Gå til innhold
Hundesonen.no

Dobermann vs Rottweiler


snow husky
 Share

Recommended Posts

Hei, jeg vurderer sterkt en hund til våren/sommeren igjen. og har vært borti tanken på rottweiler og dobberman. lurer på noen spm ang de rasene som kanskje dere kan hjelpe meg med :)

1. Hva er mest positivt/negativt med de rasene?

2. typiske sykdommer??

3. hvor mye fysisk og psykisk trening trenger de hver dag?

4. er det enkelte opdrettere man bør styre unna? gjerne på PM

kan fortelle att jeg voks opp med labrador/rottweiler blanding. har selv hatt schæfer. og alaska husky. så er ikke helt ny innen hundehold. disse 2 rasene pluss schæfer. er nok de som ligger mitt hjerte nærmest. så derfor vil jeg ha mest mulig info om de som mulig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan bare snakke for dobber, har møtt mange rottiser som desverre har gitt meg negativt inntrykk, men ikke så rart da dette er en veldig populær rase som mange skaffer seg, og derfor blir det mer useriøst oppdrett pga popularitet. Jeg har inntrykk av at rottweiler er litt mer daff, sammenlignet med dobber, og dobber har høyere aktivitetsnivå og stressnivå enn rottweiler.

Har skrevet endel innlegg før om dobber, kanskje det kan søkes opp mer info.

men for å si det kort:

1.Positivt: glade,aktive hunder som er veldig allsidig og utholden, elsker utfordringer og lange turer, de kan bære og trekke og er super å trene bruks, lydighet og spor med. Lettstelte er dem og de knytter nære bånd til eier. Elegant holdning, men også respektert av folk.

Negativt: kan ha høyt stress (kan være vanskelig å balansere), kan ha fryktagressjon/kjønnsaggresjon, sta og testende, skal liksom ha siste ordet hele tiden, mange har mye lyd og piping, rasen sliter på mange områder som omfatter helse, lav levealder har blitt et problem. Flere har også seperasjonsproblemer.

2. Typiske sykdommer kan være hjertelidelser (DCM), wobbler, kreft, kneproblemer for å nevne noen.

3. Jeg syns en dobber krever mye. For å trives optimalt bør de utfordres mentalt på jevnlig basis, og trimmes flere ganger i uken. Dette er en rase for aktive mennesker som liker å være ute i skog og mark, eller som liker å trene hund aktivt.

4. Styr unna de som ikke har kjent mentalstatus (k-test er ikke nok!), har tatt de nødvendige helsetester (hjerte, hd, ad, øye), kun kjører utstilling, eller de som er uerfarne oppdrettere (så fremst de ikke virker veldig seriøse og jobber hardt og har resultater å vise til), og de som ikke er ærlige om de problemene rasen faktisk har, som helsen og lav levealder.

Rottweiler og dobber er ganske ulike, så det bunner vel i hva du ønsker i en hund, en litt roligere brukshund, eller en med mer futt. Begge krever uansett klare grenser og en tålmodig leder som vil ha noe mer enn kun en kose og spasertur hund.

Bare spør om det er noe mer du lurer på, var ganske kort her så.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ganske forskjellige hunder.. Kort sagt; så er jo rottiser litt mer roligere enn en dobermann som er litt bein til alle kanter osv. Treningsmessig er det også forskjell på de.

Når det gjelder motor, så får du begge deler i begge rasene. Men finn ut hva du ønsker å bruke hunden til (for begge raser er faktisk brukshunder!) og hva du ønsker hunden skal være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg synes er negativt med rottisen er at det virker som om det er vanvittig mye useriøst avl på den. Jeg har søkt litt på dogweb på forskjellige hunder og min oppfatning er at det er svært få som tar hensyn til HD/AD i avlen. Jeg har sett tisper innpå der som har hatt 3 og 4 kull der tispen har hatt AD D ... Ikke bra spør du meg ... Så det virker som det er mye HD/AD på rottisen og det er mange som ryker korsbåndene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kun positive erfaringer med de dobermenn jeg har sett, men kan alt for lite om rasen til å si noe om denne. Derimot vet jeg og kan litt om Rottweiler.

Forutsatt at du ønsker en rasetypisk rottweiler så er rottweileren en formidabel brukshund. (selv om det er de som kun mener at det er schäfer og malinois som duger) Den krever en god del stimuli i form av både mental og fysisk trening. Gir du hunden kun fysisk stimuli blir den bare mer utholdende og krevende og vil IKKE få dekt sitt aktivitetsbehov. En understimulert brukshund er noe du neppe vil ha i hus, derfor velg en rottweiler kun hvis du har som målsetting å gi den nok stimuli.

En del her inne skrive at rottweileren er daff. Det finnes selvfølgelig daffe rottweilere, men de er ikke rasetypiske og ofte et resultat av selskapshund/familie/eksteriør avl her i Norge. (De skal presses inn i familiehund formatet) En Rottweiler skal være atletisk og har derfor den motoren du trenger. En rasetypisk dobermann har til gjengjeld noe mer "motor" i form av løpskapasitet. Ser man på intensiteten og arbeidslysten vil det neppe være store forskjellene ut fra det jeg har erfart.

Hvis du ønsker å velge en brukshund, velg da oppdrett som har fokus på merittering av egne hunder og brukshundfokus. Skygg unna de som primært avler utstillingshunder og selskapshunder. Dette gjelder brukshundrasene generelt og vel så mye dobermann som rottweiler. Se til at oppdretter har full historikk på sykdomsbildet, dokumentert og beståtte mentaltester (Be om å få se protokollene og eller film fra testene), se til at hundene er bruksmeritterte... Hvis de avler på hunder som IKKE er meritterte og likevel hevder at denne tispa/hannen er så bra, så bør man stille seg noen spørsmål. Egentlig er det relativt lett å se om oppdretteren er seriøs. Ser du kun utstillingsresultater og INGEN bruksmeritter eller fokus på bruks styr unna er min personlige mening, selv om det selvfølgelig finnes oppdrettere som primært driver med utstilling som også har flotte hunder.

Sykdomsbildet til rottweiler er relativt oversiktlig. Det er noen få ting du må se til og det er AD/HD (albue og hofteleddslidelser) øyesykdomer (Se til at hundene er øyelyste) ... Dette er primært det du bør se etter. Det finnes selvfølgelig både andre sykdomer og lidelser, men ikke mer enn for andre raser.

Mentalitet. Se til at avlshundene har godkjent FA. Helst i så ung alder som mulig. En hund som har bestått FA i en alder av 4 år er lite toneangivende for hundens mentalitet vs en hund som har tatt en FA i alder av 2-3 år.

Spørsmålet er hva ønsker du å bruke hunden til? Det er det som vil og bør være førende for valg av rase og type hund. Hvorvidt det er en rottweiler eller dobermann vil derfor være noe underordnet og være avhengig av personlige preferanser. Begge rasene vil kunne gi deg de utfordringer du måtte ønske! ;)

Lykke til

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...