Gå til innhold
Hundesonen.no

Dine erfaringar med omplasseringshund?


Gjest
 Share

Recommended Posts

Eg er interessert i å høyre kva erfaringar andre har med omplasseringshundar - på godt og vondt. Fordelar og ulemper, oppturar og nedturar. Eg har adoptert min hund frå Dyrebeskyttelsen, og veit så godt som ingenting om hennar "tidlegare liv" og erfaringar. Ho er eit lite mysterium, noko som gjer det hakket vanskelegare å arbeide med utfordringar ift andre hundar. Eg veit jo ikkje kvifor ho reagerer som ho gjer, og kva ho treng frå meg. Elles er ho sjølvsagt verdas deiligaste vesen, som eg er veldig glad for å ha kunna gitt eit nytt liv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Våre siste 4 hunder har vært omplasseringshunder, eller de er det vel i og for seg enda. To stk toller (mor og datter) kom til oss via oppdretter med fire måneders mellomrom. Mora var da 3,5 (og hadde bodd hos oppdretter hele tiden) og datra var 7 måneder da hun ble levert tilbake til oppdretter og så kom til oss. Vi vet mye om deres historie, men er vel ikke helt enig i oppdretters beslutning om å omplassere datra. Hun burde fått slippe. Vel, vel. Nå er hun nå her og har vært det i 6, 5 år og vi har jobbet mye med den damen. Mora flyttet med min eldste datter da hun flyttet hjemmefra, men er nå en hund i familien enda. Hund nummer 3 er vel igrunnen bare plassert, ikke omplassert. Han fant vi på gata på Kreta for 4 år siden og vet igrunnen bare at han hadde gått alene hele sommeren og var utmagret og veldig glad for å komme hjem. Siste lille phalenefrøken er snart 3 år og kom til oss i sommer. Hun er en ekte sonenhund og er sonenomplassert og vi får vite alt vi vil om henne og hun har vel hatt det fint og har det fint og er min yngste datters LPhund in spe.

Vi har jo ikke planlagt noen av disse hundene. De kommer bare rekanes, men jeg ville ikke vært noen av dem foruten :D

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av mine 4 shibaer er 2 av dem omplasseringshunder. Eller, hun ene kan jo regnes som det, hun andre vet ikke helt hva jeg skal kalle :P

Kiri, som er den "skikkelige" omplasseringshunden, kjøpte jeg fra oppdretteren. Hun hadde vært solgt til en familie, hvor kjemien vel ikke stemte helt, slik jeg har forstått det, og oppdretteren kjøpte henne tilbake. Kiri er en ganske bestemt frøken, og det ble litt kræsj mellom hun og søsteren, som oppdretteren hadde. Oppdretteren valgte da å selge henne videre, og sånn havnet hun hos meg :) Hun var da 2 år når jeg hentet henne. Fordelene var jo at hun var nokså voksen, rolig og fin, slapp valpetiden (selv om jeg egentlig elsker valpetiden da). Ulemper: det var ikke så veldig mange ulemper, men hun hadde fått en litt lei uvane. Hun har nok vært satt i bånd med en gang hun har kommet på innkalling. Og det kan stemme litt med det lille jeg har fått høre om livet hennes med den familien. Hun kommer på innkalling, men kommer aldri nærmere enn 2 meter, for hun er redd for å bli satt i bånd. På starten var hun håpløs, men etter godbitkasting har hun etterhvert skjønt at jeg faktisk ikke skal ha tak i henne hver gang. Men det sitter langt inne, og jeg kan ikke slippe henne overalt.

Pippi er nr 2. Hun har vært hos oppdretteren hele sitt liv, og har vært oppdretteren øyesten. Hun er også datteren til min Birk, og jeg har holdt meg oppdatert om henne hele tiden. Da oppdretteren kjøpte tilbake ei av søstrene til Pippi, måtte hun etterhvert velge mellom Pippi og den nye. Og siden den nye er en langt tryggere hund, valgte hun å beholde henne, og jeg fikk da spørsmålet om jeg ville ha Pippi. Etter lang tenketid, og prøvetid, valgte jeg å si ja. Dvs, jeg visste fra dag 1 at jeg VILLE ha henne, men mengden hunder hjemme gjorde at jeg måtte vurdere om jeg KUNNE ha henne. Da jeg så hvor bra hun gikk i lag med resten av hurven, var jeg ikke i tvil. Ulempene her er vel at hun har levd i en liten trygg boble, uten så mye miljøtrening, og er usikker til tider når hun er "ute i verden". Dette trener vi på nå for tiden :)

Men alt i alt. Jeg er så glad at jeg har tatt til meg disse 2 herlige frøknene. Noen uvaner og fakter har de, men slike ting kan valpene som kommer hit også få.

Jeg er like glad i dem som disse 5 andre (da inkl elghundene) vi har :wub:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kelpien min er omplassert og jeg angrer ikke :wub:

Jeg vet noe og litt om fortiden fordi jeg har kontakt med oppdretteren og jeg får til stadighet høre ting rundtom fra hundenorge. Hun var en skikkelig prøve i starten men etter 3 mnd har hun blitt super. Jeg angrer ikke på at jeg ga henne et godt hjem hvor hun er trygg og trives. Supre lille kelpien!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to stykker.

Den første var ikke så vellykket, og hunden lever ikke lenger.

Den andre har jeg fremdeles, og hun er alt jeg kunne ønske meg i en hund. Jeg kjenner historien hennes godt, og kan når som helst finne ut mer hvis jeg trenger det fordi tidligere eier er i utvidet familie.

Jeg sa etter den første at jeg aldri mer ville overta voksen hund, men har nå moderert meg noe. Men det skal mye til, og jeg har bestemte meninger om hvordan det i så fall skal se ut hvis jeg skal gjøre det igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tok til meg en 3 år gammel villbass av en boxer for drøye 3mnd siden, og har ikke angret et sekund!

Eneste gutten kunne var sitt, og å være alene hjemme, og min største utfordring med han har vært å lære han at det finnes regler! Vet ikke så mye om fortiden hans, da de jeg fikk han fra bare hadde hatt han i 6mnd og ikke visste noe om fortiden hans.

Men gud så morro det er! Ja, det tar tid å lære hunden å kjenne, og du vil møte både positive og ikke fullt så positive overraskelser, men å se fremgangen og merke at den blir mer og mer "din" hund er priceless!

Men vil uansett ikke anbefale dette for alle og enhver! Alle hunder krever mye tid og krefter, men med en omplasseringshund du ikke kjenner bakgrunnen til, kan ville kreve alt du har i en kortere eller lenger periode.

Jeg ville ikke byttet ut ADHDdyret mitt mot alt i verden, selv om han har gitt(og vil gi) meg noen grå hår ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk vår for et år siden fra et omplasseringsenter. Hun hadde lite disiplin, var veldig stresset og dro som et villsvin på tur. Hun har kommet seg på mange områder, men mye gjenstår enda. Tror hun er dårlig sosialisert og er derfor vanskelig rundt andre hunder. Passeringer er spesielt komplisert.

Jeg har dager hvor jeg angrer VELDIG! Men selv om det er tøft til tider så lærer jeg ufattelig mye av henne. Og jeg vet hva jeg skal jobbe med fra begynnelsen med neste hund for å unngå slike ting. Til gjengjeld er oppturene enda mer givende. Å se at det vi jobber så hardt for faktisk blir bedre, enn om ganske sakte, er gledelig. (det hender jeg må minne meg selv på akkurat den).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har omplasseringsdobber. Hun er en flott hund, men kunne vært mye bedre hvis jeg hadde hatt henne fra valpestadiet. Hun var 2,5 år da vi fikk henne, så da er det mange uvaner som har satt seg. Måtte jobbe med flere ting, og det tok lang tid før hun ble komfortabel med oss som eiere og bli husvant (ca 6 mnd) Jeg føler heller ikke at jeg har et så tett bånd med henne som med mine andre hunder som jeg har hatt fra valpetiden. Hun føles nesten litt fremmed enda, som om at hun bare er her på besøk, hvis du skjønner. (har hatt henne i 2 år nå)

Jeg blir ikke å velge omplassering igjen, pga jeg ønsker selv å forme hunden. Jeg vil ikke overta mye jobb og diller fra andre eiere, og man vet liksom aldri hva man får pga ikke alle er like ærlige. Mange er jo heldige å få kjempeflotte omplasseringhunder. Men jeg personlig har best erfaring med valp. Men som sagt, dobbern vår er ikke en ille hund! Det har bare vært endel jobb for å få henne slik, samt det med den kontakten som jeg syns er litt negativt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har overtatt en voksen hund da han var 1 år. Hatt han siden april, altså et halvt år. Angrer virkelig ikke på at jeg kjøpte han. Altså, han hadde vist aldri gått i bånd før jeg fikk han og går IKKE pent i bånd, men det hadde han mest sansynelig ikke gjort om jeg hadde hatt han fra valpestadiet heller.. :innocent: Han har ikke trent noe utenom gjeting siden han var liten valp, men den første gangen jeg trente med han tilbudte han masse med stor entusiasme. Jeg tror noen hunder bare er født kreative, eller iallefall at noen hunder har mere medfødte evner til å bli det, mens andre blir passive nesten uansett hva man gjør.. OG, han har ikke flere uvaner enn papillonen jeg har hatt siden hun var liten, selvom Grumpy ikke er oppvokst på samme måte som Frøken. Faktisk, jeg vil nesten heller ha en hund jeg VET hvordan er, enn å få en valp som kan bli enten himmel eller helvette, for å si det sånn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg overtok en BC tispe på 3år i 06/07. Da skulle hun egentlig avlivet, men etter å ha sneket seg inn i hjem og hjerte, og etter en del diskutering med pappa, valgte vi å beholde henne. Vi har hatt mange opp og nedturer, mange prøvelser og har det enda. Men etter mye trening er hun blitt veldig "bra". Jeg har faktisk vært i tvil mer enn en gang om hun egentlig hadde hatt det bedre om hun fikk slippe. Men angrer ikke et sekund den dag i dag, hun er blitt en ganske så grei og omgjengelig hund, og et slikt bånd jeg har med henne har jeg aldri hatt og kommer sannsynligvis aldri til å få.

Har også hatt innom andre hunder til omplassering. En Rottweiler som vi egentlig ville beholde, men der var frøkna mi slettest ikke enig. Han var en fin hund, men med sine svakheter. En fin hund, og hadde jeg ikke hatt hunder fra før av, hadde jeg beholdt ham. Sånn alt i alt har jeg egentlig god erfaring med omplasseringshunder, men det er viktig å være ops på at det kan komme problemer, å at man vil ta utfordringene man kan komme ovenfor.

Jeg var ekstremt heldig med frøkna mi, men er nok en god stund til før jeg velger å få en omplasserings hund igjen, men det har nok noe med at jeg har lyst å trene på andre ting enn "denne søppelboxen er ikke farlig"-osv.

Gi henne tid til å bli trygg på deg i starten, lek, tren litt for morro, ikke press henne, men la henne bli kjent med deg så tror jeg ting glir lettere :) Lykke til å gratulerer med nytt familiemedlem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med omplasseringshund er god. Hunden jeg vokste opp med var en omplasseringshund, og heldigvis hadde han ikke noe særlig bagasje! Bare separasjonsangst. Han var snill som dagen er lang og i det hele tatt en fantastisk hund :)

Overgangen gikk veldig bra, han var veldig sosial, men det kan kanskje ha noe å si hvilken hunderase/blanding det er snakk om og?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplasseringshund :) Har hatt han nå i snart 8 mnd. Jeg var veldig bevisst på at jeg ville ha omplasseringshund, når jeg skulle ha hund igjen, fordi jeg ikke orker valpetiden nå. Også har jeg en svakhet for omplasseringshunder som trenger et nytt hjem da.... :ahappy:

Når jeg fikk han hadde han noen unoter, men jeg har plukket av de fleste etter hvert. Noe jobb igjen er det jo, men det går stadig bedre synes jeg.

Han slo seg til ro ganske fort her og selv om han har gitt meg noen grå hår innimellom, så har det absolutt vært verdt det :) Jeg ville ikke byttet han ut for alt i verden! :D Ja, han er en utfordring og en rampegutt til tider (han er fortsatt unghund), men jeg har likevel blitt så glad i han på kort tid... :wub:

Om det blir omplasseringshund neste gang, vet jeg ikke nå. Men jeg har i hvert fall ikke angret på valget jeg tok, når han flyttet inn hit :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg kjenner meg igjen i mykje av det som vert skrive her :) Eg har ikkje hatt Ninja så lenge, men er allereie innmari knytt til henne, og det kjenner eg på både godt og vondt. Det er slitsamt korleis ho kan gå frå å vere verdas mest nysgjerrige og elskelege ovnsrør til å bli eit rabiat gneldrehelvette på få sekund. Dei dagane då ho utagerer fleire gonger kvar bidige tur, er utruleg slitsame. Eg angrar ikkje, men kjenner på at eg har teke på meg mykje meir arbeid enn eg eigentleg var klår over. Men det er sjølvsagt heilt uaktuelt å kaste inn handkleet! Eg har gitt henne ein ny heim, og her skal ho få bli til det siste. Ho fortener ikkje å vere kasteball lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er hun blanding av da? Skjønner hun har dasch (skrives det slik?) i seg iallefall, og dermed jaktinstinkt, siden det er en jakthund.

Kanskje blodsporkurs hadde vært tingen for dere, for å la henne jobbe litt med noe hn er avlet for? :)

Ho er mest dachs, elles veit eg ikkje. Jaktinstinktet er i alle fall intakt :) Eg har veldig lyst å gå blodspor med henne, sidan ho aldri er lukkelegare enn når ho finn og får følge eit spennande spor. Men først skal vi på passeringskurs og lære oss litt folkeskikk ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Nå er ikke "omplasseringshunder" en homogen gruppe hunder, så man får hele spekteret av hundetyper der. Det har sannsynligvis større påvirkning på en hunds adferd hvilken rase (blanding) den er og de medfødte genetiske egenskapene, enn at hunden tilfeldigvis har hatt ett annet hjem tidligere. Skal man se slik på det, så er jo alle hunder som selges fra oppdrettere omplasseringshunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke "omplasseringshunder" en homogen gruppe hunder, så man får hele spekteret av hundetyper der. Det har sannsynligvis større påvirkning på en hunds adferd hvilken rase (blanding) den er og de medfødte genetiske egenskapene, enn at hunden tilfeldigvis har hatt ett annet hjem tidligere. Skal man se slik på det, så er jo alle hunder som selges fra oppdrettere omplasseringshunder..

Hvordan hunden har hatt det, oppdragelse, mangel på sådann, traumer, vanskjødsel etc, har vel også litt å si på hvordan hunden man overtar virker, eller ikke virker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Hvordan hunden har hatt det, oppdragelse, mangel på sådann, traumer, vanskjødsel etc, har vel også litt å si på hvordan hunden man overtar virker, eller ikke virker.

Helt sikkert, men min erfaring er at de færreste omplasseringshunder har opplevd noe særlige traumer eller vanskjødsel. Men uansett så mener jeg at man kan ikke dele opp omplasserte hunder som en homogen gruppe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tispa jeg har er omplasseringshund, eller hun valgte selv å flytte til oss og eierene hadde til slutt ikke noe i mot det (hun rømte stadig til oss når de hadde vært å hentet henne). Hun er en utrolig god hund, har ingen unoter annet enn at hun trives bedre med mennesker enn andre hunder. Gjør ikke andre hunder noe vondt, men liker ikke at de kommer for nær, og å leke er noe hun ikke vet hva er.

Min første egne hund var omplassering. Han lærte meg alt om hvor tålmodig man må være når man holder på med hund. Han var en herlig hund, trenbæar og lettlært men ute på tur var han et monster og hadde aggresjonsproblemer. Selv om hundeaggresjon var det eneste problemet hans preget dette hverdagen og hele hundeholdet vårt..

Ellers har jeg vært forsterhjem til 3 omplasseringshunder som virkelig lærte meg at eier og miljø påvirker hunden mer enn vi tror; alle med forskjellige negative erfaringer, men alt i alt gode hunder som i ettertid har fått gode hjem hvor det virker som de trives :)

1. Hadde ingen av de problemene eier beskrev, bla biting etter fingre og vannskrekk og hyperaktivitet. Han var en herlig velopdragen lykkelig hund uten noen problemer, som vi nesten holdt på å adoptere selv. Desverre har de som hadde ansvaret for omplasseringen mistet kontakt med de nye eierene, og vi vet ikke hvor han er eller hvordan han har det nå :(

2. Var 18-20 mnd'r da hun var hos oss, hadde i følge tidligerer eier masse problemer bla. resussforsvar både overfor mat og gjenstander (vi fikk se bittskader), tygde på sko, trakk i båndet på tur, tygde over liner om hun ble bundet noen steder ++ Det eneste vi opplevde av disse problemene var at hun skulle gå først på tur. Hos oss går hundene sist ut og inn dører og vi krever at de skal gå pent i bånd (trenger ikke gå fot, men linen skal være slakk) så det fikk vi fort bukt med. Heller ikke de nye eierene som hun har vært hos i ett år nå har opplevd noen av de overnevte problemene :)

3. hadde i følge eier hyperaktivitet, aggresjonsproblem og overdreven frykt.

Etter bare noen få dager oppdaget vi at hun beskyttet ørene og halen sin. Var kjempe kosen, helst bare ligge i fanget å motta kos, men så fort vi kom nær ørene gikk hun i forsvar, rørte vi ved halen stakk hun. Dette forsvant gradvia etter 2-3 uker hos oss, og dette var den eneste type "aggresjon" og frykt vi opplevde. Hyperaktiv? Tja til rasen å være som helst skulle fått vært ute på jakt eller i det minster laaange turer så var hun nok understimulert, og utholdenheten var helt enorm. Normale båndturer 3x daglig var ingen match, her måtte det fjellturer og/eller lek og løpeturer med andre hunder til for å ha en sliten hund på kvelden. Nesearbeid var kjedelig og hjernetrimsleker var løst på null komma niks. Løsningen ble aggillity og å kjøre langt ut på vidda, slippe løs og bare vente til hun hadde løpt seg ferdig, hun kom alltid tilbake selv. En ting vi ikke klarte å "kurerer" på de 6-7mnd hun var hos oss var å spiste vi på det som spises kan, møbler, vinduskarmer, papir, sela si mens den var på, sko, ja ALT! Vi prøvde alle tips og råd, alle vonde smaker og forskjellige lydpåvirkninger, hun sluttet med noe og fant noe nytt. Tilbakemeldingen fra ny eier er at hun ikke spiser på viktige ting lenger, kun potteplanter og leker (både egne og ungene sine), men har aldri rørt sko og møbler hos dem.

Mistet egetlig tråden i hva mer jeg skulle skrive :icon_redface: men skulle ihvertfall få poengtert at hos oss tenker vi aldri på hva hunden har opplevd før, det eier forteller trenger ikke være sannheten, her prøver vi å få hver enkelt hund tilpasset til et, for oss, normalt hundehold. 3 turer om dagen, noen dager kun lufting andre dager skogs/fjellturer, 2 måltid om dagen, hjemme alene 3 til 8 timer om dagen, kunne omgås andre hunder uten å måtte være bortpå dem hele tiden, ikke opp i møbler, ikke tigge osv. De unotene de evn viser prøver vi å løse som om de er valper, treningen starter helt på bunn også får det heller gå litt fortere når vi oppdager hva de kan.

Edit: lagt til siste avsnitt

Endret av Gullulven
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt sikkert, men min erfaring er at de færreste omplasseringshunder har opplevd noe særlige traumer eller vanskjødsel. Men uansett så mener jeg at man kan ikke dele opp omplasserte hunder som en homogen gruppe.

Nei, vi har tre av dem boende her og de er alle svært forskjellige og med svært forskjellig genetisk og miljøbetinget bagasje :) Den ene må vel kunne sies å være svært vanskjøtta, eller han var jo ikke skjøtta i det hele tatt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt flere og har 3 nå for tiden(2faste, 1 i fosterhjem)

Har jobbet som fosterhjem for dyrebeskyttelsen og hundeomplasseringen i 3år nå, og har derfor hatt endel innom. De to faste hundene mine er også omplasseringshunder da :rofl:

Min erfaring er at det tar ca2uker fra hunden kommer i hus til de er husvarme og ting normaliserer seg. De legger seg til familiens rutiner og familien tilvenner seg hunden.

Hundene er som regel veldig tilpassnings dyktige og trives raskt i de nye omgivelsene. Den første tiden går vi kun "faste" turer i nærområdet slik at hunden blir trygg på området der vi bor, og div naboer.

Det kommer jo veldig ann på alder på hunden, og hva slags historie den har bak seg. Før i tiden var det mer slik at omplasseringshunder var problemhunder men slik er det absolutt ikke lenger. De omplasseres pga dødsfall, samlivsbrudd, tidsklemme osv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sambo har hatt 2 rottiser som har vært omplasseringshunder. Begge var 2 år da de kom til han men de var begge hunder med stamtavle og fra gode eiere så han visste på en måte hva han gikk til da hele historien var kjent:)

Vi fikk en staffe jente på 2 år for 4 dager siden, hun også kom fra en oppdretter som skulle bruke henne i avl men måtte selge henne da hun måtte steriliseres pga livmorbetennelse. Fikk vite alt om henne også og foreløbig går det helt supert:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...