Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan går dere frem for å bli fòrverter?


tm100008
 Share

Recommended Posts

Jeg har lyst på en hund til, og jeg kunne gjerne ha tenkt meg å hatt et tett samarbeid med en fornuftig oppdretter (som jeg da er enig med..hehe) Jeg ser nok for meg noe idealistisk her, så jeg må nok innvies i fòrvertenes fordeler og bakdeler.

Jeg ser for meg enten en selskapshund eller en brukshund til. Jeg er ikke helt ferdig med den avgjørelsen for jeg er tidlig i planleggingsfasen ennå ;)

Jeg ser at mange har hunder på fòr, og jeg lurer også på hvordan dere gikk frem for å komme i kontakt med aktuelle oppdrettere?

Hvilke avtaler er mest vanlig? Jeg legger i mye tid, kjærlighet og penger i hundeholdet mitt, og selv om jeg hadde blitt en fòrvert - så hadde jeg måtte hatt en avtale som innebærer at hunden er "mest min". Går det an? Jeg har hørt om noen skrekkhistorier hvor oppdretteren krever hunden tilbake (lest på forum), men jeg ser samtidig for meg at det ikke bare kan være så enkelt - for da hadde det vel ikke vært såpass populært å være fòrvert, eller?

Vennligst opplys meg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste av fôrvertene til min søster er rett og slett folk hun har møtt på utstilling, som har fortalt at de ønsker å bli fôrvert. Når hun får ett fint førsteintrykk av personen kan hun finne på å invitere de hjem for å bli litt bedre kjent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg hadde det ikke vært naturlig å blitt fôrvert for en ny valp av en ny rase. Jeg kunne derimot tenkt meg det på en eventuell ny valp av en rase jeg kjenner godt, hvor jeg kjenner oppdretteren og han/hennes filosofi, meninger og tanker noenlunde og vice versa.

Som Synnøve nevner blir jo man ofte kjent først, og når man velger valp fra den oppdretteren nevner man at man gjerne kunne tenke seg å være fôrvert også. Dersom man kjenner til og vet man er forholdsvis enige om ting rundt hund og avl ser jeg ikke så mange ulemper (og i allefall ikke om man har en "god" kontrakt) ved dette :)

I store trekk tror jeg at et godt fôrvert forhold bygger på lik oppfattelse av grunnleggende ting rundt hund, hundehold og oppdretter - da burde det jo ikke være grunnlag for at det skal oppstå så mange konflikter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, med Era sendte jeg oppdretter en mail hvor jeg fortalte hvem jeg var og hva jeg ville bruke hunden til ...

Era er forsåvidt helt og holdent mitt ansvar og jeg gjør hva jeg vil med henne. Oppdretter betaler for de utstillingene hun vil at hunden skal stilles på ellers betaler jeg de jeg vil stille på utenom. Oppdretter skal ha 2 kull på henne og da skal hun være hos oppdretter. Alt som har med avl og gjøre, tar oppdretter seg av.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg hadde det ikke vært naturlig å blitt fôrvert for en ny valp av en ny rase. Jeg kunne derimot tenkt meg det på en eventuell ny valp av en rase jeg kjenner godt, hvor jeg kjenner oppdretteren og han/hennes filosofi, meninger og tanker noenlunde og vice versa.

Som Synnøve nevner blir jo man ofte kjent først, og når man velger valp fra den oppdretteren nevner man at man gjerne kunne tenke seg å være fôrvert også. Dersom man kjenner til og vet man er forholdsvis enige om ting rundt hund og avl ser jeg ikke så mange ulemper (og i allefall ikke om man har en "god" kontrakt) ved dette :)

I store trekk tror jeg at et godt fôrvert forhold bygger på lik oppfattelse av grunnleggende ting rundt hund, hundehold og oppdretter - da burde det jo ikke være grunnlag for at det skal oppstå så mange konflikter :)

Viktige poeng! Veldig viktige...

Jeg har ganske sterke meninger rundt mitt hundehold, og hvis jeg i etterkant hadde oppdaget at oppdretteren ikke holder mål - så hadde jeg nok endt opp i soveposen ved siden av valpekassen hjemme hos oppdretteren når det var tiden. Hmm..

Okey, jeg skal ut og shoppe oppdrettere jeg da ;) Ler! Men da blir det sannsynligvis Tyskland... så fremt det ikke popper opp noe på veien sånn helt tilfeldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg misforstår, men vil du være fôrvert for en oppdretter som bor i Tyskland?

Jeg er på utkikk etter fôrvert for en mulig kommende valp, og jeg kan jo si litt om hva som vil veie tungt hos meg og hvordan jeg går fram/tenker.

Når jeg vet mer om kullet, vil jeg bruke min hjemmeside og blogg for å markedsføre at jeg er på utkikk etter fôrvert, også vil jeg gå gjennom lista over valpeinteresserte fra sist kull som ikke fikk valp, for å se om det er noen som kan passe der og ta kontakt for å høre om det er noe de er interessert i. Jeg vil også spre ordet blant andre oppdrettere. Det er nødvendig for meg, fordi jeg enda er en fersk og uetablert oppdretter i rasen, og har ikke hatt så mange kull eller har en stor portefølje av valpeinteresserte.

Jeg vil sette pris på og svare oppriktig enhver som tar kontakt for å bli fôrvert, så får en bli kjent og finne ut om en kan samarbeide.

En viktig forutsetning for meg er geografisk nærhet - det er mye enklere å samarbeide om en bor i nærheten av hverandre. Når jeg har fôrvert, tar jeg som en selvfølge at jeg passer hunden når de trenger det - det er min hund, jeg trenger å bli kjent med den, og ferier er ypperlige anledninger til det. Det er også praktisk at de bor i nærheten for å kunne hente hunden til utstilling, MH, etc - det er hazzle å måtte kjøre titalls mil en vei for å hente en hund fredag kveld og returnere søndag ettermiddag for å få stilt den. Muligheten til å følge hundens utvikling, vite når den er noe å stille, se selv hvordan den er sosialt/mentalt, også videre, er også mye enklere om fôrvert bor i nærheten. Avlsarbeidet vil selvfølgelig også bli mer praktisk - kort avstand til hund gjør alt enklere, både i forhold til parring, følge tispas drektighet, hente henne hjem til fødsel, også videre. Fordi hunden er et verktøy i utstillings- og avlsarbeidet mitt, er det veldig viktig å følge hunden tett. Jeg vil altså ha mer påvirkning, innblanding og kontakt med en fôrvert enn en valpekjøper.

Jeg vil også ha en veldig tydelig kontrakt, hvor flest mulig eventualiteter er spesifisert - så slipper en diskusjonene om noe oppstår. Hva skjer om hunden ikke kan brukes i avl? Blir den ført over til fôrvert med en gang, eller beholder jeg hunden en stund for å stille den? Når må jeg senest skrive over hunden, selv om den ikke har hatt valper? Hva skjer om fôrvert vil bruke hunden i avl, men jeg ikke gjorde det? Er det antall kull eller antall valper som skal føre til at hunden blir fôrverts hund? Hvor mange utstillinger er det rimelig at eier tar med hunden på i året? Hvem skal stå for hvilke utgifter, for eksempel røntgenfotografering, MH, vaksiner, rabiesvaksine? Har eier noe å si på hva hunden fôres med? Hvor mye pelsstell kan en forvente av fôrvert? Hva har fôrvert råderett over, hva kan de uttale seg om? Også videre.

De fleste dårlige historiene om fôrvert handler om dårlig kommunikasjon i forkant, tror jeg. En hadde ikke uttalt sine forventninger og antagelser, det blir misforståelser og uenighet.

Selvfølgelig finnes det drittsekker blant både oppdrettere og fôrverter, og det hadde vært fint om de kunne finne hverandre, også kunne vi andre få ha gjensidig positive samarbeid. Men så enkelt er det ikke.

Det er viktig å ha en god tone, kunne snakke lett sammen, føle at en har en viss kjemi - geografisk nærhet er ikke alt. En skal bruke litt tid på å finne en god fôrvert, og fôrvertkandidater må forvente å gi litt av seg selv. Det er også lov for en fôrvertkandidat å si at dette blir ikke riktig for meg, jeg går et annet sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk frem som når jeg alltid har vært på jakt etter valp, men sa også at jeg gjerne kunne være fôrvert om det var interessant. Jeg hadde ikke gjort dette hvis jeg ikke stolte på oppdretteren såklart. Jeg fikk Ikke på halvfôr, og hadde en veldig fin og tydelig avtale. Jeg så bare fordeler ved å være fôrvert: man får den beste hunden i kullet (i mitt tilfelle skulle fôrhunden være tispe, og det kom bare èn, men hun er såklart best! :ahappy: ) og jeg la på meg selv et ekstra lite press på å få en godt merittert hund. Å gå ut for å trene og konkurrere var ikke bare for min egen del, men også for å vise at den kommende avlshunden er brukanes. For min del det veldig motiverende!

Nå har hun blitt tatt ut av avl, men jeg angrer overhodet ikke på at jeg sa ja til å være fôrvert og gjør det gjerne igjen!

Min neste hund skal deleies med en annen oppdretter, men bo hos meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å være fòrvert, og jeg var ikke engang 100% sikker på at jeg skulle ha valp på det tidspunktet jeg kom i kontakt med oppdretteren min. Jeg hadde bestemt meg for rase, og jeg startet selvsagt med å tråle hjemmesider, samt snakke med andre i rasemiljøet på agilitystevner rundt om. Det var på et AG-stevne jeg kom i prat med venninnen til oppdretteren min, som også selv er oppdretter av samme rase. Hun fortalte meg om kombinasjonen som var planlagt hos Kennel Cichla og at oppdretteren var på utkikk etter fòrvert for en tispe. Jeg tok en telefon, og etter en lengre, informasjonsrik samtale gjensto det kun litt tenking og planlegging fra min side før det hele var avgjort :)

I min kontrakt står det at oppdretteren skal ha ett kull, eller fem valper etter Killi. Dvs. at hvis hun i et kull bare får tre valper, har oppdretteren rett på et nytt kull. Vi har også en muntlig avtale om at jeg stiller henne på de utstillingene som måtte være i nærheten, hvis jeg ikke ønsker at oppdretter skal ta seg av den biten - noe hun gladelig gjør. Ettersom jeg skal konkurrere i både agility og lydighet, vil disse stevnene prioriteres overfor utstilling dersom disse to skulle overlappe. Oppdretter ønsker jo selvsagt resultater utenfor utstillingsringen også! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...