontrakten/avtalen sier.

Og så må oppdretter faktisk SNAKKE med forvert, dvs. forklare tydelig hva som forventes og så gi beskjed om at h*n er advart om at dersom ting brytes igjen så må hunden tilbake til oppdretter.

Gjerne ta det skriftlig, send rekomandert brev - da får man kvittering på at brevet er mottatt og det blir fôrverts ansvar å lese brevet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det beste rådet jeg har fått er dette: "drit i jussen, finn en løsning". I det ligger det en enkel anbefaling: forhandling! Oppdretter bør ta kontakt med forverten og legge frem sin bekymring, og prøve å forhandle frem en løsning som funker for begge. Kanskje kan man få til at hunden passes hos oppdretter i dagene før utstilling, så slipper forverten ta hånd om forberedelser og slikt, hvis det kan hjelpe? Først når det er på det rene at forvert ikke ønsker å samarbeide og holde sin del av avtalen, kan man gå hardere til verks. Men man kommer som regel best ut av det hvis man kan bli enige seg imellom.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...