Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hva er fordeler/ulemper med å sterilisere/kastrere tispa eller hann hunden? Bør det kun gjøres om det er medisinske grunner til det? Er det risikabel operasjon? Kan de få komplikasjoner ettertid og skade hunden på noe måte? Jeg bare lurer på dette kun for å være nysgjerrig på dette.

Når kan tispa få sin første løpetid? Hvordan merker jeg at hun har fått løpetid? Noe jeg bør gjøre? Noe å huske på? Bare kjekt å vite litt :)

Skrevet

Det er en trillion tråder om kastrering om du søker litt :)

Det varierer veldig når de får sin første løpetid, det vanlige er vel rundt 6-7 mnd? Min ene har ikke fått sin enda og er over ett år, den andre fikk da hun var rundt 6 mnd gammel. Dåsa hovner opp og tispa blør. Hold henne i bånd under hele løpetiden.

Skrevet

ALLE operasjoner er risikofylte - har selv opplevd en som døde på operasjonsbordet for å fjerne en klo...

Kastrering av tispe (dvs fjerne "alt" så hun ikke får løpetid/hormonsvingninger) er i tillegg en bukoperasjon som innebærer ekstra risiko for infeksjoner i et relativt stort operasjonsarr på maven.

Hanner og kastrering er klart enklere - selvsagt er risikoen der for død også tilstede (ved nedsøvingen), men "såret" er klart mindre og det går jo stort sett greit.

I tillegg er det jo selvsagt både ubehagelig og vondt for begge å være nyopererte, da....

Fordeler for en tispe er jo såklart at man slipper løpetiden og hormonsvingningene som kan være fæle hos noen (få) tisper. Ulempen er å utsette dem for en operasjon som JEG mener er helt unødvendig i mange tilfeller. Og selvsagt at man aldri kan få et valpekull på henne - hvis hun utvikler seg knallbra, eller en selv plutselig blir bitt av "oppdretterbasillen".

Løpetid er ikke noen big deal for de aller, aller fleste. Drøye to uker i bånd og selvsagt holde seg vekk fra hannhunder, så godt det lar seg jøre. Noen bloddrypp her og der, men ellers ikke noen stor greie.

Personlig utsetter jeg ikke mine hunder for andre operasjoner enn slike som er virkelig, virkelig nødvendig og fortrinnsvis for å redde livet deres. Ikke for å forenkle min egen hverdag når jeg vel er så "dum" at jeg har skaffet meg hanner og tisper samtidig.

Så alle mine hanner og tisper er "intakte" så lenge det går - de aller, aller fleste har vært det livet ut.

Susanne

  • Like 1
Skrevet

Helt riktg Line, men dessverre er det tydeligvis lettjente penger for veterinærer å "glemme" akkurat dèt - og anbefale kastrering til nærmest alle og enhver. "Alt blir så mye bedre bare man fjerner kjønnshormonene", inkl. gemytt- og oppdragelsesproblemer...

Man sammenligner med katter (som er ekstremt mye værre enn hunder ift dette), eller løshunder i andre land - og kastrering begynner å nærme seg "universalløsningen" for alt også her i landet.

Jeg synes det er greit å tenke over risikoene selv den enkleste operasjonen innebærer, sammenligne dette med de faktiske problemene man har med hunden sin og, ikke minst, tenke grundig igjennom om det egentlig er hormoner (eller svingningen i dem) som faktisk ER det man har problemer med.

En tilbakevendene problematikk med livmorbetennelse ville være en god årsak til å gjøre noe så drastisk - ikke at tispen drypper litt blod og nabobikkja bjeffer, liksom..

Og et dårlig gemytt på hunden blir sjelden noe bedre av kastrering - uansett kjønn. Men hanner som er ekstremt hysteriske og all trening og tilvenningsforsøk går i vasken - tja, kanskje da også.. Men da bør alle andre utveier være utprøvd først, synes jeg. Ikke bare kastrere 8 mndrs hannen sin ved første inneskvetting når den har besøk av en annen hund, liksom..

Men ja jøss, hadde jeg bodd i USA og var avhengig av slike offentlige hundejorder for å få luftet hundene mine (og 80-90% av hundene der var kastrert), så ville jeg kanskje blitt mere "vant" til det som en rutineoperasjon. Men ikke slik vi lever her i Norge, og de aller fleste hundene løper jo faktisk ikke rundt alene og formerer seg hei villt.

Susanne

  • Like 1
Skrevet

http://renatea.com/sterilisering.htm Her kan du lese og se bilder etter Chickas operasjon.

Chicka hadde ingen komplikasjoner i det heletatt og jeg gjør det gjerne igjen på neste tispe dersom det er nødvendig (gjorde det på Chicka pga innbildt svangerskap etter hver løpetid, hun har dårlige hoftet OG er blandingshund som ikke trenger å avles videre på...selvom jeg skulle ønske at jeg hadde en datter etter hun nå som hun begynner å bli gammel...)

Skrevet

Min tispe er sterilisert pga jurcyster. Operasjonen og tiden etterpå gikk bra, men det var sårstell og rolige turer i nabolaget den første tiden. Jeg ville nok ikke ha sterilisert hvis hun ikke hadde fått cystene. Har hatt hormonelle tisper, men det har vært overkommelig. Men skal ikke legge skjul på at det er behagelig å ikke ha løpetid, spesiellt når man han hannhund itilegg.

Skrevet

For MEG er kastrering (enten det er av tispe eller hannhund) kun for bekvemmelighetens skyld, omtrent like nødvendig som kupering av hale og ører. Det er et inngrep kun for å tilfredsstille et eller annet usaklig behov hos mennesket, og ikke dyrevennlig i det hele tatt.

Kastreringer OG kuperinger som bunner i en medisinsk grunn, er selvsagt noe annet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...