Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kirgisisk mynde (kirgizskaya borzaya) er en gammel mynderase som kommer fra fjelltraktene mellom Kirgisistan og Kina. Den er også kjent som kyrgyz taigan eller bare taigan. Hunderasen regnes som en «nasjonalskatt» i hjemlandet.

Opprinnelse

Taigan er en utpreget fjellmynde som kan ha eksistert som en homogen hunderase i mer enn tusen år, men dette savner dokumentasjon. Typen tilhører den antikke sentralasiatiske gruppe av mynder. Den kan være en nær slektning av afghansk mynde, tazi og saluki, men slektskapet har ikke blitt dokumentert. Taigan finnes først og fremst i Tien-Shan-fjellene i Kirgisistan, hvor den har sitt naturlige tilhold i 2 000–4 000 meters høyde. Den er ikke tallrik.

På kirgisisk betyr taigan rett og slett rask eller hurtig. Den går også under navn som kyrgyz borzoi og kirgizskaya borzaya. Hunderasen ble erklært å være en «nasjonalskatt» i 1996, og siden 18. juni 1998 har det ikke vært tillatt å eksportere hunder ut av Kirgisistan, uten spesialtillatelse fra den kirgisiske myndigheter. Oppdrett med rasen skjer også i de baltiske landene.

Zwiazek Kynologiczny w Polsce (Polsk kennelkubb) er medlem av FCI og har siden mars 2006 anerkjent rasen, som nå kan stilles på nasjonale hundeutstillinger i Polen. Dette er et første skritt på veien til full internasjonal anerkjennelse. Rasen anerkjennes ikke av FCI per 2011, men den har en nasjonal rasestandard fra 1995.

Norges første taigan het Lucas (f. 1992) og kom til Norge fra Argentina, der han ble adoptert av Rosa Rovira som siden flyttet til Norge.

Den 28. november 2003 ble to taiganvalper gitt i gave til henholdsvis Kong Harald V og daværende statsminister Kjell Magne Bondevik under et statsbesøk i Norge av daværende president i Kirgisistan, Askar Akajev. Dagbladet skrev da fyldig om de komplikasjonener gaven avstedkom på grunn av norske importregler.[1]

Beskrivelse

Rasen har mye til felles med afghaneren hva anatomi og eksteriør angår, men er generelt noe lengre i kroppen. Hannene skal være minst 65 cm i skulderhøyde, mens tispene gjerne er ca. 5 cm lavere. Vekten ligger normalt på 15-25 kg, avhengig av kjønn.

Pelsen er lang og tett i strukturen med et silkeaktig preg, kort over ryggen. De lange hårene kan bølge noe, men skal ikke krølle. Pelsen på labbene er svært tett og oljeaktig stri, formet nærmest som en «sko» for å beskytte. Den tette pelsen, som er kortere enn hos afghaneren, trengs i de høydene disse hundene vanligvis ferdes, og den er et resultat av århundrers tilstedeværelse på den golde og kalde taigaen og de omliggende høyslettene i grensestrøkene mot Kina, Kasakhstan og landene rundt. Fargene kan variere fra blek brun til sort, med eller uten innslag av hvitt.

Bruksområde

Taigan er en dyktig hetsende jakthund som ofte jakter sammen med dressert kongeørn. De læres opp fra de er små og jakter også alene. Denne mynderasen er kjent for aktivt å bruke luktesansen når den jakter, noe som ellers ikke er like vanlig blant mynder. Når den jakter, vil den typisk slå ut omkring 170–200 meter fra eieren, i en rask sprint for å nedlegge et bytte og så halse for å varsle jegeren om den lykkes.

Taigan jakter tradisjonelt på fjellgeit og andre ville klovdyr, stepperev, rødrev, grevling, ulv, hare og annet småvilt. Det fortelles også at en taigan alene kan drepe en ulv, men dette har aldri blitt dokumentert. Hunderasen har også gode egenskaper som vakthund.

Atferd

Taigan er normalt sky og skeptisk til fremmede, men skal være en hengiven og lojal familiehund. Det fortelles at hannene ofte er dominante overfor andre dyr.

Kopiert fra Wikipedia

taigan.jpg

2793940381_6ed50dc777.jpg

taigan-3.jpg

Bilder tatt fra Google.

Skrevet

Den var stilig :) Så ut som en Saluki / Afghaner mix på det nederste bildet ihvertfall.

(Når jeg leste overskriften først trodde jeg det sto "Kirurgisk mynde" :o Jeg må kanskje ha briller? :P )

Skrevet (endret)

Det er to av disse i Norge (jeg antar at de fortsatt lever). De ble gitt som gave til kongen og statsministeren (som den gangen var Bondevik). Disse kunne naturligvis ikke ta i mot, men noen andre tok over hundene.

Her er en gammel tråd om emnet:

http://hundesonen.no...noen-aar-siden/

Cesar og Kleopatra:

1447.jpg

EDIT: Det siste bildet ditt er en av hundene som er i Norge. Se mer her: http://www.kennel-nor-castle.com/

taigan%20i%20sno.jpg

Endret av Hermes
Skrevet (endret)

Jeg mener det var en her fra før også,så de er tre om alle lever fremdeles.

Nor-Castle har to taigan, den ene er den som ble gitt som gave til Norge (Kleopatra, men kalt Cleo). Den andre Nor-Castle har, Tai, kommer fra en oppdretter i Estland. Han ble født året etter de to som ble gitt til gave.

Om det er enda flere i Norge er godt mulig :)

EDIT: Rasen er ikke godkjent gruppe 10-hund, så denne tråden burde kanskje være i forumet for øvrige hunder, som jeg Stepnaya-borzoien.

Endret av Hermes
Guest lijenta
Skrevet

Cesar og Kleopatra var de hundene som fikk meg til å like mynder. Hjemme så hadde vi en afgansk mynde som gikk tur sammen med eier, Han var utrolig feminin av seg og ekvipasjen virket bare rar etter hva ejg husker. Men afganeren var altid fin i pelsen

Skrevet

Faktisk aldri hørt om denne mynden, jeg! Så utrolig fin ut, da, selvom det så ut som det var ganske så stor forskjell på de utseendemessig?

Skrevet (endret)

Trodde også det fantes en hanne her fra før som sagt,men det er jo noen år siden nå,så det er mulig den ikke finnes mere.

Ja, som sagt, det er godt mulig - jeg vet ikke :)

Faktisk aldri hørt om denne mynden, jeg! Så utrolig fin ut, da, selvom det så ut som det var ganske så stor forskjell på de utseendemessig?

Hunden på det øverste bildet ser noe eldre ut, syns jeg. Men det er nok større variasjon i disse rasene, og glidende overganger til andre raser som afghaner, tazi, og russiske mynder :)

Endret av Hermes

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har opplevd det selv, nær familie har opplevd det, og mange jeg kjenner.    De er interessert i et kull, setter seg på valpeliste, blir godkjent som valpekjøpere, møter oppdretter. Oppdretter kyder av kjøper,og forteller at det er akkurat slike kjøpere hen er ute etter, og er veldig nøye med hvem hen selger til. Så skal valpen hentes, penger overleveres- og da har prisen vært en annen en det som sto i annonsen.  Oppdretters unnskyldninger er: Det er veldig gode valper Alle andre tar de prisene Raseannonsen er bare veiledende De har så mange på liste at de velger de som betaler mest   Og hvis en setter spørsmåltegn med det så: Ja hvis du ikke gidder å betale så mye så har jeg mange andre i kø Disse linjene selges ikke til hvilken som helst pris har du  et problem med det så er du ikke rett kjøper..   Har dere vært borti dette? 
    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...