Gå til innhold
Hundesonen.no

Hunder som ikke går sammen


pen_fremmedkar
 Share

Recommended Posts

Har et liten greie her som hadde vært fint å få noen innspill på.

En bekjent av meg har en blandingshund av diverse mastiff hunder. Han har nylig fått seg samboer, og denne samboeren hadde med seg en Rottweiler. De er begge hannhunder som ikke viser aggresjon mot andre. De to derimot, går ikke i lag. De flyr rett på hverandre med det samme de ser hverandre. Ingen forsøk i det hele på annen kommunikasjon enn direkte slåsskamp.

Dette er jo to relativt store og sterke hunder, og etter eiernes beskrivelse virker det som om de vil drepe hverandre. De holder selvsagt hundene adskilt, men opplever det som litt stressende å alltid passe på at de ikke er løse samtidig. De bruker bur vekselvis, men ønsker ikke å ha hundene så mye i bur som det nødvendigvis blir.

De har spurt om jeg kan se på dette for dem.

Jeg har jo en ide om hvordan jeg vil gjøre dette, men er åpen for at jeg vil forandre strategi etter å ha sett hundene og vært i situasjonen.

Kort fortalt vil jeg sette munnkurv på begge to, ha de sammen og fortelle dem at det ikke er greit å sloss. På grunn av størrelsen på hundene (nesten 60 kg og over 70) er jeg likevel litt i stuss på om jeg klarer å håndtere beggge samtidig. Det blir jo helt håpløst å forlange at den ene skal være rolig og passiv mens den andre forsøker så godt han kan å bite seg fast. Begge eierne er ganske små og lette, og de sier at om hundene virkelig drar, har de problemer med å holde dem.

Jeg begynner da å tenke tanken på å bare la dem sloss og slite seg ut litt først. De klarer jo ikke å skade hverandre når de bruker munnkurv, samtidig har jeg store betenkeligheter med å "gi tillatelse" til å sloss.

Noen som har noen tanker om det?

Regner vel med at det er en del som mener at måten jeg skisserer ikke er en god måte. Kom i så fall med alternativ, slik at jeg kan vurdere det. Jeg drar over til dem senere i kveld eller i morgen ettermiddag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden de bor sammen regner jeg med av "vanlige" førstetiltak som å gå tur sammen o.l. er gjennomført...

Skummelt det der, dessverre tviler jeg selv på at det noen gang kommer til å være trygt å la de to bo sammen. Tolerere hverandre, kanskje, men man må nok alltid passe godt på. Håper jeg tar feil!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, din plan er også en plan.. om den vil lykkes? Kanskje. Kanskje ikke. Mitt tips: de tar mynt og kron om hvilken av hundene som bør omplasseres (for å være brutalt ærlig). Men jeg vet at folk som ikke har levd med hunder som ikke går sammen, gjerne vil prøve. De fleste av oss som "been there, done that" ville øyeblikkelig kaste inn håndklede for å spare seg selv fremtidig dramatikk, sorg og bekymring.

Hunder som absolutt ikke liker hverandre, som ikke en gang tar seg tid til å fortelle på forhånd "jeg skal drepe deg", blir vel sjeldent venner. Man kan kanskje få dem til å tolerere hverandre, men jeg ville satset på et liv med munnkurv - shit happens - og da gjerne akkurat i det øyeblikket du ikke følger med, og slike må passes på hele tiden slik at ingen får lov å forsøke å psyke den andre ut med kroppsspråk, stirring etc (ingen som er så proffe på passive aggressive som hunder..). Å tro at det vil gå bra over tid uten munnkurv, tror jeg er naivt.

Å la dem slite seg ut med å slåss en stund med munnkurv ville jeg vært svært forsiktig med.. graden av læring er stor. For hver gang de lykkes å slåss, øker sannsynligheten for ny slåsskamp. Man kunne tenke seg at den ene ble "seierherre" men hvordan vil det livet være for taperen? Alltid måtte snike seg rundt langs vegger etc, alltid være på tå hev, alltid engstelig - ikke noe særlig hundeliv det. I et mer "naturlig" liv, ville jo den svakeste parten flyktet vekk og bort for alltid. Det får de jo ikke akkurat til når de bor hos mennesker.

Men jeg antar at begge disse 2 biskene er slik at ingen av dem er villig til å fire,er omtrent like sterke, så enhver slåsskamp vil antagelig være heftig, med en stor risiko for ingen endelig avklaring dem i mellom. Selv om den ene skulle tape i øyeblikket, så vil det allikevel ikke være en varig sak - at taperen slikker sårene sine en stund men er så klar til å ta fatt på ny slåsskamp.

Kjip situasjon for eierne altså.. lykke til ihvertfall.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er begge hannhunder som ikke viser aggresjon mot andre. De to derimot, går ikke i lag. De flyr rett på hverandre med det samme de ser hverandre. Ingen forsøk i det hele på annen kommunikasjon enn direkte slåsskamp.

Veldig OT, men jeg leste de to setningene litt feil, så jeg trodde det var de to-beinete som slåss så busta føyk :lol:

Ellers så må jeg si meg enig med TonjeM. Det høres ut som omplassering av den ene er den beste løsningen. Jeg ville hvertfall aldri følt meg trygg på at det ikke kom til å smelle igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig. Det er overhodet ikke sikkert at en vil overgi seg. Og om det ser ut at den ene overgir seg, kan det ligge anspenthet i luften og det kan smelle når man minst venter det. Man kan aldri stole på dem rett og slett. Så enten må de fortsette å holde dem adskilt i hjemmet, eller så må en finne nytt hjem. Uff, ikke moro situasjon det der!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring er at skisserte metode kan funke på hannhunder; de har ofte en megafight hvor det høres ut som de dreper hverandre, men når den ene har vunnet, er de liksom ferdig med det...med tisper har jeg motsatt erfaring - de blir liksom aldri ferdige med det (kan nesten høre gutta her inne sitte å nikke :D)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for innspill. :)

Vi har blitt enige om at jeg venter til i morgen med å besøke dem.

De har ikke hatt dem på tur i lag. Det tør de nemlig ikke. Virker som om de er litt skremt av brutaliteten i det slagsmålet som var. (begge hundene ble hardt skadet) Dessuten kan de ikke komme nær hverandre uten å sloss.

Her er en ny og nærmere beskrivelse jeg fikk om hva som skjedde etter at Rottweileren kom i hus. De hilste på hverandre og snuset litt. Begge virket stive og anspendte. Mastiffblandingen som bodde i huset fra før, virket etterhvert som den hadde et psykisk overtak, og Rottisen inrettet seg deretter. (unngikk blikkontakt, snudde ryggen til, holdt avstand og viste en lav kroppsholdning) Slik var det noen dager, og paret regnet med at dette var i ferd med å gå seg til på en smidig måte, der hundene fant sin plass.

Etter ca en uke i samme hus, smalt det på følgende måte. Mannen i huset kalte sin hund til seg. Hunden kom, men det gjorde Rottisen også. Mastiffen gikk da rett til angrep på Rottisen. Eierne maktet ikke skille dem før etter lang tids slossing. Ingen av hundene ga seg, og de måtte til veterinær med store skader.

Etter dette har eierne forsøkt å ha dem sammen med munnkurv to ganger. Rottisen flyr direkte i angrep, og mastiffen er klar til å ta i mot. Eierne har problemer med å få bort hundene selv om de har på munnkurv. De tør ikke mer på egenhånd.

Når en av dem er i bur, er det derimot ingen utagering i det hele. Dvs... mastiffen kan av og til sende stygge blikk fra buret, og rottisen trekker seg unna.

Begge menneskene er overrasket og noe nedbrutt av hele situasjonen. Hundene går så godt sammen med alle andre hunder, at dette var helt uventet for dem.

Situasjonen er jo like alvorlig, men noe annenledes enn jeg først hadde fått beskrevet.

Omplassering av den ene er foreslått og avslått. Tror nok de heller velger å bryte opp med hverandre enn å omplassere noen av hundene.

Jeg har erfaring fra lignende tilfeller hvor det har gått greit å få hunder som i utgangspunktet er "som hund og katt" ;) til å leve sammen. At de har blitt bestevenner, vil være en overdrivelse, men det har fungert uten bråk. En ting er jo sikkert, og det er at hundene aldri kan få være sammen alene. Jeg har selv hunder som ikke får det. De sloss ikke, men konsekvensene er for store dersom de skulle begynne å sloss uten at noen kan skille dem.

Jeg vil i alle fall gjøre et forsøk i morgen, og så får jeg vurdere hva jeg mener at de/jeg må gjøre videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For hundene sin del er det jo absolutt best å omplassere! Tenk om de ryker sammen IGJEN og de blir hardt skadet IGJEN? Da synes jeg faktisk eierne er egoistiske og setter sine behov for å beholde begge hundene forran hundenes beste.. Det er det jeg tenker..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for innspill. :)

Vi har blitt enige om at jeg venter til i morgen med å besøke dem.

De har ikke hatt dem på tur i lag. Det tør de nemlig ikke. Virker som om de er litt skremt av brutaliteten i det slagsmålet som var. (begge hundene ble hardt skadet) Dessuten kan de ikke komme nær hverandre uten å sloss.

Satt å grunnet litt over svaret du fikk av Trulte70, og tenkte for meg selv at jatjammnja, men så skrev du det jeg har uthevet og kom frem til at nei, ikke lurt å la de fikse selv. Ja, hannhunder har mye lyd og lite mening, men her snakker vi to hunder med sterke raser i seg som ikke akkurat er kjent for å gi seg ved første korsvei. Så det vil jeg nok neppe ha gjort. Har dessverre ikke noen vidunderløsning... Støtter oppunder innlegget til TonjeM

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For hundene sin del er det jo absolutt best å omplassere! Tenk om de ryker sammen IGJEN og de blir hardt skadet IGJEN? Da synes jeg faktisk eierne er egoistiske og setter sine behov for å beholde begge hundene forran hundenes beste.. Det er det jeg tenker..

Men på en annen side, hvordan velger man hvilken hund som må omplasseres. De er jo sikkert like glade i hundene sine begge to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men på en annen side, hvordan velger man hvilken hund som må omplasseres. De er jo sikkert like glade i hundene sine begge to.

Det hadde jeg glatt driti i, for å si det sånn. Om begge hundene hadde fått et godt og mye bedre liv hvis den ene hadde blitt omplassert hadde jeg GLATT omplassert. Har selv gjort det og det var en av de aller tøffeste og mest triste avgjørelsene jeg noen gang har tatt, men jeg måtte bare legge meg selv helt til side. Selvfølgelig, det er kjempetrist, men til syvende og sist får ofte alle parter det bedre. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Satt å grunnet litt over svaret du fikk av Trulte70, og tenkte for meg selv at jatjammnja, men så skrev du det jeg har uthevet og kom frem til at nei, ikke lurt å la de fikse selv. Ja, hannhunder har mye lyd og lite mening, men her snakker vi to hunder med sterke raser i seg som ikke akkurat er kjent for å gi seg ved første korsvei. Så det vil jeg nok neppe ha gjort. Har dessverre ikke noen vidunderløsning... Støtter oppunder innlegget til TonjeM

Jeg tenkte MED munnkurv...så de ikke kan skade hverandre alvorlig... Og på et mer åpent sted enn en stue, hvor situasjonen blir mye mer presset... Men siden de allerede har klart å skade hverandre, så forteller det meg at det ligger mer bak enn at de bare misliker hverandre litt... Jeg har sett endel hunder slåss oppigjennom årene, og erfaringen min er at tispene lager skader, mens hannhundene lager lyd (sånn veldig forenklet ;)) Det første svaret mitt var basert på den erfaringen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som den utløsende faktoren var ressursforsvar simpelthen. Ikke at det gjør saken noe bedre. Da må jo eier til mastiffen inn og etablere overfor mastiffen at ressursforsvar med han som ressursen, er totalt uakseptabelt uansett. Det kan sikkert gå, men jeg synes inderlig synd på rottisen - høres ut som han slåss for livet hver gang.Og å utsette en hund for det, gjør man vel ikke? Nytt forslag - siden omplassering ikke godtas med det første - veksel-hundehold. Hundene slipper å omgåes overhode. De er sammen med menneskene etter tur og utenom det er helt adskilt slik at de aldri ser hverandre. Med gode rutiner og egnet bolig, så kan det gå. Men igjen - shit happens - plutselig en dag har noen glemt å stenge en dør, ble distrahert av en telefon eller får et illebefinnende - og så smeller det igjen. Og skulle de få barn vil jo situasjonen være helt umulig. Uansett hvordan de gjør, så håper jeg ikke det er barn i bildet. Et barn som tilfeldigvis havner i en slik kryssild kunne bli veldig skadet.

Men stakkars rottis - og igjen - lykke til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du ikke foreslår for menneske-paret at de kjøper en trappegrind (kalles også barnegrind) og setter den i døråpningen til f.eks. kjøkkenet...? Da kan de ha ene hunden på kjøkkenet og andre i stuen, og hunden(e) slipper å ligge i det trange buret time etter time. Det er overhodet ingen varig løsning å ha hunder i bur... ! FORDEL med den grinden - den er selvlukkende, så det er ingen krise om man glemmer å lukke den bak seg! Den lukker seg selv.

Med en barnegrind som port i døråpningen har hundene i det minste et helt rom hver å bevege seg i, dører kan stå åpne og luft sirkulere, folk kan snakke sammen selv om man er i hvert sitt rom med hver sin hund - ingen stengt dør i mellom.

Jeg har selv den grinden og kjøpte den hos KidsCompany som jeg linker til. Vi har den i døråpningen til barnerommet, siden det er det eneste rommet hunden ikke får være i. Grunnen er at det alltid ligger så mye små leker som Legoklosser og ledninger til Nintendo og Playstation på gulvet der inne, som hunden kan tygge istykker.

Vil man kort og greit at hunden ikke skal være der eller der i huset, bruk grind :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du ikke foreslår for menneske-paret at de kjøper en trappegrind

For det er jo en hindring for en rottis/mastiff:) Muligens hvis man setter to i høyden da...

Men ellers; her er vel størrelsen det største problemet. Så store hunder er vanskelig å håndtere fysisk når man skal be dem gi f** i å spise på hverandre. Litt enklere å skille og plassere mindre hunder. At hundene HAR sloss behøver ikke være 100% kroken på døra for videre samvær, men i så fall er man avhengig av å kontrollere hundene til en hver tid. Og forklare dem at "dette er uaktuell oppførsel". At eierene er livredde for at de skal ryke sammen er vel ikke noe pluss, akkurat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte MED munnkurv...så de ikke kan skade hverandre alvorlig... Og på et mer åpent sted enn en stue, hvor situasjonen blir mye mer presset... Men siden de allerede har klart å skade hverandre, så forteller det meg at det ligger mer bak enn at de bare misliker hverandre litt... Jeg har sett endel hunder slåss oppigjennom årene, og erfaringen min er at tispene lager skader, mens hannhundene lager lyd (sånn veldig forenklet ;)) Det første svaret mitt var basert på den erfaringen...

Ja var det jeg å tenkte, tispeskinn er "farlige", gutta har det mest i kjeften og i kroppen, velt og lyd! Jeg er ikke helt for at to usikre hunder skal få barke i hop selv med munnkurv. Det kan gjøre konflikten større tenker jeg. Er den ene høyre i "rang" og blir utfordret og svarer, så vil status være i ubalanse og det kan ende bra. Den med høyre status "vinner" og har markert seg såpass at den andre underkaster seg. Jeg har nå mine tvil om at denne drømmesituasjonen eksisterer hos de to gutta TS forteller om... Nå vet vi jo ikke om de er usikre, dette kan virke som en konflikt mellom to hunder som slettes ikke liker hverandre, og de trengte bare tre tiendelssekunder for å bestemme seg for det.

Trappegrind mellom to så sterke hunder vil være tull og tøys. De vil enten stå å bråke på hver sin side og/eller bare bryte seg gjennom og denge hverandre. Nei, her må det annen lut til..

Jeg tenker lydighet. Jeg har jo hatt to hanner med en dyp konflikt. Jeg hadde lydighet på dem, så det fungerte fint i 4 år :) Da gjelder å ha så god lydighet at du kan bryte inn med stemme uansett hva som skjer og uansett hvor blokkerte de er. Kanskje litt lettere med schäfer og bc å få til dette. Nei, har ikke noe annet råd jeg :icon_confused: Omplassere en av dem vil jo også være vanskelig og kan skape en konflikt mellom kjærester som er ferske med hverandre, ja det kan føre til brudd. Æsj, dustehunder swear2.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trappegrind er litt optimistisk, ja :D Boxeren min laget tannpirkere av en her hjemme fordi han mistet leken sin under den...han la bare kroppen på, så ble hele porten splintret :D Og han veier "bare" 45 kg...

Lydighet er noe som kan funke, men det funker bedre når èn person har to hunder som ikke liker hverandre, enn når TO personer skal styre det - erfaringsmessig vil de behandle hundene ulikt, ha ulik kontroll på dem osv.

Det blir ikke enkelt å ordne dette, ettersom hundene er så store og sterke...er liksom ikke bare bare å skille dem når det smeller :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil i alle fall gjøre et forsøk i morgen, og så får jeg vurdere hva jeg mener at de/jeg må gjøre videre.

Hva har du tenkt å gjøre lurer jeg på? Mulig disse burde fått profesjonell hjelp tenker jeg..

Og, møttes hundene for første gang INNE hos mastiffen? Burde dem ikke møttes på et nøytralt sted...? :huh:

Det hadde jeg glatt driti i, for å si det sånn. Om begge hundene hadde fått et godt og mye bedre liv hvis den ene hadde blitt omplassert hadde jeg GLATT omplassert. Har selv gjort det og det var en av de aller tøffeste og mest triste avgjørelsene jeg noen gang har tatt, men jeg måtte bare legge meg selv helt til side. Selvfølgelig, det er kjempetrist, men til syvende og sist får ofte alle parter det bedre. :)

Altså, det er ikke bare bare. Hadde kjæresten min hatt en hund som ikke gikk med min, så hadde jeg aldri omplassert min "bare" fordi de ikke gikk sammen. Og om man skulle begynt å diskutert hvem som skulle omplassert, ser jeg for meg en stygg krangel som ville såret begge mye! Jeg synes ikke det er en god ide når ingen av dem vil omplassere, noe jeg skjønner godt.

Vil man kort og greit at hunden ikke skal være der eller der i huset, bruk grind :-)

Det er snakk om store hunder på 50+ kg! Ingen grind ville holdt dem igjen..

Men tenker også.. Siden de er blitt samboere nå, har de vel vært sammen en stund allerede. Har ikke hundene møtt hverandre før? Det hadde gjerne vært en ide siden de skulle bo sammen.. :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig den ene hunden ser på hjemmet sitt om terretoriet sitt og den vil forsvare det. Kanksje det hjelper litt å flytte til en helt ny plass? begynne fra scratch med begge hundene. Gå turer sammen, tren lydighet. De må ha munnkurv på til en hver tid da, for sikkerhetsskyld. Lag egne soner for hundene så de kan ha fred hver for seg. Ikke sikkert det hjelper, men hvis løsningen er at folkene går ifra (!) hverandre pga hunder, ja så må det jo være bedre å prøve å flytte først. Må være fælt å måtte bestemme hvilken av hundene som må gå, når begge har hver sin og er knyttet til den. Nærmest umulig i mine øyne. Skal det være rettferdig, burde begge hundene omplasseres, og de få seg en ny hund sammen. Det er jo tross alt ikke så koselig for hundenes del å bli tvunget til å bo sammen når de ikke liker hverandre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

For det første så er det jo særdeles uklokt å la to store hannhunder treffe hverandre INNE hos den ene parten første gangen de møtes. Det er jo dømt til å gå til *******. Uansett hvor snill både den ene og den andre er.

For det andre - såfremt ikke begge disse hundene er ekstremt lydige (noe de tydeligvis ikke er ettersom de har barket i hop) så vil mest sannsynlig ingen av skisserte foretagende fungere. Ene og alene fordi OM du skal få to hannhunder til fungere i samme hus ETTER at de først har fått en liten greie med å innordne seg så må det gå på absolutt lydighet og lydighet alene. Spesielt siden eierne ikke er fysisk sterke nok til engang å holde de i vanlige tilfeller om bikkja vil ett sted.

Så - med mindre de kan styre hundene 100% med stemmen og bikkjene adlyder så er dette ett tapt prosjekt.

Jeg stemmer for at de holder de adskilt innendørs og så begynner å øve seg på å gå tur sammen - klarer de ikke å holde bikkjene så får de gå til innkjøp av haltigrimer som gjør det hele veldig mye enklere. Og så må de holde seg på ett sånt "gå tur" nivå til bikkjene kan gå etterhverandre og tisse og snuse uten å ville fly i hverandre. Rett og slett la de venne seg til hverandre i kontrollerte former. Haltigrime er ett flott verktøy for sterke hunder.

Dette er en prosess som kommer til å ta tid, og det er viktig at de i denne prosessen IKKE forsøker å se om det går å ha dem sammen, men at de får tid til å lære seg å slappe av i hverandres selskap før man prøver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er snakk om store hunder på 50+ kg! Ingen grind ville holdt dem igjen..

Selvsagt vil den det. Det er fullt mulig å skru grinden fast i dørkarmen om man vil det. Den er laget av metall.

(men hundene kan selvsagt stå på to bein og bite hverandre over kanten på grinden, når jeg tenker meg om...men ville en hund prøvd noe sånt? Å slåss stående på bakbeina?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt vil den det. Det er fullt mulig å skru grinden fast i dørkarmen om man vil det. Den er laget av metall.

Som alle andre også sier, jeg ville aldri stolt på det! Og om den mirakuløst skulle holdt hundene igjen, hadde de lett klatret/hoppet over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
    • Om økonomien er stram låner man bøker på biblioteket. 100% positiv hverdagslydiget (eller Hverdagslydighet fra valp til voksen som den nye versjonen heter), På talefot med hunden, eller andre gode hundebøker. Men ta en titt på fra Bølle til bestevenn-seriene, Maren bruker mye metoden der med å få hunden til å legge seg og være trygg i sengen sin.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...